Forfatter: Elin

Jeg leste egentlig ut A Thousand Splendid Suns på vei hjem fra Sverige på søndag. Nesten ei hel uke siden, med andre ord. Jeg har forsøkt å skrive en omtale av boka tidligere, men å skulle finne de riktige ordene viser seg å ikke være så lett.

Mariam er født utenfor ekteskap, og bor sammen med sin mor utenfor Herat i Afgahnistan. Mora, Nana, er ei bitter kvinne, med et negativt syn på livet og til menn i særdeleshet. Mariam gjør det hun kan for ikke å bli like negativ som mora, og opptar seg selv med å lære å lese og skrive av den snille, eldre Mullah Faizullah, samt farens ukentlige besøk. Faren er en rik forretningsmann som bor i et flott hjem sammen med sine koner og andre barn i Herat.

På Mariams femtenårsdag er det eneste hun ønsker seg er at faren skal ta henne med på kino og se Pinocchio. De har avtalt at faren skal komme og hente henne, men da han ikke dukker opp, bestemmer hun seg for å gå til hans hjem, og for første gang i livet beveger Mariam seg utenfor sin hjemlige sfære. Faren nekter å se henne, og hun ender opp med å sove ved inngangen til huset hans. Det er når Mariam kommer hjem neste morgen hun opplever det forferdelige: Moren har tatt sitt eget liv! Faren lar datteren bo i huset sitt noen dager, men det går ikke lang tid før hans koner bestemmer at hun skal giftes bort til en langt eldre skomaker i Kabul.

Og det er her den egentlige historien begynner. Vi følger Mariam gjennom «hvetebrødsdagene» (hvis man kan kalle dem det) og videre gjennom et langt ekteskap med den brutale Rasheed. Etter hvert får vi også møte Laila, som tidligere har levd et relativt bra liv med sine foreldre, men som i desperasjon etter å ha mistet alt i et rakettangrep, mer eller mindre tvinges til å si ja til ekteskap med Rasheed og bli hans andre kone. Mariam og Lailas skjebner tvinnes på denne måten sammen.

A Thousand Splendid Suns er ei sterk bok, og vi får følge kvinners skjebner i Afgahnistan gjennom flere epoker i relativt nyere historie. Spesielt under Talibans styre lider kvinnene. Vi får se hvordan kvinner nektes behandling på sykehus og hvordan de mishandles av Talibans menn, skulle de våge seg ut av huset alene. Vi får oppleve sult, sorg og et hardt liv. Men også vennskap og kjærlighet.

Leselama spurte meg i en kommentar om hvordan jeg likte denne boka sammenliknet med The Kite Runner. Jeg må ærlig si jeg synes det er vanskelig å skulle sette disse to veldig forskjellige bøkene opp mot hverandre. Jeg synes strengt tatt ikke den ene er bedre enn den andre, men tematikken gjør nok at A Thousand Splendid Suns griper meg i større grad enn The Kite Runner.

Jeg er allerede nå i januar rimelig sikker på at A Thousand Splendid Suns kommer til å trone høyt på min «topp ti leste bøker i 2008». (Skulle jeg komme til å skrive ei slik liste, rettere sagt. ;))

Det er alltid hyggelig med positive overraskelser. Silke var definitivt en slik. Da jeg fikk boka i posten via en BookCrossing-bokring var jeg som tidligere nevnt i ferd med å gi opp The File of H. Det var en befrielse å lese ei bok som ikke fikk meg til å føle trang til å legge den vekk med det samme jeg hadde plukket den opp!

Boka handler om franske Hervé Joncour som jobber med kjøp og salg av silkeormer. Hvert år reiser han til Afrika for å kjøpe egg, men så bryter det ut en mystisk sykdom som gjør at eggene ikke kan brukes. Dermed reiser han til Japan, som bare nylig så vidt har åpnet for handel. Handel med silkeormer, på den annen side, er forbudt i Japan, og han tvinges dermed til å smugle eggene, og han må foreta en farefull ferd til det som på denne tiden var flere måneders ferd. Joncour fascineres ikke bare av landet, men også av en kvinne han treffer der, noe som får ham til å reise tilbake flere ganger.

Dette er ei lavmælt og vakker bok. Det som gjør den bra er ikke først og fremst handlingen, men stemningen og språket. Jeg hadde ingen høye forventninger da jeg startet med boka (hun som hadde lest den før meg syntes den var «sådär», som hun sa), dermed ble dette en uventet og velkommen overraskelse. Definitivt ei bok jeg kan komme til å lese igjen.

Når man er syk er ikke en humoristisk bok å forakte. Det ble visst til at jeg leste mer i denne enn i den andre, som jeg skrev om i går. (Boka lånte jeg med meg fra jobb, kjekt å jobbe på bibliotek, gitt). Men, tilbake til boka.

Det er noe eget ved å lese Are Kalvøs bøker. Jeg skal ikke påberope meg å ha lest flest bøker av denne morsomme forfatteren, men det jeg har lest har alltid falt i smak. Og denne gangen var det den nyeste som skulle fortæres.

Våre venner kinesarane handler ikke om kinesere, og de av dere som har fulgt med vet nok allerede at denne handler om noe så sært som kinamat. Unge herr Kalvø har satt seg som mål å besøke alle kommuner i Norge med kinarestaurant, og å spise på minst én restaurant i hver kommune. Med dette legger han ut på sin ekspidisjon der. Som lesere får vi være med på turen, og det som lett kunne ha blitt en kjedelig og sær reiseskildring blir alt annet enn kjedelig. OK, den er kanskje fortsatt litt sær, men det gjør ingenting. Dette er ei humoristisk bok som ikke bare fikk meg til å trekke på smilebåndet flere ganger, men rett og slett til å le høyt innimellom. Godt jeg ikke satt på trikken og leste denne. Man trenger definitivt ikke like kinamat for å like denne boka, med andre ord.

Og til Are Kalvø, skulle han noen sinne lese dette blogginnlegget (man vet jo aldri): Ikke langt unna der jeg vokste opp ligger det et sted som heter Puterud. Så vet du det.