En av skribentene på Forfatterbloggen.no spurte i går følgende spørsmål:
«Hva er vitsen med litteratur i Norskfaget?
Hvorfor står de bøkene, novellene, diktene, whatever, essays, som står der der?»
Det sier seg selv at slikt skaper diskusjon. Skribenten, som enten kaller seg eller heter Adolph, hevder i en av kommentarene til sitt eget innlegg at det å lese ikke er noen verdi i seg selv. Og her er jeg nok sterkt uenig med denne Adolph. Jeg mener faktisk at det å lese har en egen verdi. Skaper det ikke verdi hvis leseren leser Sandemo eller Hardyguttene, som blant annet nevnes i diskusjonen, og faktisk har glede av det? Er ikke leseglede en verdi i seg selv?
Jeg innrømmer gjerne at jeg blir provosert av slike utsagn, og jeg regner også med at det er meningen å provosere. Dog synes jeg det er trist hvis en person ikke kan se verdien i leseglede. Leser vedkommende kun for å «bli mere dannet»? Hvis det er så, synes jeg oppriktig synd på vedkommende, tenk alt han eller hun går glipp av!
Det å kunne finne glede i å lese en bok, det være seg Bobsybarna eller Hamsun, synes jeg faktisk er en verdi i seg selv. Faktisk kan jeg se verdien i å lese det meste, også aviser, tegneserier, blogger på nettet, brev, stortingsmeldinger eller hva det måtte være. Så lenge leseren faktisk får noe ut av det den leser, synes jeg lesingen er en verdi i seg selv. Her er jeg sterkt uenig med Adolph. Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: Litteratursnobberi har jeg lite til overs for.
Det kule med dette (bortsett fra æren og alt det der) er at jeg faktisk får lese bøker som kommer ut senere i år. Og bøker jeg nok normalt ikke ville ha lagt merke til ellers. Det er ymse typer fagprosa som kommer ut i løpet av et år, for å si det mildt. Ganske morsomt.
