Kategori: bokomtale

[reklame/leseeksemplar]

Helt siden jeg leste Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, har jeg gledet meg til å lese forfatterens nye bok. Tidligere i høst kom Gul bok ut, og den hadde lang venteliste på biblioteket. Jeg ble veldig glad da jeg fikk et leseeksemplar fra Gyldendal, slik at jeg ikke måtte vente så lenge.

Året er 2010, og Mani er utdannet økonom. Han bor sammen med faren i en leilighet på Haugenstua i Oslo. Moren døde da han barn, og faren sliter med angst. De siste årene har han truffet kjæresten, Meena, i skjul. Sammen snakker de om at de skal gifte seg, bare familiene har truffet hverandre.

Mani kommer fra et miljø hvor det å jobbe i det private næringsliv og tjene gode penger er vel ansett, mens det å jobbe i «offentlig sektor» blir sett ned på. Selv om det egentlig er i det private Mani ønsker å bruke evnene sine, får han jobb i Oppvekstdepartementet i Y-blokka. Der skal han skal jobbe med statsbudsjettet. Han er skuffet over den lave lønna, og sliter med å møte kjærestens skyhøye forventninger.

Til tross for at lønna ikke er som forventet, er Mani stolt av jobben sin. Han føler han gjør en viktig jobb, og bærer adgangskortet med stolthet. Sammen med mange andre jobber han med «gul bok», et forarbeid til det endelige statsbudsjettet. Å jobbe på en arbeidsplass hvor majoriteten av de ansatte er etnisk norske middelklassemennesker, er både fremmed og eksotisk for Mani.

Nok en gang skriver Shakar godt om klassereise, kulturelle koder, og annerledeshet. Det som for oss etnisk norske kan framstå som vanlige kulturelle verdier, settes i perspektiv fra utsiden. Språket i Gul bok er godt, og østkantslang og ungdomsspråk brukes som virkemidler for å understreke både klasse- og kulturtilhørighet. Dette er definitivt ei bok jeg kan anbefale videre!

Room av Emma Donoghue er ei bok jeg har vært nysgjerrig på i en årrekke, helt siden jeg kikket på den i en bokhandel i London i 2011. I november 2018 stakk jeg innom Bookcrossing-hylla hos Oslo Visitor Centre, og siden boka stod der plukket jeg den med meg. I tillegg til å vinne Commonwealth Writers’ Prize i 2011, har den vært nominert til og vunnet en rekke litterære priser, blant annet var den på kortlista til Booker-prisen i 2010.

Boka har fått tittelen Rom på norsk, men jeg har lest den på orginalspråken, engelsk.

Jack er som de fleste andre femåringer: Han liker å lese bøker, se på tv og spille spill med Ma. Allikevel er ikke Jack som andre barn, han har nelig levd hele livet sitt i Rom sammen med moren og en nattlig gjest som moren kaller «Old Nick». Ma var bare 19 år gammel da hun ble bortført, og de neste syv årene har hun levd i fangenskap. Etter to år fødte hun sønnen Jack, og sammen lever de på et tre ganger tre meter stort rom. Room (eller Rom) er den eneste verden Jack kjenner, men for Ma er det et fengsel. Til tross for den lille plassen, så gjør hun godt hun kan for å skape et normalt liv for sønnen sin. Etter beste evne forsøker hun at de spiser variert, hun gjør både fysiske og mentale øvelser med ham, og begrenser Jacks TV-titting.

Kort tid etter Jacks femårsdag får Mam vite at Old Nick har mistet jobben, og hun føler at for at hun og sønnen skal kunne overleve, er de nødt til å flykte. Hun klekker ut en listig, men skummel, plan for å rømme. På mirakuløst vis kommer de seg vekk fra Rom, men verden utenfor blir overveldende, spesielt for fem år gamle Jack. Boka er skrevet fra Jacks perspektiv, og det er med femåringens øyne vi opplever historien. Dette er med på å gjøre den unik. Språket er barnslig, men gjennom beskrivelser hva som skjer og observasjoner av dialog forstår vi som lesere hva som faktisk skjer.

Forfatteren sier i et intervju at det var Elisabeth Fritz-saken fra Østerrike som inspirerte henne til å skrive boka. Når man tenker på denne, og liknende, saker blir historien skremmende ralistisk. Selv om tematikken i historien kan få det til å gå kaldt nedover ryggen, så er dette også en historie fylt med kjærlighet, håp, en utrolig viljestyrke, og evne til å leve, til tross for fortvilede omstendigheter.

Dette er ei spennende bok fra start til slutt, og passer fint også for de av oss som egentlig ikke leser så mye krim.

Jeg har lenge tenkt jeg skulle lese noe av Linnéa Myhre, og hadde i utgangspunktet tenkt å lese Evig søndag. Det har jeg fortsatt ikke gjort, men da jeg fikk Meg, meg, meg av en annen bookcrosser, bestemte jeg meg for å heller lese den. Boka leste jeg i sommerferien, for jeg var stort sett hjemme i hele ferien min.

Veldig kort fortalt er dette er ei bok om ei ung kvinne som reiser sammen med kjæresten til USA, som jobber som musiker i USA. Hun finner ut at hun er gravid, noe hun takler ganske dårlig. I tillegg sliter hun fra før med psykisk sykdom og spiseforstyrrelser, og er besatt av å finne Britney Spears. Ei bok om å forsøke å finne seg sjøl i en kaotisk verden.

Det første som slo meg var at dette er typisk ei bok jeg godt kunne anbefalt kvinnelige lesere i tjueårene, men jo mer jeg tenker på boka, jo mer vokser den på meg. På ett eller annet vis tror jeg den først vekket et lite ubehag i meg, en følelse jeg kanskje ikke helt klarer å sette fingeren på. Og det at boka pirket borti ett eller annet gjorde at jeg først tenkte at boka ikke var noe for meg. Nå som det har gått nesten to måneder siden jeg leste den, og har fått dette på avstand, ser jeg at det faktisk gjør boka skikkelig god.

Linnéa Myhre har et veldig godt driv i språket sitt, til tider kanskje litt manisk. Dette synes jeg passer som passer godt til boka. Hovedpersonen sliter helt tydelig med sine greier, og dette tror jeg nok mange kan kjenne seg igjen i. Både folk som sliter med psykisk sykdom, og folk som kanskje tenker på seg selv som ganske normale.

Dette ga i hvert fall meg mersmak, og forhåpentligvis får jeg somlet meg til å lese Evig søndag om ikke så alt for lenge…

En av podcastene jeg følger er The Guardian Books Podcast. Det var på en epidode av denne jeg hørte et intervju med Salman Rushdie, hvor han snakket om den nye romanen han hadde skrevet, Quichotte. Og selv om boka var på kortlista til Booker-prisen, så var det først og fremst dette intervjuet som pirret nysgjerrigheten min nok til å låne boka på biblioteket. Det var på en togtur fra Oslo til Sandnes i Oktober 2019 jeg leste boka, så dette innlegge kommer kanskje sent, men forhåpentligvis godt.

Boka er, ikke overraskende, inspirert av klassikeren Don Quixote av Miguel de Cervantes, og kom ut i august 2019. Sam DuChamp er en middelmådig spionthrillerforfatter, og inspirert av Miguel Cervantes’ klassiker Don Quixote, skaper han romankarakteren Quichotte, en aldrende og lett forvirret selger. Quichotte er besatt av TV, og setter ut på en reise gjennom USA etter å ha falt hodestups for TV-stjerna Salma R. Salma R er en vakker vert for et populært talkshow, og Quichottes mål med dette eventyret er å vinne stjernas hånd. Sammen med sin imaginære sønn, Sancho, reiser han gjennom et land på randen av moralsk og åndelig kollaps.

Parallelt som historien om Quichotte fortelles, opplever vi en forfatter i midtlivskrise. Sam DuChamp har sine egne utfordringer. Han sliter med forholdet til sønnen og advokatsøsteren, som begge føles som fremmede.

Dette var faktisk min først Salman Rushdie-leseropplevelse, men jeg ble definitivt ikke skuffet. I likhet med at Don Quixote var satire av sin samtid, er Quichotte satire av vår. Dette er en fortelling som med humor peker på den voksende rasismen, populismen, og det stadig økende misbruket av opioider (mer enn 130 mennesker dør av overdose fra opioider hver dag i USA).

Jeg regelrett storkoste meg med denne boka. Rushdies bruk av popkulturelle referanser, humoren, og det flotte språket løfter virkelig historien. At den til tider var surrealistisk syntes jeg var et plass. Nå vant den riktignok ikke Booker-prisen, men jeg synes den definitivt var vedig sin plass på kortlista.

Har du lest denne boka? Likte du den?

Helt siden jeg leste Pride and Prejudice på en togreise hjem fra Warsawa i Polen, etter å ha vært flere uker på interrail sommeren 1995, har jeg elsket Jane Austens romaner. Hver roman har jeg lest minst to ganger, og jeg har dessuten lest noen av de kortere historeiene hennes også. Da jeg så at Gill Hornby kom ut med boka Miss Austen, hvor hun fabulerer over hva som skjedde med brevene Cassandra, Jane Austens søster, brente til forvirring og fortvilelse for ettertidens akademikere, visste jeg at denne boka bare måtte jeg lese. Heldigvis rakk jeg å låne med meg boka hjem fra biblioteket før de stengte i forbindelse med koronakrisen.

I denne romanen møter vi Jane Austens søster Cassandra. Året er 1840, og det har gått 23 år siden søsteren døde. Cassandra har reist til landsbyen Kintbury for å besøke familievennene Fowles. Hun vet at det på denne prestegården befinner det seg flere brev med familiehemmeligheter, og hun ønsker ikke at disse skal havne i feil hender! Spesielt hemmelighetene om hennes søster ønsker hun å holde skjult, men det finnes også hemmeligheter om henne selv.

Cassandra finner fort brevene, og gjennom disse og Cassandras egne minner, blir vi med på en reise i søstrene Jane og Cassandras liv. Det blir beskrevet et kjærlig forhold mellom Cassandra og hennes geniale, men kompliserte søster. Å være ugift kvinne på denne tiden var ikke enkelt, og hadde man ikke egen formue, var man prisgitt hjelp fra andre. Var man heldige hadde man andre nære familiemedlemmer eller slektninger som kunne hjelpe, hvis ikke var man dømt til et liv i fattigdom.

Denne boka har virkelig fanget atmosfæren i Jane Austens eget forfatterskap, synes jeg. Den tar tiden på kornet, og viser at forfatteren i aller høysete grad vet hva hun skriver om. Det er kanskje ikke så rart, når man vet at hun tidligere har skrevet biografien Jane Austen : the girl with the golden pen. Miss Austen er spådd å bli et større TV-drama, og har fått strålende kritikker av blant annet The Guardian, The Observer, The Times, og flere andre. Per april 2020 er boka ikke oversatt til norsk, men man kan alltids håpe at det skjer etter hvert.

Miss Austen er boka for de anglofile, for de som liker historisk drama, eller for de som rett og slett vil kose seg med noe godt sammen med en kopp te. Og for Jane Austen-fans er den et absolutt «must» å lese.