Frikar av Tarald Stein.

Tarald Stein debuterte med diktsamlinga Framandkar i 2008. Slik jeg ser det, tar Frikar opp tråden fra Framandkar, og spinner videre på det som ble sagt der. Det betyr ikke at man må ha lest debutsamlingen, for denne står definitivt sterkt alene også.

Frikar av Tarald Stein

Jeg tror det er få dktsamlinger som har gjort så sterkt inntrykk meg som denne. Med sterke bilder og vakre bilder gir Tarald Stein mye av seg selv. Det er klart jeg var farget av det jeg visste om Tarald fra før da jeg leste Frikar, men det tror jeg faktisk bare har vært med på å gjøre det hele mer levende.

I meg er eit hòl
å søke ned i
krype inn i
eit hòl å gøyme seg i
eit hòl å bli gravlagd i

Som i Framandkar kan diktene fint leses enkeltstående, men jeg tror nok man vil få mest ut av den hvis man leser samlinga fra perm til perm. Diktene er skrevet i den korte, mordernistiske formen jeg liker så godt.

For å være ærlig synes jeg det er vanskelig å sette ord på følelsene Frikar vekker i meg, men de er sterke. Jeg kan faktisk ikke huske å ha blitt så berørt av ei diktsamling tidligere. Diktene er levende og involverer så mange sterke følelser, ofte er de både gode og vonde på samme tid.

Frikar tar for seg viktige tema. I første del av boka kan vi for eksempel lese det som helt klart er kritikk av GID-klinikkens behandling av mange mennesker. Mange har i møte med dem blitt avvist. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det må føles å bli fortalt at du ikke er det mennesket du dypt i ditt hjerte vet du er.

Denne vegsperringa
har kvit frakk
oppsett hår

Ho rettar pennen mot meg
kontrollerer papira
nektar utreise frå dette kjønnet

Til slutt vil jeg bare si at jeg tror mange hadde hatt godt av å lese disse to diktsamlingene til Tarald Stein. Jeg tror det ville ha vært med på å øke kunnskap og bygge ned fordommer blant mennesker.

Takk for flott bok, Tarald, gledermeg allerede til neste.

Tilstrekkelig vakkert av Synne Sun Løes.

Jeg må innrømme at jeg gledet meg da jeg fant ut at jeg skulle være med på bokbloggturné for den nyeste boka av Synne Sun Løes. Jeg har tidligere lest Å spise blomster til frokost som jeg likte veldig godt, dermed var også forventningene til Tilstrekkelig vakkert høye. Ville de innfri?

Tilstrekkelig vakkert

Tilstrekkelig vakkert av Synne Sun Løes er delt i to deler. Boka er skrevet i brevform, og starter med brevene fra Johanne til Jenny, og i neste del får vi da altså brvene skrevet fra Jenny til Johanne. Jenny er redd for å leve, og lengter etter å dø, mens Johanne har en alvorlig sykdom og venter på å få dø. Jentene er ca 17 år når brevene skrives.

Synne Sun Løes har etter min mening på en god måte fått fram jentenes ulike stemmer. Jenny, som kommer fra Oslo, har en utpreget muntlig skrivestil, og selv om hun i følge boka skal bo på vestkanten, har hun helt klart et språk som viser at hun ikke hører hjemme der. Med a-endelser og ord som «hue» ville hun nok glidd lett inn på østkanten av Oslo. Johanne har et mer nøytralt språk. Hun skriver også på en mer poetisk måte, med korte setninger.

Jeg synes både Johanne og Jenny framstår som troverdige personer. OK, så må jeg kanskje innrømme at jeg i begynnelsen irriterte meg over enkelte ting rundt Johanne, men dette gikk over bare jeg ble bedre kjent med henne.

Egentlig har jeg ikke mye negativt å si om boka. Det måtte i tilfellet være små detaljer jeg irriterte meg over, men det blir flisespikkeri. Som at Jenny skriver «en bikkje». Ei jente som skriver «tida» og «hue» skriver ikke «en bikkje», «bikkje» er et hunkjønnsord. I hvert fall i mine ører. Jeg kvapp virkelig til da jeg leste det. Nei, «ei bikkje» burde det ha stått. Men som sagt, det irriterte meg bare over de par sidene det gjalt, så var det glemt.

Jeg var siste bokblogger ut i bokbloggturnéen for denne boka. I går var det StineMa som foralte sine tanker om boka.

Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket av Lena Niemi.

Den du ringer kan ikke nås for øyeblikketDen du ringer kan ikke nås for øyeblikket av Lena Niemi plukket jeg strengt tatt med meg fra biblioteket etter å ha lest om den i Beate sin blogg, men det var ikke før jeg skulle sørover i starten av måneden jeg plukket den opp. «Det er ei grei bok å reise med i veska,» tenkte jeg «akkurat nok til ei helg i Tigerstaden.» Og ned i veska dyttet jeg den, men nok for ei helg ble den ikke. Jeg startet å lese den på flyplassen her i Hammerfest, men allerede en halvtime før vi landet på Gardermoen var den utlest. Boka har nesten 200 sider, men formatet er såpass lite at det gikk kjappere å lese den enn jeg hadde trodd.

Handlingen (eller skal vi si handlingene) i boka foregår en kald vinternatt i Oslo, og mobilnettet har fallt sammen: Man får verken ringt eller sendt tekstmeldinger. I løpet av denne natta møter vi femten forskjellige mennesker, med hver sin personlige historie, som på finurlig vis veves inn i hverandre. Vi får et innblikk i tankene og følelsene til de vi møter i boka, vi ser hvordan alle egentlig er mest opptatt av seg og sitt. Jeg synes Lena Niemi har beskrevet de hverdagslige lengslene på en fin måte, og jeg tror mange vil kunne relatere seg til flere av personene, man kan nok kjenne seg igjen i mangt.

Egentlig bruker jeg å sove som en stein på fly, men på denne turen ble jeg så oppslukt av boka at jeg holdt meg våken til jeg hadde lest den ut. Det synes jeg er et kompliment til boka! Språket er godt, og måten historiene glir sammen virker naturlige. Jeg har ingen problemer med å tro på det jeg leser.

Forfatteren har valgt å gi boka en svært åpen slutt. Man kunne kanskje tenke at det på denne måten blir mange tråder som blir hengende igjen «i løse lufta», men her synes jeg faktisk det funker. Historiene avsluttes ikke, vi har kun fått et inblikk i disse. Det gir desutten rom for selv å spinne videre og fantasere, og det i seg selv kan jo være ganske deilig…

Tyskerjentene av Helle Aarnes.

Tyskerjenter. Tyskertøser. Vi har alle hørt uttrykkene om disse kvinnene som under andre verdenskrig hadde en eller annen form forhold til en tysk soldat, til fienden. I Tyskerjentene av Helle Aarnes møter vi noen av disse unge kvinnene, og får høre om deres historier. Dette er «historiene vi aldri ble fortalt».

Tyskerjentene

Utgangspunktet for boka var forfatterens artikkelserie «Tyskerjentene» i Bergens Tidende (BT) våren 2008. Artikkelserien skapte debatt både i BT og andre medier. Aarnes fikk mange personlige henvendelser i kjølvannet av at den stod på trykk, og det var mange som ønsket å vite mer, forteller hun i forordet. Dermed ble hun motivert til å skrive ei hel bok om temaet.

I boka er det tyskerjentenes egne historier vi blir fortalt, men disse settes også i kontekst, slik at vi som lesere får litt mer «kjøtt på beinene». Det er sterke historier vi får lese, og vi skjønner raskt hvor urettferdig jentene ble behandlet. Man kan kanskje diskutere hvor rett eller galt det var å «gå til sengs med fienden», som det heter, men hvis man ser på liknende handlinger til menn, ser man lett hvor diskriminerende det hele var. Mange menn som f. eks. drev handel med tyskere under krigen ble aldri straffet på noen måte. Ei heller menn som hadde forhold til tyske kvinner.

Det var sterkt å lese om hvordan «mobben» kunne behandle jenter de mente kunne hatt befatning med tyske soldater. Jentene hadde i seg selv ikke brutt noen lov, alikevel satte disse mennene seg til doms og straffet jentene med bl. a. å klippe av dem håret, trakkasere og skjende dem. Grufulle handlinger de aldri ville komme til å stå til ansvar for, ei heller blir dømt for av politiet.

De færreste av kvinnene som ble angrepet og klippet, anmeldte saken. Sakene som havnet i retten, endte ofte med henleggelser og svært milde dommer, også i tilfeler der de anmeldte hadde kommet med innrømmelser. Da to klippere nektet å godta boten på 250 kroner de var ilagt, reduserte retten summen – aksjonen var en «naturlig og sunn reaksjon blant den ungdom som har holdt rett kurs i disse vanskelige år».
– s. 48

Dette var ei sterk og interessant bok, og definitivt ei bok jeg tror de fleste hadde hatt godt av å lese!

Betre død enn homofil? av Arnfinn Nordbø.

Da jeg leste Betre død enn homofil? av Arnfinn Nordbø skjønte jeg raskt hvor heldig jeg selv er. Hvor fantastiske mine åpne og tolerante foreldre er, og hvor greit jeg har det som har venner som ikke snudde ryggen til meg da jeg kom ut av skapet.

Betre død enn homofil

Denne boka er delt i to: I første del møter vi Arnfinn Nordbø som forteller sin historie. Om sin gode og trygge oppvekst, om hvordan han som ungdom skjønte at han var homofil, om skammen og de vonde følelsene, om hvordan han kjempet mot sine egne følelser. Han forteller sin komme-ut-historie i et konservativt kristent bedehusmiljø, et svært vanskelig miljø å komme ut i. Han mistet venner, familien hans tok det svært hardt, og han går inn i en svært vanskelig tid. Behandlingen han får fra sitt eget miljø får hårene i nakken til å reise seg på meg, og jeg får fryktelig lyst til å gi ham en god klem. (Skulle du komme til å lese dette noen gang, Arnfinn, så får du en cyberklem).

I andre del går han inn på Bibelen, hva den sier om homofili og han kritiserer de konservative «bokstavtro» for hvordan de blåser opp dette med homofili, mens de nærmest «overser» andre ting det skrives om. Han trekker fram paradokser, og forteller og henviser. Og denne delen er minst like interessant å lese, selv for en hedning som megselv.

Dette er ei sterk og godt skrevet bok, og jeg ønsker mange, mange vil lese den. Både skeive, tolerante familier og venner av skeive, men ikke minst disse konservative kristne. Hvis denne boka kan være med på å åpne øynene til i hvert fall én konservativ kristen og få ham eller henne til å se hvilken urett vedkommende begår, da har vi kommet i det minste ett skritt videre.

Takk for boka, Arnfinn, du er en modig og sterk person!

På vegne av venner av Kristopher Schau.

Jeg har egentlig hatt sansen for Kristopher Schau lenge, så da jeg fant ut at biblioteket hadde kjøt inn den nye boka hans, På vegne av venner fortet jeg meg å sette meg opp på venteliste. Og det er jeg glad for, for mannen kan faktisk skrive også! På vegne av venner er ingen stor eller tykk bok, men med sine 92 sider og lommeformat så viser den at kvalitet ikke nødvendigvis betyr kvantitet.

Kristopher Schau skriver om da han vinteren og våren 2009 gikk i kommunale begravelser i Oslo, begravelser som i avisa ble annonsert med «på vegne av venner»:

Det var en artikkel i Aften Aften der det stod om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.

s. 7-8

På vegne av venner

Boka berører et tema som egentlig er veldig trist: Mennesker som tilsynelatende dør uten pårørende. Det er kommunen som arrangerer deres siste farvel, men det er ingen der for å ta farvel med dem. Og som Schau påpeker, vi som har familie og venner er egentlig veldig heldige.

Jeg synes Kristopher Schau skriver om hele prosjektet sitt veldig fint. Blant annet får han en favorittprest, en som virkelig har funnet ut om den som skal bisettes’ liv. En prest som forteller varmt om vedkommende. Og Schau får gjennom sin skrivestil oss til å føle det som om vi er der med ham, der han sitter på benken og følger sermonien.

Dette er, kort sagt, ei bok jeg trygt kan anbefale andre.

Det tredje tegnet av Yrsa Sigurdardóttir

Ei av bøkene jeg leste da jeg var sørpå på juleferie var den islandske krimen Det tredje tegnet av Yrsa Sigurdardóttir. Jeg leser jo egentlig ikke så mye krim, men etter at jeg tok islandsk litteratur som valgfag på bibliotekarstudiet, har islandsk krim fascinert meg. Jeg tror det er en kombinasjon av spenningen og hvordan kulturen på Island gjenspeiles i historiene.

Det tredje tegnet

Romanen handler om advokat Thóra Gudmundsdóttir, som er partner i et lite firma som sliter med økonomien. En dag finner man plutselig liket av en tysk historiestudent på universitetet i Reykjavik, og selv om politiet har arrestert en gammel kjenning og anser saken som oppklart, er ikke studentens velstående foreldre fornøyde med løsningen, og kontakter i den anledning Thóra. Det er studentens mor, en iskald kvinne, som er overbevist om at politiet har tatt feil mann, og tilbyr det lille advokatfirmaet en svimlende sum for å oppklare saken ved hjelp av den tyske tidligere etterforskeren Matthew Reich. Saken viser seg raskt å være mer komplisert og grotesk enn hva Thóra hadde forestilt seg, og det tar ikke lang tid før hun oppdager hvilket utsvevende og utradisjonelt liv Harald, den tyske studenten, har levd…

Jeg må innrømme at denne boka raskt grep meg, og jeg likte den godt. Jeg valgte kjapt å overse de små «oversettelsesfeilene» man ofte kommer over i oversatte bøker, samt enkelte fakta jeg stusset over, og tenkte at dette tross alt var skjønnlitteratur, og jeg lot meg heller glede av den gode historien. Nok en gang synes jeg islendingene viser at de kommer fra en fortellerkultur. De får fortalt historier som fenger, og jeg synes ofte de skiller seg fra skandinavisk krim på en positiv måte. Jeg liker dessuten at vår heltinne er en ganske alminnelig kvinne, en fraskilt tobarnsmor som sliter med å få endene til å møtes. På denne måten får hun mer dybde, og framstår troverdig.

Dette er definitivt ei krimbok jeg kommer til å trekke fram hvis noen ber meg anbefale krim!

I, Robot av Isaac Asimov.

I, RobotJeg har egentlig lenge hatt lyst til å lese Isaac Asimovs SF-klassiker I, Robot, og lysten ble ikke mindre da jeg fikk den anbefalt av Eirik for en tid tilbake. Da jeg var i Bergen i romjula og hadde gått tom for lesestoff, ble det derfor naturlig å ta turen innom biblioteket, og etter å ha snust litt rundt i hyllene falt egentlig det enkle valget på denne boka.

Boka er strengt tatt en samling av flere historier, men i de fleste historiene treffer vi på de samme personene, og hovedpersonen kan vel strengt sagt sies å være Dr. Susan Calvin. Dr. Calvin er en sterk, intelligent kvinne, og noe så uvanlig som robopsykolog. Et sentralt tema i historiene er kunstig intelligens, og hvilke konsekvenser det kan ha hvis det skjer noe galt med robotene som innehar dette.

Flere av historiene er humoristiske, og boka er generelt svært godt skrevet. Den er relativt kort og lettskrevet, og jeg koste meg virkelig med det som skulle bli årets siste leste bok for meg.

The Legend of Spud Murphy av Eoin Colfer

Det var nærmest en tilfeldighet at en kollega snakket om boka Historien om Potet-Isaksen av Eoin Colfer. Jeg er ganske sikker på at adjektivet «artig» ble brukt, og det tok meg i hvert fall ikke lang tid å søke den opp i samkatalogen og bestille orginalversjonen på fjernlån.

Nå begynner det å bli en stund siden jeg leste The Legend of Spud Murphy, men jeg føler at den fortjener en omtale, for denne boka er et «must read», som det heter på engelsk, i hvert fall for bibliotekarer. «Spud Murphy» er nemlig den fryktingytende bibliotekaren som jobber på biblioteket de to brødrene Will og Marty tvinges til å besøke i ferien. Foreldrene har nemlig bestemt at de denne ferien skal gjøre noe nyttig. Brødrene er ikke spesielt begeistret for avgjørelsen, og er livredde den strenge bibliotekaren som styrer biblioteket med jernhånd. Det er en kjensgjerning at hun ikke kan utstå barn. Hvordan skal de komme seg gjennom en dag på biblioteket? For ikke å snakke om hver dag i en hel ferie?

Boka er humoristisk skrevet om det å oppdage leseglede. Den er relativt lettlest og jeg ville glatt anbefalt den til unge lesere som skal trene engelsken sin. Boka finnes også på norsk, som sagt, og jeg tror den vil kunne fenge de fleste fra kanskje 6 år og oppover, uten å egentlig være for påståelig i verken den ene eller den andre retningen.

Life of Pi av Yann Martel

Life of PiLife of Pi av Yann Martel er en av disse 1001 bøkene man bør lese før man dør (sier lista), og det har lenge vært ei bok jeg har hatt lyst til å lese.

Life of Pi er historien om Piscine Molitor Patel, altså Pi, en indisk gutt som overlever forliset av skipet Tsimtsum. Boka er delt i tre deler: «Toronto and Pondicherry», «The Pacific Ocean» og «Benito Juárez Infirmary, Tomatlán, Mexico», og disse kan man si tar for seg tre stadier i Pis liv. Det er del to som kan kalles essensen i historien, og som definitivt tar opp den største delen av romanen.

Grunnen til at Pi var ombord skipet som forliste, var at hans familie var på vei til USA med en rekke dyr. Det vil si, familien hadde eid en dyrehage i India, som de nå hadde solgt hovedsaklig til dyrehagene Lincoln Park Zoo i Chicago og Minnesota Zoo, men også noen andre dyrehager i USA. Og nå var de da altså på vei med alle dyrene til USA ombord dette skipet, som plutselig synker. Jeg skal ikke gå inn på så alt for mange detaljene her, men vil si at det ikke gikk så bra verken for de fleste menneskene eller de fleste dyrene ombord skipet.

I begynnelsen syntes jeg egentlig boka gikk ganske treigt. Det skjedde egentlig ikke så mye, og jeg syntes rett og slett den var litt kjedelig. Jeg følte meg en smule utålmodig, og hadde egentlig lyst til å bare legge bort boka og heller starte på noe annet. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg så for å gi boka en sjangse til, noe jeg er veldig glad for. Etterhvert tok nemlig boka seg opp kraftig, og det endte med at jeg knapt kunne legge den vekk! Med andre ord ble dette en av 2009s positive overraskelser.