Christin Grilstad Prøis er skuespiller, musiker og forfatter, men mest kjent er hun kanskje fra serien Den store reisen, som gikk på NRK høsten 2008. Blant hennes forfatterskap bør nevnes bøkene om Heksagon, samt serieromanen Cornelia, som kom ut fra 2007 til tidligere i år.
Har du en eller flere bøker du føler har påvirket den du er?
Som lesehest kommer man før eller senere over de uforglemmelige bøkene, de man bærer med seg i hjertet og som dukker opp som tankebrokker eller blir liggende som en evig påminnelse om hva livet består av, på godt og vondt. Det kan være bøker om den dypeste fortvilelse, som f.eks: Engelen på det sjuende trinn av Frank McCourt , som satte meg fullstendig ut. Det er ikke beskrivelsene av fattigdom, nød og sult fra Irland på 30-tallet som gjorde det største inntrykket, men tvert i mot den nøkterne beskrivelsen av barndommens håpløshet. Det er da jeg tenker at menneskesinnet er utrolig og jeg blir dypt imponert over at forfatteren klarer å skildre de smertelige barndomsminnene på en liketil måte. Fattigdommen er kun et bakteppe og frem fra dette, stiger menneskene, historiene, livet.
En bønn for Owen Meany har også gjort uslettelig inntrykk. Først og fremst fordi den står for meg som den ultimate leseropplevelse. Dette er virkelig den gode historie. John Irving skaper et uimotståelig univers med bisarre personer, svart humor og en handling som får deg både til å le og gråte. Man glemmer ikke Owen Meany, man bærer ham med seg som en påminnelse om hvordan livet leker med oss, om hvor uforutsigbar og skjør tilværelsen og lykken er. Siderhusreglene av samme forfatter er også en bok jeg bærer med meg. Boken er like brutal som den er varm og nydelig. Virkelig et mesterverk.
Men boken jeg virkelig aldri glemmer, er Historien om Pi av Yann Martel. For meg, som de siste årene har jobbet med seriebøker, ble jeg helt slått av «Så enkelt, men likevel så vanskelig.» Jeg kan ikke si annet enn, les den! For meg var boken en oppvåkning. Dette er magisk fortellerkunst.
Har du lest for dine egne barn?
Høytlesning på sengekanten var obligatorisk for mine fire barn. Jeg var ørsk etter å lese mine favorittbøker for dem, men fant etter hvert ut at Knerten og Sokrates ikke ga samme opplevelse som de en gang i tiden hadde gitt meg. Gummi-Tarzan og Kurt-bøkene til Erlend Loe ble mine barns favoritter, samt Onkel Oskars saueost og andre godbitar (om fæle mødre og enda verre onkler) av Torvald Sund, en bok jeg nok har lest høyt 20 ganger eller mer.
Hvordan kom du opp med idéen om Heksagon?
Heksagon startet som teater på de lokale Svelvikdagene i 1999. Samtidig var jeg på leit etter et spennende univers til den vanskelige andreboka. «Den lange pølsemiddagen» ble utgitt i 1998, og jeg brukte to år på å tråkle fantasien, før det gikk opp for meg at Heksagon og Boboz var et ideelt utgangspunkt for å behandle mellommenneskelige tema som vennskap, sjalusi, frykt for det ukjente og lignende.
Heksagon og Boboz
Hender det seg at du får nye idéer for Heksagon når du og mannen din turnerer med teaterstykket om henne?
Vi har levd med Heksagon og Boboz i ti år og vært mye på turne. Det blir ofte litt kakling oss imellom om temaer som kunne vært tatt opp i nye bøker, men utover litt kreativ idemyldring, er det stort sett i stillhet og ro, gjerne når jeg går turer alene at ideeene kommer.
Kan vi forvente oss flere bøker om Heksagon og hennes venn klovnen Boboz?
Nei, dessverre. Jeg leverte nok et manus, som jeg for øvrig syntes var det beste av alle, men da hadde forlaget allerede besluttet at fem bøker var nok i denne serien.
Hva fikk deg til å begynne å skrive serieromaneserien Cornelia?
Må innrømmes; en liten desperasjon vedrørende finanssituasjonen i huset. Jeg så en utlysningstekst i 2003 om en konkurranse om å bli den neste romanserieforfatteren, og tenkte; «så vanskelig kan da ikke det være»? Jeg vant ikke konkurransen, men fikk være med som «nissen på lasset». Fire år senere var jeg klar med serieromanen «Cornelia». Det er et stort arbeid å begå en serie. Det ligger enorme mengder research bak, man skal forstå sjangeren og mange sider skal skrives. Det er sjelden bare en handling i en serie, men et nett av personer og handlinger. Det kreves konsentrasjon for å holde trådene, masse kreativitet for å holde spenningen oppe og enorm arbeidsmoral for å klare å levere x antall sider. Jeg har mang en gang bitt i meg ordene; «så vanskelig kan det da ikke være», men morsomt er det. Å planlegge, søke fakta og skrive en hel romanserie er utrolig spennende arbeid.
Cornelia er en avsluttet serie. Kunne du tenke deg å skrive enda en serie?
Jeg er godt i gang med en ny serie og skriver i disse dager på bok nr.6. Serien lanseres til neste år, mer kan jeg dessverre ikke røpe.
Hva er de største likhetene og forskjellene mellom å skrive barnebøker og serieromaner?
Å gå fra barnebøker til serieromanverdenen var som å få lov til å sette avgårde i galopp. I barnebokuniverset (leseløvene fra Damm) ble hvert et ord snudd og hver setning omformulert til det kjedsommelige for forfatteren. I serieromansjangeren bruker jeg ikke tiden til å lete frem det litterære språket, men jobber intenst med dramatikken. Det hender det går fort under skriving og det er da galoppfølelsen kommer. Når vinden river i håret, det bølger under meg og sidene fyker unna, da skriver jeg god serielitteratur. Jeg syns at barnelitteratur kan bli for gjennomarbeidet. Redaktørene pirker og plukker fordi det er slik det skal gjøres. Det SKAL gå fjorten runder på et manus. Mange manus mister sin intuitive lekenhet og sprelskhet.
Likhet mellom å skrive barnebøker og serieromaner? Uansett hvilken sjanger man skriver i, er det viktig å skape gode karakterer. Har man troverdige karakterer som leseren kan identifisere seg med, elske eller hate, så spiller det nesten ingen rolle hvilken handlingen man dytter dem inn i.
Familien din var med på NRKs første runde av tv-serien «Den Store Reisen», noe som må ha vært en stor opplevelse. Føler du at denne reisen har påvirket deg i forhold til forfatterskapet ditt?
Vi lærte enormt mye av «Den store reisen», både om oss selv og om verden der ute, kanskje spesielt i forhold til stress og livsstil. Som forfatter i serieromansjangeren har jeg lange arbeidsdager og skriver ofte både i helger og høytider. «Den store reisen» var en tankevekker i forhold til hva en påfører seg selv av stress. Etter «Den store reisen» har jeg forsøkt å ha mer fast arbeidstid, men når en er midt oppe i det – så sprekker jeg – gang på gang.
Tusen takk for intervjuet, Christin!
Christin Prøis og undertegnede, mars 2009
Noen mener kanskje at billedbøker er lettleste greier som passer best for småunger. Og selvfølgelig passer de fleste billedbøker for barn (dog det finnes faktisk billedbøker som passer best for voksne), og bøkene om Charlie og Lola av Lauren Child passer definitivt for barn. Og etter min mening, så passer dem for voksne også!
Det var nærmest en tilfeldighet at en kollega snakket om boka Historien om Potet-Isaksen av Eoin Colfer. Jeg er ganske sikker på at adjektivet «artig» ble brukt, og det tok meg i hvert fall ikke lang tid å søke den opp i samkatalogen og bestille orginalversjonen på fjernlån. 
I sommer så jeg filmatiseringen av Coraline i 3D på kino i Oslo, og det var rett og slett en flott opplevelse. På norsk hadde filmen fått tittelen Coraline og den hemmelige dør, og jeg synes den virkelig var i ånd med boka. Den var dessuten akkurat passe skummel, og ungene hvinte i skrekkblandet fryd under enkelte scener.