Min tidligere kollega Maiken Nylund har endelig kommet ut med boka si! Da jeg fant ut at Maiken sin bok Rikka på ordentlig og forever kom ut i våres, ble jeg glad, og visste at denne måtte jeg lese. Siden Maiken er en bekjent av meg, og en tidligere kollega, kan jeg neppe kalle meg inhabil, men jeg mener samtidig at det jeg har å si om boka er min ærlige mening.
Rikka på ordentlig og forever handler om å være 10 år, og midt i mellom alt. Foreldrene er skilt, og har fått barn med nye partnere. Rikka må reise fram og tilbake mellom foreldrene, og besøker faren annenhver helg. Hos faren har hun ikke eget rom, men må sove på et rom som ellers er kontor. I starten av boka forteller Lise at hun er forelska i Tom, som er naboen til Rikka. Rikka synes det er teit at Lise er forelska. Lise ber Rikka om å spleise henne og Tom, og når hun ringer på hos Tom er det Toms mamma som åpner, og hun tar et valg som bare blir galt, og Lise blir sint på henne, uten at Rikka får forklart hva som egentlig skjedde… Og midt i dette må hun reise for å besøke faren!
Jeg synes Maiken virkelig fanger hvordan det er å være 10 år, og å være skilsmissebarn. Det er ikke enkelt å føle at man er midt mellom to familier. Og når man i tillegg blir uvenner med sin beste venn, er det slettes ikke lett å været ti år.
For min det ble det et fint møte med Rikka, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med henne i kommende bøker!
Denne boka var vel desembers store snakkis. Selv om Maja Lunde er en forfatter jeg burde ha lest for lengst, har jeg ikke lest noe av henne tidligere. Lisa Aisato, derimot, har jeg vært fan av i åresvis. Jeg forstod kjapt at dette var ei bok jeg ville lese, og satte meg på venteliste på biblioteket.
Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato er i utgangspunktet en kalenderbok inndelt i 24 korte kapitler. Heldigvis kan den fint leses i én jafs, hvis man ønsker det, noe jeg endte opp med å gjøre. Den handler om gutten Julian, hvis søster døde sommeren som var. Det nærmer seg jul, og alt tyder på at foreldrene er så fulle av sorg at det ikke blir noen julefeiring i år. Så møter han Hedvig. Hedvig er nok den mest livsglade Julian har møtt, og hun hjelper Julian til å komme seg videre i sorgprossessen.
Sjelden jeg gråter av bøker, men med denne må man være rimelig kald for å la være! Maja Lundes ordkunst og Lisa Aisatos vakre illustrasjoner rører deg langt inn i hjerterota. Jeg ville ikke blitt overrasket om denne boka blir en juleklassiker!
Etter å ha hørt mye postivt om denne boka, gledet jeg meg virkelig til å lese den. Dessverre skulle det vise seg at å få fatt i den på et norsk bibliotek ikke bare skulle være enkelt, men etter å ha klaget min nød på Facebook var det en snill bibliotekar som donerte sitt eksemplar til eget bibliotek, slik at jeg fikk fjernlånt boka.
George er skrevet av forfatter Alex Gino. Gino er amerikansk, og har vært en LHBTQ+-aktivist siden midten av 90-tallet. Boka handler om ei jente, men når folk ser på henne ser de en gutt. Når klassen skal sette opp stykket Charlottes tryllevev, har George KJEMPELYST til å spille hovedrollen som Charlotte, men læreren sier at hun ikke engang får lov til å prøve seg, siden hun er en gutt. Med hjelp av bestevennen Kelly, legger George en lur plan. Ikke bare for å få lov til å spille Charlotte, men også for at alle skal kunne se hvem hun faktisk er!
Boka tar for seg det å være barn og transperson, og hvordan det kan være å oppleve å ikke bli trodd. Den handler også om hvor viktig det faktisk er å få lov til å være seg selv. George forsøker på et tidspunkt å fortelle moren at hun er jente, men hun tror faktisk ikke på henne. Det er tydelig at det er svært sårt for George å vite at hun er jente, men oppleve at alle tror hun er gutt. Ikke helt vet hun hva hun skal gjøre heller… Jeg synes boka gir et fint bilde på hvordan det er å være noe helt annet enn det man tror, og å føle at man ikke kan være seg selv 100 %.
Noe jeg mener trekker ned er spesiesismen man finner i boka. Det finnes flere eksempler på dette, men der hvor det kanskje kommer klarest fram er i kapittel tre, altså tidlig i boka, hvor George besøker bestevennen Kelly. Faren holder på å rydde, og like før George skal gå hjem, skjer følgende:
Jeg er fullstendig klar over at de aller fleste nok ikke vil reagere på dette (de fleste av oss er spesisister i mer eller mindre grad), men for meg personlig syntes jeg ikke det er så kjekt. Visste du at griser faktisk er renslige dyr? Og at de er like intelligente som en treåring?
Ser man bort ifra dette, så likte jeg boka. Den er ei slik bok man egentlig blir ganske varm i hjertet av. Målgruppa for boka er barn i alderen 8 – 12 år, og så vidt meg bekjent er det ikke noen planer om å oversette den til norsk. Det synes jeg er synd, siden den fyller et hull i barnelitteraturen. Vi trenger mangfoldige bøker, og absolutt flere barnebøker som tar for seg transpersoner!
Dette er ei bok jeg mener bør leses av alle som jobber med barn, og selvsagt også av barn selv. Og så får vi krysse fingrene for at den blir oversatt til flere språk etter hvert…
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om Bobla her, siden Siri Pettersen er en bekjent av meg, men jeg synes ikke det blir riktig å la være. Det at jeg kjenner forfatteren litt har hatt null påvirkning på min mening om boka, som jeg lånte på biblioteket.
Denne boka er rett og slett et lite mesterverk! Jeg ble sugd inn i historien om Kine med det samme, og det var vanskelig å legge den fra seg. Språket er ekte og direkte, noe som passer godt med tanke på at dette er ei bok for mellomtrinnet. Og selv om jeg strengt tatt ikke er i selve målgruppa, hadde jeg stor glede av den, og syntes det var vanskelig å legge den vekk.
Kine er ei jente som ikke er som de andre i klassen. Hun bor i en liten by hun synes er en skikkelig møkkaby, og klassekameratene hennes kaller henne Bobla. Etter det hun mener er verdens verste skoledag, stikker hun av fra timen. Hun løper til kirkegården, det atedet i byen hun trives best, og der finner hun ei mystisk glasskule. Inni kula finnes det er rar tøydukke, og hun tar den med seg hjem. I løpet av natta vokser den til ei boble,og plutselig finner hun ut at hun kan stenge seg inne i den. Her føler hun seg trygg, og når hun finner ut at den kan fly, føler hun en enorm frihet…
Boka berører blant annet tema som utenforskap, å føle at man ikke hører til, og mobbing. Den er til tider sår og trist, men også morsom. Jeg både lo og gråt underveis. Nok en gang har Siri Pettersen skrevet ei bok som har truffet meg rett i hjertet. Gleder meg allerede til neste bok, uansett når den måtte komme!
Jeg har ikke blogget stort det siste året. Det har faktisk blitt svært sporadisk. Med valgår og andre ting som opptar tiden min, er det ikke ofte jeg har overskudd eller inspirasjon til å skrive, og det går til tider dessuten langsomt med lesingen. Her er det dog noen korte omtaler av bøker jeg har lest, men ikke skrevet om.
Ancillary Justice av Ann Leckie
Denne boka vant en rekke priser i 2014, blant annet Hugo-prisen, Nebula-prisen, BSFA-prisen, Arthur C. Clarke-prisen og Locus-prisen. Dette er den første i trilogien Imperial Radch, og jeg leste boka tidlige i år, da vis kulle lese den i lesesirkelen jeg er med i, hvor vi leser kun science fiction og fantasy (perfekt for sånne som meg).
Her finner vi blant annet tema som kjønn. Hovedkarakteren i boka, som er skrevet i første persons synsvinkel, har tidligere vært en del av et skip, og hun omtaler alle konsekvent som «hun» eller «henne».
Dette er definitivt ei bok jeg kunne skrevet mye, og det er nok derfor jeg aldri kom så langt. Det var definitivt en god leseropplevelse, og den kan til tider være krevende hvis du ikke tidligere har måtte tenke kjønn på en litt annen måte enn det de fleste gjør til vanlig…
Ikkje gløym å klappe katten av Rønnaug Kleiva (tekst) og Inger Lise Belsvik (illustrasjoner)
Ikkje gløym å klappe katten kom ut i 1997, og forfatter Rønnaug Kleiva ble tildelt både Kritikerprisen for årets beste barne- eller ungdomsbok 1997 og Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur, litteraturprisen 1997, for boka. I tillegg har illustratør Inger Lise Belsvik mottatt priser for illustrasjonene.
Boka handler om søskensjalusi, og om hvordan man kan føle seg usynlig når man får et søsken som krever all oppmerksomhet. Gjennom flotte illustrasjoner og beskrivende tekst forteller denne billedboka om storesøsters Annas måte å takle sjalusi og det å føle seg usynlig på.
Her fikk jeg avanserte luftskip (som egentlig er romskip), rompirater, karakterer som ikke akkurat er mors beste barn, men som jeg likevel ble glad i, action og humor. Jeg rett og slett koste meg med denne boka!
Rivers of London av Ben Aaronovitch
Ben Aaronovitch er blant annet kjent for å skrive for TV-serier (som blant annet Doctor Who), og Rivers of London er første bok i en userie med samme navn.
Første bok minner om god, gammeldags britisk politikrim, men man skjønner fort at ting kanskje ikke er så enkelt. Her har vi humoristisk urban fantasy, og selv om jeg kan se enkelte likhetstrekk til noen av Neil Gaimans bøker, er dette noe for seg selv. Jeg humret opptil flere ganger i løpet av boka.
…og så videre…
Jeg har lest langt flere bøker enn disse, og kunne godt ha skrevet mer om flere av dem. Som Oslo 2084 : fire fortellinger om fremtidige forbrytelser av Bing & Bringsværd, The Bone Clocks av David Mitchell, og The Faerie Guardian av Rachel Morgan, som er alle bøker jeg likte godt. Kanskje får jeg ånden over meg en dag og skriver mer om noen av dem, men det er nok ikke noen vits i å holde pusten. Vi får se.
I april samleste viDe som ikke finnes av Simon Stranger, og jeg tok med meg boka på ferie til England første del av måneden. Det er med andre ord over en måned siden jeg leste den, men jeg har ikke fått somlet meg til å blogge om den før nå. Og selv om jeg kunne ha skrevet et langt og utfyllende blogginnlegg, så kommer jeg ikke til å gjøre det. Blogging kommer ganske langt nede på prioriteringslista for tiden, men jeg synes liksom jeg bør si noe om den, siden den tross alt er nominert til Bokbloggerpriden 2014.
Boka ble lånt på biblioteket.
Jeg innrømmer at jeg ikke visste noe om boka på forhånd, dermed var jeg heller ikke forberedt på det som ventet meg. Det var egentlig tøff lesing, og jeg tror boka er viktig. Den sier noe om hvor vanskelig det er å få opphold og hvordan det kan oppleves å være papirløs.
Denne boka er flott å brukes som diskusjonsgrunnlag i ungdomsskolen eller den videregående skole. Perfekt for norsk- eller samfunnsfagslærere. Dette sitatet fra boka er vel i seg selv ganske talende:
«Det var ingen mulighet for at han skulle få lovlig opphold. Han hadde ingen av kvalifikasjonene som Nederland trengte, og historien hans var ikke tragisk nok. Han var ikke torturert. Han hadde ikke flyktet fra krig. Han hadde bare blitt voldtatt.»
Går man inn i boka er det med andre ord mye man kan bruke og diskutere rundt, fra EU og Schengen-avtalen, migrering, asyl og flyktninspolitikk. At jeg selv ligger godt på venstresiden i politikken er ingen hemmelighet (jeg er førstekandidat for Rødt i Rogaland og Sandnes til valget denne høsten), så det er ingen tvil om at boka rørte meg. Jeg satt igjen med følelsen av at dette er ei bok flere bør lese. Tema er interessant og viktig, og jeg likte hvordan den var skrevet med to synsvinkler.
Som sagt, jeg kunne ha skrevet om boka i det vide og det brede, men jeg avslutter her, og så får vi se om jeg klarer å blogge om neste bok før mai er forbi…
Det er egentlig tilfeldig at jeg lånte Bian Shen av Torbjørn Øverland Amundsen på biblioteket. Jeg har kommet omtrent halvveis i boka, og liker den godt så langt. Konseptet er annerledes, og jeg kjenner jeg er nysgjerrig på hva som skjer videre.
Som barn syntes jeg nok Hvem skal trøste Knøttet? av Tove Jansson var litt skummel, men nå synes jeg det er en skikkelig tristvakker historie. Denne lille filmen husker jeg godt fra da jeg var barn, her med Kine Hellebust.
Da jeg var i Oslo for å delta på Norcon 27, hadde jeg ikke med meg verken PC eller nettbrett, kun mobiltelefon og lesebrett. Dermed fikk jeg lest en hel masse både på reisen til og fra Oslo, samt mellom slagene og på kveldene. Dermed ble det tid til å lese Odd and the Frost Giants, ei lita barnebok av Neil Gaiman.
Boka, som ble gitt ut i forbindelse med World Book Day i 2008, handler om gutten Odd. Så langt i livet har han ikke hatt mye flaks. Faren døde på et vikingtokt (og ikke på en særlig ærefull måte), han fikk foten sin knust da han skulle forsøke å felle et tre for første gang, og vinteren vil ingen ende ta. En natt stikker han av fra landsbyen han bor i, til farens tømmerhoggerkoie. Ute i skogen møter han tre dyr som oppfører seg underlig, og etter hvert skjønner han at disse dyrene ikke er som andre dyr…
Dette er ei leken barnebok, og Neil Gaiman bruker her norrøn mytologi som utgangspunkt. Vi møter norrøne guder og opplever æsenes hjemby, Åsgård. På en morsom måte viser Gaiman at det ikke alltid er rå makt som gjelder, man at selv man er liten og svak, kan man komme langt med kløkt.
Jeg koste meg veldig med denne lille boka, selv om den kanskje passer best for et litt yngre publikum. Boka har også kommet ut på norsk, med tittelen Odd og frostkjempene, og ble utgitt på Kagge forlag i 2011.
Mitt første møte med Lisa Aisatos illustrasjoner var, så vidt jeg kan huske, da jeg leste Don Fridtjof (tekst av Anna Bache-Wiig). Da jeg blogget om boka i 2010, skrev jeg at jeg trodde «Lisa Aisato (…) virkelig er en illustratør vi kommer til å se mer fra i framtiden». Det fikk jeg faktisk rett i, i dag har 32-åringen illustrert flere barnebøker, samt gitt ut billedbøkene Odd er et egg (2010) og nå i år Fugl.
Boka Fugl leser jeg som å handle om en lengsel etter å høre til – om å føle seg annerledes enn andre og å ha en følelse av å være litt på utsiden. Men også om å drømme, og å gjøre det man kan for at drømmen skal gå i oppfyllelse.
Det er illustrasjonene i boka som driver historien framover, og Lisa Aisato gjør dette på mesterlig vis. Jeg vil faktisk anbefale å ta deg god tid til å studere tegningene, og er du som meg, vil du oppdage nye små detaljer hver gang.
Jeg har ikke forsøkt å lese denne for barn, og er veldig nysgjerrig på hva barn synes om den. Noen der ute med erfaringer? Uansett, dette er definitivt ei bok man fint kan ha stor glede av som voksen.
Kort sagt: Om jeg var Lisa Aisato-fan fra før, så er jeg det definitivt nå!
Da jeg var i Oslo for å delta på 