Kategori: bokomtale

Første gang jeg hørte om boka Villa Serena var i Vibekes blogg. Hun hadde lest boka, og anbefalte den varmt. Og med avslutningen «Jeg ville at boka skulle vare og vare – men den tok dessverre slutt, og for første gang kunne jeg tenke meg å starte forfra og lese boka på nytt!» – er det rart jeg fikk lyst til å lese den?

Villa Serena av Domenica de Rosa handler om Emily Robertson, som sammen med mann og tre barn flytter til Toscana. Fra gårdshuset i den lille byen lever hun drømmen og skriver spalten «Thoughts from Tuscany». Så plytselig en dag dumper mannen henne med en tekstmelding, og hennes verden blir snudd på hodet. Inntekten er liten, italiensken hennes er så-som-så, og den eldre kvinnen som kommer for å vaske og passe på den tre år gamle sønnen er nærmest psykotisk. Hvordan skal hun klare seg?

Det tar ikke lang tid før Emily trekkes inn i byen Monte Albano, og hun får etter hvert oppleve en mørkere og mer mystisk side av Italia, som hun ikke hadde forestilt seg…

Dette er på mange måter ei skikkelig «feel good»-bok. Man kan ende opp med å drømme seg helt vekk i den. Den var kanskje litt treig i begynnelsen, og det gikk litt trått, men det tok seg heldigvis opp etter hvert. Mot slutten kunne jeg knapt legge den vekk!

Sense and sensibility var den første romanen skrevet av Jane Austen som ble publisert, selv om den ikke var den første hun hadde skrevet. Hun skrev den under pseudonymet «A Lady», og boka kom ut første gang i 1811.

Boka handler om to søstre, Marianne og Elinor. Deres mor er farens andre kone, og i tillegg til lillesøsteren Margaret, har de en eldre halvbror, John. Det er broren som arver hele Mr. Dashwoods eiendom når han dør, men på dødsleiet overtaler han sønnen til å ta vare på søstrene og stemoren. John Dashwood er gift med Fanny, en svært grådig og egoistisk kvinne, som klarer å overtale John til at Dashwood-søstrene får nærmest ingenting av det han først hadde tenkt. Søstrene og deres mor blir derfor tvunget til å flytte fra brorens gods.

Fanny får besøk av sin bror, Edward Ferrars. Han er en høflig og hyggelig ung mann, og snart knytter han nære bånd til Elinor, til hans søsters ergrelse. Fanny fornærmer derfor Mrs. Dashwood ved å si at Elinor nok heller er ute etter pengene, og Mrs. Dashwood haster med å finne et nytt sted å bo. Snart får hun napp, og de flytter kort tid etter til et lite hus på landet, ikke langt unna Mrs. Dashwoods fetter, Sir John Middleton. Deres nye hjem mangler mange av de fasilitetene de har vært vant til, men de forsøker å klare seg så godt det lar seg gjøre.

En dag Marianne er ute for å gå en tur, blir hun overrasket av regnet. Hun sklir og snubler i et kaninhull, og vrikker foten. Ut av regnet kommer den stilige John Willoughby, og han kommer den unge kvinnen til unsetning, slik at hun kommer seg hjem. Marianne og Mr. Willoughby blir fort gode venner, og har mye til felles. De er begge glade i dikt, og er følsomme mennesker. Omstendighetene skal dog ha det til at Willoughby tvinges til å reise, og når han tar farvel med Marianne, blir hennes hjerte knust, og alle kan se at den følsomme unge kvinnen er ute av seg.

Jeg skal ikke gå mer inn på handlingen av boka, men kan love flere intriger, mange følelser, men også uventede gode handlinger. Boka er spennende og velskrevet, og som så mange av Jane Austens bøker, tar også denne for seg kvinnenes plass i samfunnet. En kvinne uten mye penger hadde begrenset med muligheter, og hadde generelt lite frihet.

Sense and sensibility er ei bok fyllt av varme og humor, og selv om den enkelte ganger er virkelig hjerteskjærende, synes jeg Austen får det hele fram på en vakker måte. Dette er absolutt en av mine favoritter av Austens bøker, og et «must» for alle Austen-fans.

Boka kan lastes ned gratis som e-bok fra The Gutenberg Project.

Det er ingen hemmelighet at jeg er Jane Austen-fan, og jeg er nå i ferd med å lese omigjen bøkene hennes. Nylig leste jeg Northanger Abbey som er min favoritt av bøkene hun har skrevet. Boka var den første boka hun gjorde klar til å publiseres, allerede i 1803, men den London-baserte bokselgeren Crosby & Co., som hadde kjøpt den opp for £10, bestemte seg for å ikke gi den ut. Boka ble solgt tilbake til Austen-familien i 1817 for samme sum, da bokselgeren var uvitende om at Jane Austen til da hadde gitt ut fire populære bøker. Northanger Abbey ble publisert for første gang sent i desember 1817, etter hennes død.

Northanger Abbey handler om 17 år gamle Catherine Morland, prestedatter i en søskenflokk på ti. Faren er prest, og med en så stor familie er den, om enn ikke direkte fattig, ikke rik.

17 år gamle Catherine er glad i å lese gotiske romaner, og har en livlig fantasi. Favorittboka er The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliffe. En dag blir hun invitert av familiens venner, ekteparet Allen, med til byen Bath. Ekteparet Allen er familiens naboer, og rike og barnløse. På Jane Austens tid var Bath byen man reiste til for å gå på spa, eller i kurbad. Catherine og herr og fru Allen ankommer Bath i vintersesongen, og det er et yrende sosietetsliv der, med ball, teater og andre sosiale festligheter. Hun blir kjent med Isabella Thorpe, og vekker interesse hos Isabellas bror. Selv er hun nok mer interessert i Henry Tilney, som hun også blir kjent med i Bath.

Etter en tid i Bath, blir Catherine invitert med til familien Tilneys hjem, Northanger Abbey. Eleanor Tilney, som er Henry Tilneys søster, er mye alene, og Henry Tilney ønsker at Catherine skal holde henne med selskap. For Catherine er Northanger Abbey et mystisk sted, og det skjer flere enn én gang at Catherines fantasi løper løpsk.

«A violent gust of wind, rising with sudden fury, added fresh horror to the moment. Catherine trembled from head to foot. In the pause which succeeded, a sound like receding footsteps and the closing of a distant door struck on her affrighted ear. Human nature could support no more. A cold sweat stood on her forehead, the manuscript fell from her hand, and groping her way to the bed, she jumped hastily in, and sought some suspension of agony by creeping far underneath the clothes. To close her eyes in sleep that night, she felt must be entirely out of the question.»

Boka tar for seg flere tema, blant annet konflikten mellom å skulle gifte seg av kjærlighet eller av materielle goder. Et eksempel er Catherines bror, James, som forlover seg med Isabella, som siden velger å bryte forlovelsen, når hun finner ut at James ikke er så rik som hun trodde han var.

Et annet tema Austen rører ved er faren ved å tro at livet er slik som i bøkene. Catherines fantasi er sterkt preget av de gotiske romanene hun leser, noe som får innvirkning på dømmekraften hennes. Etterhvert skjønner hun at noen av konklusjonene hennes alldeles ikke har rot i virkeligheten, og at det kun er hennes livlige fantasi som fikk henne til å ta dem.

Det er mye mer jeg kunne sagt om bokas innhold her, men da dette ikke skal bli en lang avhandling, velger jeg å la det bero for denne gang. Da jeg studerte engelsk i Wales, sa min foreleser i kurset «Romatic Gothic» at Northanger Abbey var en parodi på Anne Radcliffes Mysteries of Udolpho, noe han kanskje kan ha hatt rett i. Og om det ikke direkte er en parodi, så er det i hvert fall på en måte en slags kritikk på innholdet i disse romanene.

Northanger Abbey er til tider litt morsom, og som vanlig skriver Jane Austen godt. Beskrivelsene er fine, og jeg synes det er interessant å få et innblikk i Jane Austens Bath.

Du kan laste ned boka gratis hos Project Gutenberg.

Jeg levde i den villfarelse å tro at jeg hadde lest alle av Jane Austens bøker, men fant fort ut at jeg ikke hadde lest Lady Susan. Siden jeg nå er i gang med å lese Jane Austens bøker omigjen, tenkte jeg at det var en god idé å starte med denne, siden jeg tross alt ikke hadde lest den tidligere.

Lady Susan antas å være skrevet allerede i 1791, og var et av de tidligste verkene til Jane Austen. Hun mente egentlig ikke å utgi den, men i 1871, mange år etter hennes død, ble den allikevel utgitt. Boka er antakelig den korteste av Jane Austens romaner, og selv om karakterene kan gjenkjennes i andre av hennes verker, skiller denne seg fra det hun skrev senere på flere måter.

Hovedpersonen i boka, Lady Susan, er på ingen måte en sympatisk karakter. Hun er enke, og til tross for at det er på sett og vis kun er kort tid siden hennes ektemann gikk bort, forsøker hun nå å finne en ektemann både til seg selv og til sin datter. I kjølvannet av dette oppstår det en del intriger, da ikke alle er enige i hennes valg. Vi får ta del i disse intrigene gjennom brevvekslingen mellom karakterene i boka.

Dette er altså en brevroman, noe som på mange måter står i stil med Jane Austens tid: Man skrev ofte brev til hverandre. Jane Austen var selv en flittig brevskriver, og for de som er interesserte i brevskrivingen hennes bør lese Jane Austen’s Letters, redigert av Deirdre Le Faye. «Kapitlene» i boka er altså brev, og er sortert etter nummer. Man starter med «Letter 1»:

LADY SUSAN VERNON TO MR. VERNON

Langford, Dec.

MY DEAR BROTHER,—I can no longer refuse myself the pleasure of profiting by your kind invitation when we last parted of spending some weeks with you at Churchhill, and, therefore, if quite convenient to you and Mrs. Vernon to receive me at present, I shall hope within a few days to be introduced to a sister whom I have so long desired to be acquainted with. My kind friends here are most affectionately urgent with me to prolong my stay, but their hospitable and cheerful dispositions lead them too much into society for my present situation and state of mind; and I impatiently look forward to the hour when I shall be admitted into Your delightful retirement.

I long to be made known to your dear little children, in whose hearts I shall be very eager to secure an interest I shall soon have need for all my fortitude, as I am on the point of separation from my own daughter. The long illness of her dear father prevented my paying her that attention which duty and affection equally dictated, and I have too much reason to fear that the governess to whose care I consigned her was unequal to the charge. I have therefore resolved on placing her at one of the best private schools in town, where I shall have an opportunity of leaving her myself in my way to you. I am determined, you see, not to be denied admittance at Churchhill. It would indeed give me most painful sensations to know that it were not in your power to receive me.

Your most obliged and affectionate sister,
S. VERNON.

Av alle Jane Austens bøker må jeg nok si at denne er den jeg liker minst, og jeg har nok en vag anelse om hvorfor Jane Asuten selv ikke hadde planer om å utgi den. Jeg mener ikke at boka var dårlig, jeg hadde definitivt glede av å lese den, men den er dessverre ikke på høyde med hennes andre romaner. Karakterene er nok en anelse mer overflatiske, og historien en anelse tynnere. Dette er med andre ord ikke ei bok jeg vil anbefale for dem som aldri har lest Jane Austen før, da ville jeg nok heller ha holdt fram ei av hennes andre bøker. Men for oss som har lest Austen tidligere, tør jeg påstå at denne er et must for å få ei «komplett samling».

Boka kan lastes ned som gratis e-bok fra Gutenberg-prosjektet.

Dette kan strent tatt ikke kalles en bokomtale, siden jeg ikke har giddet å lese boka fra perm til perm, men heller lest litt her og litt der. Signaler er Cappelen Damms årlige debutantantologi. Det vil si, ikke alle er skribentene er debutanter, for den inneholder også tekster skrevet av allerede etablerte forfattere. Jeg er usikker på hva grunnen til dette er, selv mener jeg det hadde vært fint om det var ei ren debutantsamling, men slik er det nå en gang ikke.

Her har jeg da altså tatt en kikk på årets utgave, og her er noen små tanker rundt noen av tekstene jeg har lest, eller forsøkt å lese. Hvis jeg kan virke noe negativ rundt det hele, så er det egentlig ikke meningen. Stort sett er det bra greier.

Jeg er usikker på hva jeg skal teksten til Inger Bråtveit. Én ting er dog sikkert: Jeg orket ikke å lese mer enn de første få linjene. Blå strek er skrevet på dialekt, og er det noe jeg misliker sterkt, er det tekster på dialekt. Jeg kan godta at enkel dialog kan være skrevet på dialekt. Knapt. Men en hel tekst blir rett og slett for mye. Jeg er ikke blant dem som «hører stemmen til forfatteren» når jeg leser, så å lese dialekt blir litt som å streve seg gjennom ett eller annet språk jeg er halvgod i. Dette gjelder også dialekten som snakkes der jeg kommer fra. Som jeg bruker si: Dialekt skal snakkes, ikke skrives. For å være ærlig, synes jeg det kan virke som om man skriver på dialekt for å skjule at man egentlig ikke har spesielt godt språk. Vi har to standardiserte skriftspråk: Bruk dem!

Ane Nydal har skrevet dikt. Best likte jeg de to siste: «Linje» og «Anneksjon».

Romanutdrag er slikt jeg helst hopper over. Ikke fordi det nødvendigvis er dårlig (det vet jeg ingenting om, jeg har jo ikke lest teksten), men fordi jeg tenker som så at skulle jeg komme til å like teksten veldig godt, så vil det være en stor skuffelse å ikke få lest resten. I hvert fall ikke med det samme. Kanskje er dette meningen? At man skal få lyst til å lese bøkene? Men jeg tror flere er som meg: Når det ikke kan leses videre kan det fort bli glemt, og det er slettes ikke sikkert man tar opp igjen tråden senere.

Novellen Smeltet iskrem er skrevet av debutant Simen Johnsen. Jeg kjenner mye finnmarsk (kan man si det?) igjen i teksten: De små flyplassene på de små stedene hvor alle kjenner alle, for eksempel. Et ukjent fenomen for meg før jeg flyttet til Finnmark. Flyplassene her er virkelig kjempesmå. Det har helt klart sin sjarm. Skal jeg være dønn ærlig hadde jeg antakelig funnet teksten litt kjedelig hadde jeg fortsatt bodd i Oslo. Det er en del detaljer man rett og slett ikke klarer å relatere til uten å ha bodd på et liknende sted, tror jeg. Teksten er absolutt bra skrevet, og jeg tror spesielt finnmarkinger vil komme til å nikke gjenkjennende.

Restavfall er en liten samling dikt av Arne Borge. Jeg liker dem. Det kan virke som jeg foretrekker diktene i slik samlinger.