Da jeg var i Oslo for å delta på Norcon 27, hadde jeg ikke med meg verken PC eller nettbrett, kun mobiltelefon og lesebrett. Dermed fikk jeg lest en hel masse både på reisen til og fra Oslo, samt mellom slagene og på kveldene. Dermed ble det tid til å lese Odd and the Frost Giants, ei lita barnebok av Neil Gaiman.
Boka, som ble gitt ut i forbindelse med World Book Day i 2008, handler om gutten Odd. Så langt i livet har han ikke hatt mye flaks. Faren døde på et vikingtokt (og ikke på en særlig ærefull måte), han fikk foten sin knust da han skulle forsøke å felle et tre for første gang, og vinteren vil ingen ende ta. En natt stikker han av fra landsbyen han bor i, til farens tømmerhoggerkoie. Ute i skogen møter han tre dyr som oppfører seg underlig, og etter hvert skjønner han at disse dyrene ikke er som andre dyr…
Dette er ei leken barnebok, og Neil Gaiman bruker her norrøn mytologi som utgangspunkt. Vi møter norrøne guder og opplever æsenes hjemby, Åsgård. På en morsom måte viser Gaiman at det ikke alltid er rå makt som gjelder, man at selv man er liten og svak, kan man komme langt med kløkt.
Jeg koste meg veldig med denne lille boka, selv om den kanskje passer best for et litt yngre publikum. Boka har også kommet ut på norsk, med tittelen Odd og frostkjempene, og ble utgitt på Kagge forlag i 2011.
Jeg elsker boka Neverwhere av Neil Gaiman! I en årrekke har det vært min absolutte favorittbok, og da Knirk lurte på om flere ville være med på samlesing av boka, syntes jeg det var en super anledning til å lese den nok en gang. Dette er absolutt ei bok jeg kan lese gang på gang på gang på gang…
For de som tenker på fantasy som historier à la Ringenes herre, vil nok møtet med Neil Gaimans verden by på en overraskelse. Selv om vi møter på magi og mytiske vesner, er det ingenting ellers som minner hobbiter på vandring. Misforstå meg rett, jeg er veldig glad i klassisk fantasy også, men Neil Gaiman har en egen evne til å veve sammen fantasi og vår egen verden. På en helt egen måte får han det som ellers kan minne om drømmer til å virke troverdig. Noen ganger er det nesten så jeg lurer på om det faktisk er Neil Gaimans verden som er virkelig… Eller, om ikke annet, så skulle jeg kanskje ønske at den var det! I hvert fall noen ganger.
Denne historien om skotske Richard Mayhew som flytter til London og plutselig havner i en verden under London, i London Below, ble i utgangspunktet skrevet av Neil Gaiman og Lenny Henry som tv-serie for britiske BBC. I dag finner vi historien i flere format – hørespill, tegneserie, og selvsagt roman.
Neverwhere er på ingen måte eneste historie inspirert av Londons intrikate undergrundsystem, men i motsetning til de fleste andre handler ikke denne boka om londonere som plutselig finner noe som har befunnet seg «under nesa deres» hele tiden. Richard er en utenforstående, som nærmest snubler ufrivillig over en verden som skiller seg fra det London han kjenner på flere måter enn at det befinner seg under bakkenivå.
Jeg har faktisk laget en bokomtale av boka tidligere, i videoutgave. Den kan du se HER. Derfor kommer jeg ikke å gå mer inn i detaljer. Se heller videoen.
Hvis du vil se hva Knirk og de andre mener om boka i denne samlesingen, så må du besøke bloggen til Knirk.
Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive om boka Mors gaver, forfatter Ceclilie Engers veldig personlige bok. Etter at jeg var på Sandnes bibliotek og hørte henne snakke om boka, bestemte jeg meg allikevel for å si noe om boka. Det blir ikke mye, og jeg kommer verken til å gå i dybden eller si noe om hva den handler om, men ønsker å si noe!
For meg ble det å lese Mors gaver en flott leseopplevelse. Jeg synes boka er nydelig – jeg tror dette er ei bok som kan røre ved de fleste. Den tar opp et tema jeg tror fortsatt er tabubelagt, Alzheimers sykdom. Da jeg var og hørte på Cecilie Enger på Sandnes bibliotek, fortalte hun at selv om moren selv aldri snakket om sykdommen, var hun sikker på at dette var noe hennes engasjerte mor ikke hadde villet skulle skjules. Det er viktig å få det hele fram i lyset, og hun understreket at det ikke er en skamfull sykdom.
Jeg er overbevist om at man egentlig ikke selv trenger å ha noen nær for å bli berørt av boka. Kanskje man ikke egentlig kan si det, men jeg synes boka er raus. Den er fyllt av varme og kjærlighet. Noen ganger humret og lo jeg, andre ganger var det ikke fritt for at tårene kom… Jeg er virkelig glad for at jeg lånte e-boka på biblioteket!
Hadde jeg lest boka da den kom ut i fjor, er jeg rimelig sikker på at jeg hadde kommet til å nominere den til Bokbloggprisen. Men jeg leste ingen norske 2013-romaner i fjor, dermed endte jeg opp med å kun nominere til åpen klasse.
Ønsker du å lese om noen som har skrevet skikkelige blogginnlegg om boka, anbefaler jeg å lese omtalen hos Rose-Maries litteratur- og filmblogg. Hun har også ei lsite over flere anmeldelser!
Historien om Carrie er nok kjent for de fleste. Vi møter ei jente som er vokst opp med en fanatisk kristen mor, hennes far døde før hun ble født, og hun blir mobbet av klassekammeratene. Carrie oppdager at hun har telekinesiske evner, og bestemmer seg for å bruke disse for å utføre en hevn mot de som har voldt henne så mye smerte…
Jeg må si at Carrie var en god start på min 1974-utfordring. Boka var spennende, og selv om jeg visste hva som kom til å skje, mener jeg at Stephen King allikevel klarer å bygge opp en fin spenningskurve. Jeg liker også hvordan han har inkludert «rapporter» av ulike slag underveis. Noen har sågar kalt den en brev- og dagbokroman, noe jeg ikke er helt enig i, men den kan kanskje minne om det. Uansett, jeg liker stilen den er skrevet i, og likte også at den var delt i tre hoveddeler.
Slik jeg ser det, kan Carrie leses som en kritikk mot mobbing og mot religiøs fanatisme. Jeg vet ikke hvor «opp i dagen» dette egentlig er, og kanskje andre ikke leser det slik, men for meg er det slik. Det er klassekammeratenes ustanselige ydmykelser og morens hysteriske og forkvaklede religionsoppfatning som får det til å tippe for Carrie.
Ja, dette har definitivt vært en god leseropplevelse for meg.
Årets første utleste bok ble i år Fortunately, the milk av Neil Gaiman. Det ble en lettbeint start på året, noe som egentlig passet meg bra. Min utgave er illustrert av Skottie Young, og utgitt på det amerikanske forlaget Harper Collins. Den britiske utgaven har en annen illustratør, så det er mye mulig jeg kommer til å anskaffe meg denne også…
Som vanlig briljerer Neil Gaiman med sin fantasi. Dette er si leken bok, og jeg synes Skottie Youngs illustrasjoner passer perfekt. Noen vil kanskje synes at man trenger et barn å lese boka for som unskyldning, selv synes jeg fint voksne kan lese den alene. Den er morsom, og fin som lettere underholdning, for eksempel på toget hjem etter jobb…
Det er vanskelig for meg å ikke være entusiastisk når jeg skal snakke om Siri Pettersens bok Odinsbarn, den første boka i fantasy-serien Ravneringene. Boka kom ut i høst, og mottok mange lovord. Forfatteren er jeg «venn» med på ulike sosiale medier, og jeg traff henne da jeg var på Forfatterene kommer, Gyldendals bokmøte i høst. På en måte har jeg et slags bekjentskap med henne, men jeg er fast bestemt på at dette ikke er med på å farge min oppfatning av boka – jeg var en blanding av skeptisk (siden «alle» likte boka) og nysgjerrig da jeg satte i gang, og tenkte vel mest at dette ville være «helt grei» fantasy. Jeg skulle blie positivt overrasket – heldigvis!
Odinsbarn har nok vært en av mine største leseropplevelser i 2013. Det er mye jeg liker med boka – ikke bare er den åndeløst spennende, men Siri Pettersen har klart å lage levende og troverdige karakterer. Det er flere av dem jeg ble oppriktig glad i, selv om ingen dem er «perfekte». De er komplekse, ikke ikke kun gode, eller kun onde (selv om det definitivt var noen jeg ikke helt hadde sansen for. Dessuten tror jeg det er karakterer jeg vil forstå bedre lenger ut i historien (som jeg må vente i ulidelig spenning på i kanskje et år for å få lest fortsettelsen på).
Boka er dessuten et godt eksempel på hvordan man med fantasy som genre kan berøre tema som kanskje ikke er like enkle å ta opp ellers: Her har vi både en krass religionskritikk og problemer rundt fremmedfrykt. Forfatteren stiller spørsmål rund det med å tro blindt på en gud, uten å stille spørsmål ved handlinger eller avgjørelser som gjøres i gudens navn. Man ser lett likhetstrekk med våre egne store religioner.
Noen ganger henger sågar dette med fremmedfrykt og religion sammen: Deres tro sier noe om folk som er annerledes, om odinsbarna. De bringer med seg råta sier de. En rekke myter er spunnet rundt et folkeslag de ikke egentlig kjenner, og dette er noe Hirka virkelig får kjenne på i løpet av boka.
Er det noe som helst jeg skulle sette fingeren på, så må det være språket. Dessverre er ikke dette det jeg vil kalle perfekt – underveis var det noen enkelte formuleringer eller ord som fikk meg til å stusse. Når dette er sagt, synes jeg ikke de var så plagsomt at det ødela opplevelsen av boka. Faktisk er det slik at jeg likte resten så godt, at det fort ble glemt.
Som sagt – jeg må vente nesten et år før neste bok kommer ut. Kan noen komme med en tryllestav og trylle boka ferdig nå? 😉
Jeg leser normalt ikke Dagbladet, men det hender seg jeg tar en kjapp titt på litteratursidene på nett for å se hva som står. En regnfull mandag i september stod det en anmeldelse av en ny, finsk forfatter, Katja Kettu. Dagbladets Cathrine Krøger sier i anmeldelsen at «Noe av det mest fantastiske ved denne boka er stilen. Språket har en rocka blanding av råhet og poesi som muligens kan kalles typisk finsk.» En slik beskrivelse av språket, sammen med tema, pirret virkelig min nysgjerrighet, og jeg bestemte meg for å låne boka på biblioteket.
Dette er så langt fra en klissete kjærlighetsroman som du kan komme. Selv om drivkraften i historien er nettopp kjærlighet, så er den rå og brutal. Like rå og brutal som krigen historien er lagt til. Råskapen gjenspeiler seg også i språket, som noen nok vil beskrive «friskt», men «rått» mener jeg eren bedre beskrivelse. Det er lett å se at Kettu bruker språket som et medvirkende virkemiddel for å vekke ubehaget ved det hele. Om språket er «typisk finsk», som Cathrine Krøger lurer på om det er, tviler jeg sterkt på, men rett meg hvis jeg tar feil.
Det er flere partier i boka som fikk det til å knyte seg i magen min av ubehag. Noen ganger ble jeg rett og slett kvalm av de handlinger krig kan få mennesker til å gjøre. Jeg trenger ikke engang detaljene for å forstå grusomheten, og her briljerer Kettu: Det er kanskje de gangene hun overlater det til fantasien å forstå hva som har skedd at ubehaget er størst.
Kettu klarer i Jordmora dessuten å vise at mennesker er kompliserte. Dette vises kanskje aller best i Johannes, som lider av Posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Det blir ikke sagt rett ut at at han har det, men måten Kettu beskriver hans oppførsel, og ikke minst i hans dagboknotater, blir det ganske tydelig. I Ukraina var han med på å både beordre og utføre grusomme krigshandlinger som SS-offiser, noe han bærer sterkt preg av. Samtidig er han ikke noe ondt menneske, til tross for de grusomme handlingene han har utført. Kanskje det er nettopp derfor han blir så sterkt preget?
Jordmora er antakelig ei av de beste bøkene jeg noen sinne har lest. Jeg sier ofte at de fleste historier er fortalt tidligere, men jeg har i hvert fall ikke lest ei bok som ligner før. Kettu briljerer med sin orginalitet, og hun har språket i sin hule hånd (jeg nekter å tro at dette kun er en fantastisk god oversettelse, selv om det selvsagt er det også). Dette til tross, dette er ikke ei bok jeg vil anbefale hvem-som-helst å lese. Jeg ser ikke på meg selv som en «sart sjel», men det var partier i boka som fikk selv meg til å måtte legge vekk boka for å dra noen ekstra, dype pust. Boka inneholder det mange omtaler som «triggere», så hvis f. eks. sterke voldtektsscener er noe som «trigger» deg, anbefaler jeg deg å la boka ligge, og heller lese ei annen god bok. Men har du ikke problemer med slikt, vil jeg definitivt anbefale deg å lese den!
De som kjenner meg vet at jeg blir litt ekstra øm i hjertet når det snakkes om Neil Gaiman. Knirk mener bestemt at jeg kan alt om denne forfatterguden, noe jeg selvsagt ikke kan, men at han er min favoritt kan ikke benektes.
Creatures of the Night består egentlig av to noveller, hentet fra Gaimans antologi Smoke and Mirrors, som kom ut for første gang i USA i 1998. Her er de to historiene gjort om til tegneserieform, illustrert av Michael Zulli.
For de som kjenner Neil Gaimans verker, vil det neppe komme som noen overraskelse at også disse historiene inneholder en god blanding av fantasi og virkelighet. Og det er nettopp dette som er med på å gjøre Neil Gaiman til en av mine store litterære helter. Han får fantasiverdenen til å eksistere side om side med vår egen realitet på en slik måte at jeg faktisk tror på at dette faktisk kunne ha skjedd.
I «The Price» møter vi en middelaldrende forfatter som bor sammen med sin familie på den engelske landsbygda og deres svarte adoptivkatt. Hver morgen duker katten opp med uforklarlige sår etter slåsskamp, noe som undrer forfatteren, helt til en dag, når katten er så hardt skadet at han må pleies innendørs ei hel uke…
«Daughter of Owls» skal være inspirert av John Aubrey, (1626 – 1697), en engelsk antikvar, naturfilosof og skribent. Historien handler om gammel overtro og heksejakt – vi befinner oss i en engelsk landsby en gang på 1600-tallet. Et jentebarn blir funnet forlatt, med uglefjær i kurven og uglelort i hånda. Dette er nok for at landsbyens kvinner tror at det er noe ondt og overnaturlig ved jenta, og de forlanger at hun må dø. Byens eldste gir henne isteden til en tidligere nonne i et forfallent kloster. Nonnen har avgitt taushetsløfte, og siden det aldri er noen som snakker med barnet, vokser hun opp som om hun var et villdyr.
Dette er to relativt mørke historier, med en (slik jeg ser det) typisk gaimansk atmosfære. Jeg har sett kritiker som har ment at illustrasjonene ikke tilfører historiene noe, men der er jeg uenig. Jeg mener de vakre tegningene utfyller novellene, og gir dem noe litt ekstra. Jeg tror enhver Gaiman-fan vil ha glede av å lese denne, og den er et godt tilskudd i samlingen.
Mitt første møte med Lisa Aisatos illustrasjoner var, så vidt jeg kan huske, da jeg leste Don Fridtjof (tekst av Anna Bache-Wiig). Da jeg blogget om boka i 2010, skrev jeg at jeg trodde «Lisa Aisato (…) virkelig er en illustratør vi kommer til å se mer fra i framtiden». Det fikk jeg faktisk rett i, i dag har 32-åringen illustrert flere barnebøker, samt gitt ut billedbøkene Odd er et egg (2010) og nå i år Fugl.
Boka Fugl leser jeg som å handle om en lengsel etter å høre til – om å føle seg annerledes enn andre og å ha en følelse av å være litt på utsiden. Men også om å drømme, og å gjøre det man kan for at drømmen skal gå i oppfyllelse.
Det er illustrasjonene i boka som driver historien framover, og Lisa Aisato gjør dette på mesterlig vis. Jeg vil faktisk anbefale å ta deg god tid til å studere tegningene, og er du som meg, vil du oppdage nye små detaljer hver gang.
Jeg har ikke forsøkt å lese denne for barn, og er veldig nysgjerrig på hva barn synes om den. Noen der ute med erfaringer? Uansett, dette er definitivt ei bok man fint kan ha stor glede av som voksen.
Kort sagt: Om jeg var Lisa Aisato-fan fra før, så er jeg det definitivt nå!
Anna R. Folkestad (1983) kommer fra Stord, og debuterte som billedbokforfatter i 2011 med den artige boka Henrik And, anda som helst ville være noe annet. I fjor kom de første bøkene om pingvinene Unni og Gunni, og i år har det per i dag kommet ut én. Alle bøkene er utgitt på Samlaget.
Her er Unni og Gunni!Mitt første møte med disse snodige pingvinene var da jeg en morgen satte på plass bøker på hylla i min forrige jobb. Jeg har en forkjærlighet for pingviner, og måtte bare plukke opp Unni og Gunni reiser. Det lille jeg kikket på boka ga meg mersmak, og jeg skjønte at dette var en serie jeg måtte kikke nærmere på.
Unni og Gunni bor i en iglo, sannsynligvis i Antarktis. Visste du at alle pingviner bor på den sørlige halvkule? Riktignok bor ikke alle i Antarktis, det bor for eksempel pingviner på New Zealand… Ikke kan pingviner fly heller, selv om de er fugler: Istedet for skikkelige vinger har de «loffer». Det skal finnes minst hele 17 arter pingviner! Jeg er ikke sikker på hvilken art Unni og Gunni er, det har jeg så langt ikke klart å finne ut.
Pingviner møter mange farer ute i naturen, men den største trusselen for disse fantastiske dyrene er global oppvarming, miljøforurensning, tap av habitat og konkurranse om ressursene i havet med mennesket. Dette har ført til at det i dag er arter som er utrydningstruet.
Unni og Gunni er små historier fortalt på utrolig morsomt vis. Selv om det egentlig ikke er så mye tekst i bøkene, så forteller bildene desto mer. Disse bøkene er med andre ord et veldig godt eksempel på hvordan gode billedbøker ikke kun handler om tekst, eller kun om bilder, men at de sammen gjør en helhet. Folkestads strek er virkelig gøyal, og selv om illustrasjonene i og for seg er enkle, er de fulle av humor og mening.
Unni og Gunni reiser
I fjor vant Folkestad Nynorsk barnelitteraturpris for Unni og Gunni reiser, første bok i en serien, hvor de to pingvinene finner ut at det hadde vært kjekt å komme seg litt vekk. Fram med flygerbrillene og det flyvende teppet, kart og kompass, og så flyr de avsted! Hvor? Jo, det er bare å bruke magefølelsen!
På en enkel og forståelig måte kan barna lære begreper som over og under, opp og ned, og liknende.
Unni og Gunni malar
Når vi treffer Unni og Gunni denne gangen, står de utenfor igloen sin og kikker på hjemmet sitt. De synes kanskje det er en aning fargeløst, og bestemmer seg for å male det. Og selvsagt skal alle fargene de har brukes!
Her lærer vi ikke bare om hva slags utstyr man trenger når man skal male hus, men også at selv om man i utgangspunktet har tre malebøtter, med henholdsvis gult, blått, og rødt, så kan man fint blande disse for å få flere farger. Med andre ord – her får vi elementær fargelære, framført på Unni og Gunni sitt vis.
Unni og Gunni gjer det fint
Det er vel ingen grunn til å ikke pynte innendørs selv om man bor i en iglo? Unni og Gunni synes i hvert fall de kan gjøre det fint inne hos seg selv, og finner fram det de trenger. Også i denne boka er det noe å lære – man trenger verktøy som vater, målebånd og hammer når man skal henge opp gardiner eller sette opp ei bokhylle. Også her lærer man enkle begreper som stor, liten, lang og kort, akkurat som i første bok.
Kommer det flere…?
Så langt har det kommet ut tre bøker om Unni og Gunni. Om det kommer flere bøker om Unni og Gunni vet jeg ikke, men det er alltids lov å håpe…
Bøkene er nok beregnet på de minste barna, men jeg tror både foreldre og andre voksne (kanskje med et barnslig sinn) kan ha stor glede av disse bøkene.
Da jeg var i Oslo for å delta på Norcon 27, hadde jeg ikke med meg verken PC eller nettbrett, kun mobiltelefon og lesebrett. Dermed fikk jeg lest en hel masse både på reisen til og fra Oslo, samt mellom slagene og på kveldene. Dermed ble det tid til å lese Odd and the Frost Giants, ei lita barnebok av Neil Gaiman.
