Jeg var for en tid tilbake på utkikk etter dikt om valmuer, mest fordi jeg var inspirert av de fine valmuene jeg hadde fått på balkongen min. Jeg spurte om råd på Twitter:
Noen som kjenner til noen fine dikt om valmuer? @2rvund, kanskje?
Mevang debuterte med Ordskygger i 1986 på Aschehoug forlag, og har siden utgitt tre andre diktsamlinger. Det er flere av diktene i samlingen jeg liker godt, også diktet @2rvund tipset meg om.
Du kan lese diktet under her, og Mevang peker på valmuens smil. Det får meg nok helst til å tenke på knoppene til valmuen, som definitivt kan se ut som et smil. Spesielt når den er i ferd med å briste, og du kan se litt av kronbladene som presser seg ut – da er det som om valmuen virkelig smiler!
Du valmuebror
Du valmuebror
så fjernt smilet ditt er
Du ler som mot en hage
vi aldri før har drømt
Gresset tier mildt
Benken er forlatt
Blomstene bærer de dypeste gåter
Du valmuebror
av taushet
Smilet ditt
Vår drøm
(Mevang, s. 24)
Det er virkelig mange fine bilder i dette diktet, synes jeg. Ikke bare valmuebilder, men hagebilder generelt, og jeg tror man fint kan forestille seg både vanlige hager, og balkonghager (som jeg har).
Min interesse for denne boka ble uten tvil vekket av tittelen, Talking about Jane Austen in Baghdad. De som har fulgt bloggen ei stund, burde ha fått med seg at jeg er veldig begeistret for Jane Austen, og da denne boka ble tilbudt som boksirkelbok på Bookcrossing-forumet, meldte jeg umiddelbart min interesse.
Nå skulle det fort vise seg at boka egentlig ikke handler om Jane Austen. Faktisk er vel den britiske empirforfatteren knappest nevnt. Når dette er sagt, det gjør ingen verdens ting, for jeg er veldig glad for at jeg leste den, for det den handler om er minst like interessant!
Talking about Jane Austen in Baghdad består av e-postkorrespondanse mellom den britiske journalisten Bee Rowlatt og den irakiske univærsitetslæreren May Witwit. I januar 2005 kom de i kontakt med hverandre i forbindelse med et intervju Bee Rowlatt skal gjøre med May Witwit, og de fortsatte å holde kontakt etter dette. I perioden januar 2005 til oktober 2008 forteller de to kvinnene hverandre om livene sine, og utvikler etter hvert et nært vennskap, til tross for kulturelle ulikheter og fysisk avstand. Bee jobber for BBC World Service i London, er gift og har først to, siden tre, små døtre. May underviser i britisk litteratur og meneskerettigheter på Universitetet i Baghdad, og er gift for andre gang.
Denne boka er nok en slik bok som gjør inntrykk. Kanskje er det først og fremst May sin historie som fanger mest, jeg ble i hvert fall nødt til å bryte ned noen fordommer jeg hadde om irakiske kvinner! I tillegg viser den en hverdag vi bør være taknemlige for at vi ikke lever i. Selv om ting ikke var ultimat under Saddam Hussain, viser boka at hverdagen etter den amerikanske invasjonen kun har forverret seg. De har alldeles ikke noe demokrati: Landet styres av militia, og de amerikanske soldatene kommer brasende og søker etter våpen, selv hos gamle damer på krykker. Vold og bomber er hverdagskost, og alle har opptil flere familiemedlemmer som har dødd de siste årene.
Boka er dessverre ikke oversatt til norsk, og jeg aner ikke om noe norsk forlag sitter på rettighetene til den. Jeg håper noen oversetter og gir ut boka på norsk, selv om det nå er noen år siden den kom ut på orginalspråket, for jeg tror mange vil ha nytte og glede av å lese den. Faktisk tenker jeg at dette er ei slik bok alle bør lese.
Nå reiser snart boka videre til Lattermild, og jeg er spent på hva hun vil ha å si om boka!
Jeg har aldri vært i Brasil, men med det forestående fotballmesterskapet, har BBCs Jane Ciabattar skrevet en artikkel for deres kultursider som heter «A book lover’s guide to Brazil», hvor hun har plukket ut noen av de hun mener de de beste leseropplevelsen fra landet som skal verte VM:
Here’s a brief guide to Brazil’s eloquent and original literary voices, beginning with two 20th Century titans and including 21st Century authors whose work has been shaped by the digital revolution.
De fleste som har vært innom bloggen min tidligere bør ha fått med seg hva jeg mener om Neil Gaiman. Og hvis ikke kan jeg si det kort: Min store helt. Andre blir «fangirl» av popstjerner, jeg blir skikkelig «fangirl» av Neil Gaiman. Så da jeg fikk vite at jan skulle til Norge, gjorde jeg alt i mon makt for å må til et slags «møte» med ham.
Tidlig en søndag morgen stod jeg opp tidlig, og stilte meg i kø utenfor Outland i Oslo. Jeg trodde jeg var tidlig ute, flere timer før selve signeringen, men det viste seg at 17 andre allerede hadde dukket opp. Utrolig nok gikk tiden svært fort, og plutselig dukket han opp.
Gaiman startet seansen med å lese høyt fra Fortunately the milk. Årsaken til hans Oslo-besøk var å promotere den norske oversettelsen av boka, Heldigvis hadde jeg melka, men han kunne jo ikke lese fra den norske versjonen, naturlig nok. For de frammøtte var dette selvsagt supert, Neil Gaiman har en god lesestemme, og jeg tror alle koste seg veldig med det lille utdraget.
Deretter var det bare å stille seg i kø, med kølappen. Jeg kjente jeg var ganske nervøs da jeg kom fram til Gaiman, og jeg glemte dessverre å si navnet mitt da han skulle signere Neverwhere. Jeg ønsket i utgangspunktet kun signaturen i den norske utgaven av Heldigvis hadde jeg melka, men hadde egentlig tenkt at jeg ønsket navnet mitt i Neverwhere. Ja, ja, det kom jeg på litt i seneste laget.
Uansett, dette var absolutt verdt å vente noen timer i kø. Selvsagt var jeg lei meg for at jeg ikke fikk med meg hans besøk på Rockefeller i Oslo påfølgende mandag, men det kunne jeg ikke gjøre noe med. Jeg håper han kommer tilbake til Norge snart, og at det ikke vil ta ti år, som sist.
Neil Gaiman signerer bøker på Outland i Oslo. Foto: Elin Bekkebråten Sjølie, 2014.
Da en e-post tikket inn via bookcrossing til meg med spørsmål om adressen min fordi jeg var den neste til å lese boka Bill Bryson’s African Diary klødde jeg meg i hodet. Jeg kunne aldeles ikke huske at jeg hadde meldt meg på denne bokringen. Jeg tenkte deretter som så, jeg liker jo Bill Bryson, så hvorfor ikke? Og snart landet den vesle boka i postkassa mi, og jeg oppdaget snart at dette var en svært bereist bok. Det er slettes ikke merkelig at jeg ikke kunne huske å ha sagt ja til å være med på denne – det er noen år siden jeg rakk opp hånda på bookcrossing-forumet. I det jeg registrerte boka på bookcrossing.com fant jeg ut at 94 lesere har hatt boka før meg.
Det er nesten underlig hvor sterkt inntrykk ei så lita bok kan gjøre. Boka er kun 50 sider lang, og kan sikkert passe i manges jakkelomme – den er faktisk hakket mindre enn ei heftet bok! Selv om boka er lita, inneholder den mange sterke inntrykk!
Selve boka handler om Bill Brysons reise til Kenya sammen CARE (Cooperative for Assistance and Relief Everywhere) i 2002. I løpet av ei drøy uke i 2002 besøkte han og gruppa han reiste sammen med ulike kenyanske steder hvor CARE var involvert. Med dagboka beskriver han opplevelser og møter med mennesker, og forteller hvilke inntrykk dette gjør.
Før jeg leste denne boka visste jeg ikke så grusomt mye om Kenya, selv om ei venninne av meg har bodd i Nairobi, og fortalt en del om den hverdagen hun hadde da. Til tross for dette, må jeg innrømme at kunnskapen var minimal. Jeg er derfor taknemlig for at jeg har lest Bill Bryson’s African Diary.
Da Bryson besøkte Kenya i 2002, samme år som boka kom ut, var Afrikas største slumområde plassert i Nairobi. Kibera, som myndighetene på den tiden ikke ville innrømme at eksisterte, var i 2002 hjem til over 700 000 mennesker, men i dag er det over en million som bor der. Kun Soweto i Sør-Afrika er et større slumområde i Afrika i dag. I 2002 fantes ikke byen engang på kart, men dette er heldigvis endret i dag.
Det slo meg også hvor heldig jeg er som bor i Norge – landet FN ved flere anledninger har kåret til verdens beste land å bo i. Her er vi så heldige at alle kan få lov til å utdanne seg, da staten støtter oss med finansene. Norske semesteravgifter er latterlig lave sammenliknet med andre land. I boka forteller Bryson om sitt møte med Jillani Ngalla, en ung mann som viser demrundt i Rift Valley, hvor det har blitt gjort flere arkeologiske funn. Denne unge mannen er svært kunnskapsrik, og Bill Bryson spør om han har vært paleontologist. Den unge mannen svarer han at det er han nok ikke, men at han har kommet inn Universitetet i Pretoria. Noen studier blir det dog ikke, forteller han, han mangler de 10.000 amerikanske dollarene studiet koster. «Er det noe håp for at du kan få så mye penger?» spør jeg. «Slik ting er for tiden,» svarer han og tenker nøye gjennom spørsmålet et øyeblikk, «nei.» (Min oversettelse.)
Boka setter virkelig ting i perspektiv. Her i Norge klager folk over de få flyktningene som kommer til landet, mens i land som Kenya har man flyktningeleire med over 130.000 i én leir. Da Bryson besøkte Kenya, huset landet over 20 millioner flykninger i leirene sine, og organisasjoner som CARE forsøker ta vare på disse med få ressurser.
Bryson beskriver et land med sterke kontraster. Det er ikke kun et land med stor fattigdom, slum, vold, og flyktningeleire, men også flott natur og mye kultur. Utenfor kyseten finner man vakre rev, de har et rikt dyreliv, og arkeologiske funn som Gedi-ruinene.
Jeg er utrolig glad for at denne lille boka tok turen innom meg. Selv om den tar for seg mange alvorlige tema, formidler Bryson budskapet med sin sedvanlige humoristiske penn. Dette er ei bok folk definitivt bør lese, og jeg håper veldig mange flere vil lese den.
Før jeg startet med boka, var jeg ganske sikker på at den ville falle i smak. Jeg har en kjæreste som har relativt lik boksmak som meg selv, og hun har lest den med stor iver. Legg til at jeg generelt er begeistret for framtidsdystopier, så alt lå til rette for en god leseopplevelse.
Da boka dumpet ned i postkassa mi tenkte jeg «Gulp!» Boka var på nesten 500 sider – hvordan i all verden skulle jeg bli ferdig med boka før filmen ble tatt av plakaten? Jeg er ikke en kjapp leser, og tenkte at det ville ta lang tid å komme meg gjennom så mange sider. Heldigvis skulle det vise seg at jeg tok feil! Jeg formerlig slukte boka, og benyttet vær ledige stund til å dykke ned i Tris’ verden.
Tris (eller Beatrice, som hun egentlig heter) er vokst opp i en verden delt inn i fem ulike fraksjoner. Fraksjonene sier noe om idealer menneskene som bor der har. Når innbyggerne fyller 16 år, må de gjennom en sermoni hvor man skal velge hvilken fraksjon de skal leve i resten av livet. Selv om mange velger samme fraksjon som de vokste opp i, så finnes det definitivt unntak. Tris er vokst opp i fraksjonen Abnegation, hvor idealet er å være uselvisk, en når hun skal gjennom sin fraksjonsvalgssermoni står hun overfor et vanskelig valg: Skal hun velge fraksjonen hun kjenner? Eller skal hun velge en av de andre fraksjonene? Og hva vil skje hvis hun velger en av de andre?
Divergent, som er første bok i en trilogi, og er Veronica Roths debutroman. Den kom ut for første gang i 2011, og har slått godt an blant unge lesere, også i Norge. Og jeg må innrømme at den slo godt an hos meg også. Jeg har (selvsagt) lest boka på engelsk, og den var svært lettlest. Ikke i den betydning av at språket var dårlig, det syntes jeg ikke det var, men de passet til historien.
At de fleste av karakterene ikke er endimensjonale er noe jeg setter pris på med boka. For eksempel har Tris flere aspekter ved sin personlighet, samt at hun i løpet av den tiden vi følger henne ikke er statisk, men vi er med på karakterutvikling. Dette er alltid et pluss. Dessuten liker jeg flere «store» spørsmål historien berører, både etiske og filosofiske. Det aner meg at flere av disse vil bli berørt videre i de neste bøkene, så jeg gleder meg til å lese dem!
April kom nesten litt brått på i år, må jeg innrømme. For med april kom også samlesing av Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo, for bokbloggprisen. Jeg fikk lånt boka som e-bok på Ryfylkebibliotekene, og stort sett lest da jeg var i Glasgow i påsken.
Da jeg startet på boka var jeg veldig skeptisk. Ja, jeg må faktisk innrømme at tanken var at dette nok ikke var «min kopp te». Kanskje var det skuffelsen etter Fugletribunalet som spilte inn? Uansett hva årsaken var, skulle det ikke ta lang tid før jeg ble sugd inn i bokas handling. Og selv om det kan virke som at ei bok som egentlig handler om et kvinneliv er særdeles kjedelig, så er det ikke det. For det er nettopp dette boka tar for seg: Ei kvinnes liv i Norge, i relativt nær fortid.
I hodet mitt er kvinnen det handler om omtrent på samme alder som min egen mor. Vi får egentlig aldri vite noen eksakt alder eller kvinnens navn, hun omtales hele tiden som «hun», men underveis refereres det til historieske hendelser, som kan være med å tidsfeste enkelte av øyeblikkene. Hun lever et liv jeg tror mange kvinner i den genrasjonen kan kjenne seg igjen i, hvordan man gifter seg med noen fordi det nærmest er forventet. Man får barn. Man tar kanskje ikke den utdannelsen man ønsker seg, fordi det er forventet at man skal «bli noe nyttig».
Jeg lot meg fange av historien, og følte nærmest at jeg var med og levde denne kvinnens liv. Jeg kunne føle hennes oppturer og nedturer, skuffelser, lengsler, og små gleder. Og det er dette jeg beundrer Wassmo: Hun evner med sitt språk og sine beskrivelser å gjøre historien levende. Hun gir meg en virkelig god leseropplevelse. Jeg blir faktisk glad i dette kvinnemennesket boka handler om, hun som er både sterk og svak. Hun som både viser sterke og svake sider. Og det er kanskje noe av det jeg liker best med boka – karakterene er troverdige, og kunne definitivt vært noen vi kjente. Om Wassmo har skrevet selvbiografisk vet jeg ikke, og jeg kjenner at dette er irrelevant for historien.
Det kan sikkert sies mye mer om boka, men jeg lar det ligge. Det overlatere jeg til andre, hvis de ønsker. Selv ønsker jeg ikke å gå lenger ned i materiet for å rettferdiggjøre min leseropplevelse. Så langt har jeg ikke lest hva andre måtte mene om boka, så jeg skal streks sjekke ut siden for samlesing, og se hva de har skrevet. Det kan du også gjøre HER.
Helgen 14. – 16. mars 2014 var jeg i Oslo for å delta på Norcon 27, en fantasy- og science fiction-festival som holdt sted på Blindern i Oslo. Tenk, tre dager fullspekket av foredrag, paneldebatter, forfattere, og prat viet til fantastisk litteratur, «med nogo attåt».
Dette er langt i fra mitt første con, så jeg visste i stor grad hva jeg gikk til, og at jeg koste meg, skal være sikkert! Som vanlig var det et variert og interessant program, og jeg var veldig glad for at jeg kunne velge meg de postene jeg fant mest interessante.
Fredagen, som var festivalens første dag, ble startet med et foredrag om drager med Torfinn Ørment. Jeg har forsåvidt hørt ham forelese om temaet tidligere, men det er en god stund siden, og det er alltid moro å høre mer om drager.
Etter drageforedraget var det duket for stinn brakke på Sophus Lies auditorium hvor (den for meg ukjente) Simon Singh skulle snakke om «The Simpsons and their mathematical secrets», som han har skrevet bok om. Det stod lang kø ut av huset, noe som mildt sagt kom som overraskende på meg. Jeg kan ikke huske å ha vært på en science fiction-konferanse med så lang kø for et foredrag tidligere! Snart skulle det dog vise seg at dette var et samarbeidsprosjekt, og at dette var en kjent kar for en rekke realfagsstudenter på Blindern. Og han var tydligvis populær! Selve forelesningen gikk dessverre i stor grad rett over hodet på meg som humanist og bibliotek- og informasjonsviter, med sine matematiske krumspring, men noe av humoren fikk jeg heldigvis med meg. Det var bra at så mange koste seg med forelesningen, selv om det nok ikke var noen «højdare» for min del.
Neste, og for meg siste, programpost på fredagen var paneldebatten «Apocalypse tomorrow!» med Pat Cadigan, Kim Newman og Erik Newth. Panelet ble ledet av Heidi Lyshol, som er godt kjent i fandom. Debatten handlet om verdens undergang i både fiktiv og reell forstand: Hvilke bøker fortalte om de beste apokalypsene, og hvordan tror man at verden faktisk vil gå under? Vil hele menneskeheten og alt liv på jorda dø ut, eller vil kun en liten del bli igjen? Eirik Newth har både snakket og skrevet om framtidsscenarioer i en årrekke, og han mente at jorda kunne treffes av en meteoritt absolutt var en reell fare. Dette til tross, menneskene er i god gang med selv å utslette seg selv på sikt, rett og slett med overbefolkning. Panelet var enige om at det siste ikke var særlig spektakulært, og dermed ikke så godt egnet som romanstoff, selv om jeg personlig synes det ville være en interessant vinkling. En ting er i hvert fall sikkert: Folk burde ikke få mer enn maks to barn hver, helst ingen… 😉
Lørdagen startet allerede klokka 11 med forfatterstafett. Her fikk vi presentert noen norske science fiction- og fantasyforfattere, og de kunne fortelle om bøkene sine. Det råder ingen tvil om at norsk fantasy virkelig har fått en oppblomstring i det siste, noe jeg synes er veldig positivt. Og det var moro å «møte» noen av de nye, norske fantasyforfatterene. Forfatterene som ble presentert var Siri Pettersen, Tonje Tornes, Mari Moen Holsve, Jon Ewo og Gro Fykse.
Jeg innrømmer glatt at jeg egentlig ikke visste hva kryptozoologi var før jeg hørte Torfinn Ørmen og Petter Bøckman fortelle om dette. Kryptozoologi er studien av dyr som kanskje ikke finnes, eller dyr som kanskje finnes. Eller noe i den duren. Programpostens beskrivelse kunne fortelle at innen denne grenen kunne man blant annet finne «vesener som avskyelige snømenn, sjøormer, flyveøgler og små langhalsdinosaurer i tillegg til den blodsugende chupacabra. Hvilke av alle disse skapningene er det reelle sjanser for å finne? Og hvilke er avkreftet som løse rykter eller juks?» Jeg har hørt foredrag med både Bøkckman og Ørmen tidligere, og visste på forhånd at dette kunne bli en artig programpost. Og de skuffet ikke, jeg ble både underholdt og kanskje litt klokere.
Etter foredrag om rare, og ikke fullt så rare, dyr som enten eksisterte, eller ikke, var det tid for en matbit, før jeg hastet tilbake til Blindern for å høre på æresgjestforedrag med Kristine Tofte. Det er virkelig imponerende hva den dama sitter inne med av kunnskap, og all research hun legger ned i arbeidet sitt med Eirabu-bøkene. Tofte fortalte levende og engasjert om Eirabu-verdenen sin, og hva som har inspirert henne.
Etter æresgjestforedraget, var det duket for paneldebatt om genreulikheter i fantasy med Siri Pettersen, Tonje Tornes og Tone Almhjell. Alle de tre forfatterene debuterte høsten 2013 med sine svært ulike bøker, som alle faller innenfor genren fantasy. Det ble en artig samtale, hvor forfatterene fortalte litt om egne tanker om det de hadde skrevet.
Helt på slutten av paneldebatten, var det ryddet plass for prisutdeling. Fabelprisen deles ut til beste norske verk innen fantastisk litteratur, utgitt året før, og gikk denne gang til Odinsbarn av Siri Pettersen. Juryen sa blant annet følgende i sin begrunnelse:
Siri Pettersens Odinsbarn er en overbevisende roman i en verden som er besnærende lik, men samtidig fjern fra vår norrøne kulturarv. Det er en storslått fortelling om tro, tvil, tilhørighet, mistenksomhet, frykt for alt ukjent, frykt for både fred og ufred. Odinsbarn skildrer en sammensatt verden med komplekse problemstillinger og befolket av troverdige karakterer. Samtidig har Pettersen klart å formidle alt dette med et flott språk som gjør boken til en lek å lese. Juryen er oppriktig glad for å kunne tildele Fabelprisen 2014 til en så ambisiøs og vellykket roman.
Har du noen sinne undret deg over biologien bak zombier? For meg ble lørdagens siste programpost å høre Torfinn Ørmen fortelle om hvordan zombier kan oppstå og hvordan de formerer seg. Spørsmålet «[e]r det naturlige eller menneskeskapte virus som er årsaken, eller er det andre ting som kan skape de levende døde? Er det en gass som har ødelagt hjernen til offeret?» ble også forsøkt besvart.
«Hvor er lyssverdet mitt?» het søndagens første programpost. Odd Harry fra Forsvarets forskningsinstitutt kunne fortelle om framtidens krigføring, både hvordan vi ser det for oss i dag, og hvordan man har sett det for seg tidligere. Han kunne vise til mer eller mindre vellykkede forsøk på å skape framtidsrettede våpen fra 50-tallet (tror jeg det var, hvis jeg husker rett) og fram til i dag. Dette foredraget ble faktisk mer interessant enn hva jeg hadde forventet meg!
Kjønnsroller i superheltserier med Melina Edvardsen, som ble neste programpost for meg, skulle også vise seg å bli veldig interessant. Det vil si, jeg hadde allerede på forhånd tenkt at et foredrag om superhelter, kvinnesyn og stereotyper innenfor tegneserier skulle bli interessant, det var nettopp derfor jeg valgte å gå på dette. Visste du for eksempel at mens DC Comics gjerne har kvinnelige superhelter som speiler de mannlige (som Spiderwoman, Batgirl, osv), har Marvel gjerne kvinnelige superhelter som er superhelter utfra seg selv (Black Widow kan jo nevnes her). Jeg fikk definitivt bekreftet at jeg er ei Marvel-jente heller enn ei DC Comic-jente!
Siden jeg nå allerede var inne i tegneserieverdenen, kunne jeg like godt fortsette, og dermed ble paneldebatten om norske tegneserier og superhelter neste post på programmet. Hvordan den norske superhelten ser ut, og hvordan superheltgenren har slått an i Norge var blant temaene som ble utgangspunktet for en diskusjon mellom forfatter Tonje Tornes, bibliotekar Melina Edvardsen og journalist Øyvind Holen.
Selv om kongressen fortsatte med flere programposter, ble jeg her nødt til å sette kursen mot Oslo S for å ta toget hjem. Det ble (som vanlig) en bra kongress for min del, og jeg gleder meg allerede til Norcon 28!
Julie har også skrevet om Norcon 27 HER, HER og HER.
Silje har skrevet om Norcon 27 HER.
Tilfeldigheter fascinerer meg. Som her og dagen, da jeg egentlig bare tilfeldig plukket ei bok fra dikthylla på biblioteket, og slo opp på ei tilfeldig side. Det første diktet som fanget øynene mine, var diktet du kan lese under. Jeg fant det på side 61 i samlingen Svalenes søvnløshet av Sandro Penna. Smak på diktsamlingens tittel. Er den ikke nydelig?
Penna (1906 – 1977) ble født i Perugia, Italia, men bodde det meste av livet i Roma. Han hadde aldri noen vanlig jobb, men skrev for det meste for aviser, og da nesten kun dikt. Han var åpent homofil, noe som satte preg på diktningen hans.
Samlingen er gitt ut i Solum forlags serie for verdenspoesi, Poema, og er en samling dikt hentet fra hans debutbok, Poesie, som kom ut i 1939. Diktene er gjendiktet fra italiensk ved Tommy Watz.
Du blir frisk igjen. Fjerne tog
kan høres – og i nattens løp
slipper byen den geskjeftige
nordavinden, og dupper av
et øyeblikk mens den venter
på en vind med klokkeklang.
Når jeg leser diktet kan jeg formelig kjenne en sterk lengsel. Jeg oppfatter at stemmen i diktet lengter etter noen. Denne «noen» har vært syk, og jeg-et i diktet lengter etter å møte du-et igjen. Det er fylt av håp også (slik oppfatter jeg vind med klokkeklang, i hvert fall). Håp og lengsel, og noe som snart skal falle på plass.
Dette er en vakker diktsamling, og jeg forstår det når forlaget sier om ham at han er «en mester i å fryse et tilsynelatende ubetydelig øyeblikk i et overveldende presist bilde», for det er akkurat slik jeg oppfatter det.
Jeg leser omtrent hundre bøker for tiden (det føles i hvert fall slik). Dette til tross, akkurat nå forsøker jeg å lese ferdig The Kindly Ones, 9. album i Sandman-serien av Neil Gaiman. Jeg leser den i forbindelse med et såkalt «bokspiral» for Bookcrossing, så den skal snart sendes videre til neste på lista. Her er en smakebit, som er hentet fra relativt tidlig i historien.
– fra The Kindly Ones, The Sandman, av Neil Gaiman.
