Lesesnobberi

En av skribentene på Forfatterbloggen.no spurte i går følgende spørsmål:

«Hva er vitsen med litteratur i Norskfaget?
Hvorfor står de bøkene, novellene, diktene, whatever, essays, som står der der?»

Det sier seg selv at slikt skaper diskusjon. Skribenten, som enten kaller seg eller heter Adolph, hevder i en av kommentarene til sitt eget innlegg at det å lese ikke er noen verdi i seg selv. Og her er jeg nok sterkt uenig med denne Adolph. Jeg mener faktisk at det å lese har en egen verdi. Skaper det ikke verdi hvis leseren leser Sandemo eller Hardyguttene, som blant annet nevnes i diskusjonen, og faktisk har glede av det? Er ikke leseglede en verdi i seg selv?

Jeg innrømmer gjerne at jeg blir provosert av slike utsagn, og jeg regner også med at det er meningen å provosere. Dog synes jeg det er trist hvis en person ikke kan se verdien i leseglede. Leser vedkommende kun for å «bli mere dannet»? Hvis det er så, synes jeg oppriktig synd på vedkommende, tenk alt han eller hun går glipp av!

Det å kunne finne glede i å lese en bok, det være seg Bobsybarna eller Hamsun, synes jeg faktisk er en verdi i seg selv. Faktisk kan jeg se verdien i å lese det meste, også aviser, tegneserier, blogger på nettet, brev, stortingsmeldinger eller hva det måtte være. Så lenge leseren faktisk får noe ut av det den leser, synes jeg lesingen er en verdi i seg selv. Her er jeg sterkt uenig med Adolph. Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: Litteratursnobberi har jeg lite til overs for.

Episk?

At litteratur og musikk henger sammen er intet nytt. Jeg synes det er gøy å se band hente navnene sine fra litteratur, både på den ene og andre måten. Her ser vi én måte. Fin sang er det også.

Epica – «Never Enough»

Brageprisen 2007, del 1

Jeg tror aldri jeg sa noe om at jeg i våres ble forespurt om å sitte i juryen til Brageprisen. Brageprisen er den største litterære prisen i Norge. Selvsagt svarte jeg ja, og nå sitter jeg altså her og leser. Fagprosa (overraskende nok), noe jeg strengt tatt ikke leser mest av ellers.

Lesende Elin Det kule med dette (bortsett fra æren og alt det der) er at jeg faktisk får lese bøker som kommer ut senere i år. Og bøker jeg nok normalt ikke ville ha lagt merke til ellers. Det er ymse typer fagprosa som kommer ut i løpet av et år, for å si det mildt. Ganske morsomt.

Jeg tror det vanskligste blir å skulle velge ut fire bøker som er mye bedre enn alle de andre. Og så lurer jeg på hvordan de andre tre jurymedlemmene er. Og når jeg får møte dem. Og når prisen skal deles ut…

Bildet er forøvrig fra desember 2003, men jeg trengte et illustrasjonsbilde av meg som leser…

Neverwhere blir spillefilm

Neverwhere
Neverwhere av Neil Gaiman var i utgangspunktet en miniserie laget av BBC (som jeg har på DVD, men ikke har fått sett enda), men nå skal antakelig David Slade regissere kinofilmen av boka, hvis ryktene stemmer.

Jeg må innrømme at jeg ikke holder pusten, men det hadde vært gøy om denne ble til kinofilm. Boka er fantastisk, og egner seg definitivt til å filmatiseres (den var jo filmatisert i utgangspunktet).

Noe som minner meg på at jeg må få avtalt filmkveld med kompisen min, slik at vi kan se BBC-versjonen.

Engelsk vs norsk

Aftenposten skriver i dag om debatten på Forfatterbloggen: Hvorvidt bør norske forfattere skrive på norsk eller engelsk? (Selve blogginnlegget har jeg så langt ikke klart å oppdrive).

«På nettstedet Forfatterbloggen er det nå i gang en debatt om norske forfatteres språkvalg. Forfatter Øystein Hauge tror det bare er et spørsmål om tid før en norsk forfatter skriver bok direkte på engelsk.» skriver journalist Frank Lande. (Men en av bloggerene påselve bloggen sier i dag at innlegget i utgangspunktet var skrevet anonymt, så det er ikke godt å si om det faktisk var Hauge som satte i gang debatten eller ikke. Nåvel.)

Og jeg spør meg selv: Hva tenker jeg om dette? Bør norske forfattere skrive bøker direkte på engelsk? Vel, jeg kan ikke se at det er noe i veien for dette, men da må vedkommende ha et godt språk og kunne uttrykke seg like godt på engelsk som på sitt eget morsmål. De fleste norske forfattere vil nok skrive best på norsk, og heller håpe at det de skriver blir oversatt. Dog, det finnes som sagt ingen regler unntak, så skulle noen klare det, bare sett igang! Det vil om ikke annet åpne for et større marked, det er tross alt flere som leser engelsk enn norsk. Spesielt smalere genre og forfattere kan vinne på dette.

Blir spennende å se hva som skjer framover…

Jeg utfordrer deg!

Dette er en utfordring spesielt til de av dere som liker science fiction (ser spesielt i retning Eirik): Hvis du skulle anbefale fem gode klassikere innen science fiction til noen som aldri hadde lest science fiction før, hvilke bøker ville du ha valgt, og hvorfor?

Oslo Science Fiction-festival, søndag

Når man våkner mandag morgen etter å ha drømt bizarre drømmer om helgens festival tar jeg det som et tegn på at det var vellykkede dager. Også søndag var en dag full av program for min del.

Jeg startet med å overvære æresgjestintervju med Philip Newth. Gjesten ble intervjuet av ingen ringere enn sin egen sønn, Eirik. De hadde en god og humoristisk tone, og timen fløy avgårde. Både far og sønn er slike som får sagt mye på kort tid, så vi fikk mange morsomme historier. Visste du for eksempel at noen barn i Canada en gang ønsket å reise en statue av roboten Matilda i byen sin? Eller at hun faktisk ble laget tegnefilm av? Eller at det var planer om at boka skulle filmatiseres, men at de som satt på pengesekken ombestemte seg, slik at alle filmplaner falt i grus?



Philip og Eirik Newth

Etter intervjuet fulgte debatt om scince fiction-noveller (hvem leser dem?), og deretter en diskusjon om norsk fantasy med Ruben Eliassen, Sigbjørn Mostue og A. R. Yngve. Forfatterene snakket blant annet om sitt forhold til Tolkien, enten de hadde lest eller ikke lest Lord of the Rings, og hva de ble inspirert av. Det oppstod også en liten diskusjon om kampen mellom det gode og det onde i fantasy, og om hva barn ønsket når det gjalt litteratur.

Det kom også fram at jeg var den eneste blant tilhørerene som faktisk hadde lest alle de fire første bøkene i Phenomena-serien, og jeg hadde lyst til å klappe hardt til forfatteren, Ruben Eliassen, for at han avslørte et par viktige elementer i bok 5 (som kommer ut til høsten) og bok 6. Det synes jeg var riktig så slemt gjort. Heldig for ham at jeg ikke er en voldelig person.



A. R. Yngve, Sigbjørn Mostue og Ruben Eliassen

Etter debatten gikk vi for å høre hvem som hadde vunnet festivalens novellekonkurranse, og begge vinnerene (det ble faktisk delt førsteplass) fikk sine noveller lest opp høyt, og jeg må si jeg ble imponert over resultatet. Deltakerene hadde kun hatt helgen på seg, og hadde et ganske bestemt tema og var bundet til å benytte minst åtte av ti oppgitte ord. Jeg gleder meg til å lese novellene på trykk til neste år, etter at de har blitt jobbet med.

Resten av festivalen gikk for min del med på ikkelitteraturrelaterte foredrag, et om «matte painting» og et om menneskets utvikling de neste 100 000 år. Begge interessante og spennende.

Så var festivalen over, og det var bare å vende nesa hjemover.

Eventyret om bibliotekaren som skulle kjøpe ‘M’

Det var en gang en bibliotekar som skulle ut og kjøpe tegneseriebladet ‘M’. Hun hadde ventet lenge, og lengre enn lenge, og nå hoppet hun glad og fornøyd inn i kiosken og bort til hylla med tegneserier for å finne det nyeste nummeret av bladet som inneholder suverene striper av serieskaperen Mads Eriksen.

Hun satte seg på huk og bladde kjapt gjennom bladene. Ingen ‘M’? Igjen blar hun gjennom hylla, denne gangen en anelse mer febrilsk. Ingen lykke denne gangen heller. «Alle gode ting er tre!» tenker hun og blar nærmest hysterisk gjennom hylla en siste gang, men heller ikke denne gangen finner hun det hun leter etter.

Hun reiser seg og går med hamrende hjerte bort til personen bak disken.
«Har dere ‘M’?» spør hun med dirrende stemme og gråten pressende på bak øynene.
«Hmmm…» svarer den blonde damen og ser på hylla bak bibliotekaren.
«Men der finnes det jo ingen tegneserier?» tenker bibliotekaren. Og hun innser at hun må lede blondinen over på rett hylle.
«Er det de eneste tegneseriene dere har?» spør hun og peker mot hylla med de andre tegneseriene.
«Åh, du mener tegneseriebladet ‘M’?» svarer blondinen, «Jeg trodde du mente motemagasinet ‘M’, jeg…»
«Eh…» stammer bibliotekaren, som ikke egentlig bryr seg om mote, «Finnes det et slikt?»
«Ja, for det har vi i hvert fall hatt. Men tegneseriebladet har jeg ikke.» smiler blondinen.

Slukøret tasser bibliotekaren ut av kiosken, og sleper seg videre til neste kiosk. Også her går hun bort til tegneseriehylla, og etter å ha bladd i hylla, og etter å nesten ha gitt opp håpet ser hun det: Mellom to andre blader finner hun endelig det hun leter etter. Ett ensomt eksemplar av det nyeste nummeret av «M» stråler mot henne, hun griper tak i det, betaler, og hopper glad og fornøyd ut av kiosken. Og med dette får også denne historien en lykkelig slutt.

Snipp, snapp, snute, så er eventyret ute.

Oslo Science Fiction-festival, lørdag

Lørdagen var full dag for meg på Oslo Science Fiction-festival. Jeg skal ikke gå inn på alle programpostene jeg var på, men vil gjerne nevne et par.

Jeg startet dagen med et panel, som bestod av fire forfattere som skriver fantastisk litteratur for barn: Philip Newth, Ruben Eliassen, Sigbjørn Mostue og Kristian Kapelrud. Disse diskuterte det å skrive fantastisk litteratur for barn og unge, og hele seansen var halvveis alvorlig og halvveis veldig humoristisk. Jeg syntes i hvert fall det var moro, og eksta gøy var det å slå av en prat med både Sigbjørn Mostua, som skriver bøkene i Alvetegn-serien som jeg liker så godt, og min barndoms helt Philip Newth, som har skrevet de fantastiske bøkene om verdens morsomst robot, Matilda.



Kristian Kapelrud, Sigbjørn Mostue, ordstyrer Liv-Marit Schjønberg Davidsen, Ruben Eliassen og Philip Newth.

Et annet høydepunkt for meg var å få signert første utgave av tegneseriebladet «M» av Mads Eriksen. Helt klart en serieskaper som sitter inne med mye kunnskap, og jeg elsker hans strek og til tider veldig nerdete striper. Det er nok en del der som kanskje ikke treffer det brede lag, men det er nettopp dette som gjør serien så genial. Den er virkelig forseggjort og har særegenhet. Når en tegneserie mister sin særegenhet så blir den fort lite spennende, noe man jo har sett med Nemi: etter at serien ble «stor» mistet den plutselig mye av sin særegenhet. En av grunnene til at jeg ikke lenger kjøper bladet. Etter min mening er i dag «M» Norges beste tegneserie.



Mads Eriksen signerer «M».

Avsluttet dagen med en morsom diskusjon om «time loops», tidsreiser og slikt, som var veldig interessant. Etter det dro kompisen min og jeg til meg for å se litt på Invader Zim før vi sa ha det, trøtte som strømper.

Oslo Science Fiction-festival, fredag

Jeg dro rett fra jobb til festivalen, og fikk registrert meg. Jeg rakk så vidt siste del av programposten «Det norske SF-året 2006», som var interessant nok.

Det neste jeg ville ha med meg var æresgjest Tim Powers’ tale, som var både morsom og inspirerende. Hva er egentlig meningen med science fiction og fantasy? Trenger det egentlig ha noen dypere mening? Disse og flere andre spørsmål ble tatt opp under denne timen.


Tim Powers

Den neste timen ble viet til paneldebatt for min del. Det vil si, jeg deltok ikke, jeg var der kun som tilhører. Mads Eriksen, Torbjørn Lien og Terje Pedersen diskuterte temaet «Hvor blir det av den store norske fantasy-/sf-tegneserien?» Om man faktisk kom fram til et svar er nok heller tvilsomt. Konklusjonen var vel at det måtte bli av en riking som gjorde det av egeninteresse, siden det er vanskelig å tjene penger på noe slikt.


Mads Eriksen hadde med seg sin personlige vakt.

Siste post programmet på fredagen for min del var en pandeldebatt på engelsk med tema fantasy vs myter i litteraturen. Forholdsvis interessant, egentlig, selv om det kanskje ble noen digresjoner.

Lørdag byr på nye programposter. To be continued!