The Host skrevet av Stephenie Meyer har virkelig vært en fornøyelse å lese! Og for de av dere som måtte lure: Nei, denne boka hadde ingenting med Twilight-sagaen å gjøre, selv om det er samme forfatter.
Jorda har blitt overtatt av en utenomjodisk rase som kalles «souls». Disse er små, forsvarsløse vesen i sin egen skikkelse, men når de får en «host», eller en «vert», er de svært intelligente vesner. Det er med list de begynner å ta over jorda, og det varer ikke lenge før de har kontroll over menneskerasen, som på det tidspunkt hvor vi kommer inn i handlingen er nærmest utdødd.
Wandrer er det man kaller en «soul». Hun har fått sitt navn fra å ha levd på en rekke forskjellige planeter, noe som er uvanlig for «souls». Hun er uvanlig og rastløs for sin rase, og det er ikke tilfeldig at det er hun som får en vert som tidligere har vært en av de få menneskene som har motstått «the souls», en av motstandsbevegelsen. Wandrers vert heter Melanie, og til tross for at Wandrer nå har overtatt hennes kropp nekter hun å gi slipp. Dermed er det duket for en noe uvalig konflikt: Konflikten mellom Melanie og Wandrer. Det er Wandrer som har kontroll over kroppen, noe Melanie er svært misfornøyd med. Wandrer forsøker også å finne ut så mye som mulig av Melanies tanker og minner, selv om Melanie stritter imot – hun forsøker å beskytte sin bror og den mannen hun elsker.
Menneket er helt ulikt noen annen vert Wandrer har hatt. Hun er overveldet av de sterke følelsene menneskene har. Aldri før har hun vært borti noe liknende.
The Host er ei spennende bok, og for å være ærlig likte jeg faktisk denne enda bedre enn Twilight-sagaen. Denne boka er mindre preget av tenåringsdrama, og er nok antakelig ment for et mer voksent publikum, selv om den helt fint kan leses av unge voksne/ungdom.
Boka kommer ut på norsk til høsten, og har da fått navnet Verten. I følge Haugenbok forventes den i salg 5. august i år.
Slik åpner Venstre hånd over høyre skulder av Selma Lønning Aarø, ei av bøkene jeg leste for ikke så lenge siden. I utgangspunktet hadde jeg planer om å lese den i fjor sommer, men på grunn av bilulykka jeg var med i da, orket jeg ikke lese den da og leverte den tilbake til biblioteket ulest. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å plukke den opp igjen, for jeg likte denne boka.
Noe annet jeg også fant ut kjapt var at boka fantes på mitt nye bibliotek, og i februar ble den med meg hjem. Det skulle alikevel gå litt tid før jeg fikk somlet meg til å lese den, men da jeg først var i gang tok det ikke mange dagene å lese den ut. Den var faktisk relativt lettlest. Språket fløt godt, selv om jeg innimellom kunne merke at boka var oversatt fra tysk. Jeg kan riktignok ikke tysk, men det er lett å se når enkelte ting ikke føles naturlig på norsk. Nå var ikke dette et gjennomgående problem, og det plaget meg heller ikke, for boka i seg selv var så vakker.
Dette var faktisk nok til at jeg ble hodestups forelsket i boka. Og resten skuffet ikke!
Etter min mening er denne boka definitivt på høyde med andre diktsamlinger som er utgitt av ham. Man finner igjen den velkjente lekenheten, som jeg liker så godt, men også alvor og seriøsitet. Jeg liker også layouten i boka: Diktenes tikler er trykket med rødt, mens selve diktene i mørkeblått, nesten lilla. Det er egentlig ikke så «fancy», men frisker allikevel opp, og jeg synes det passer godt.
Darlah er boka om de tre ungdommene Mia, Midori og Antoine. Over førti år etter at NASA sist sendte mennesker til månen har de bestemt seg for å gjøre det igjen, og for å sikre seg nok økonomisk støtte, lanserer de et lotteri. Det er dette lotteriet de tre ungdommene er vinnere av, og sammen med de andre utvalgte astronautene skal de reise til månebasen DARLAH 2, hvor de skal oppholde seg i ei uke, eller 172 timer. Mia kommer fra Stavanger, Midori fra Tokyo og Antoine fra Paris, og de blir alle tre fraktet sammen med sine familier til USA, til NASAS base i Texas. På Johnsons Space Center skal de læres og trenes opp, slik at de er egnet til å ta fatt på den lange ferden.
Twilight handler om Bella. Bella har flyttet til den lille byen Forks i USA for å bo hos faren. Hun flytter fra varme, solrike Phoenix, til Olympic Peninsula nordvest i delstaten Washington, hvor det nesten alltid regner. Der starter hun på ny skole, hvor hun lett får seg venner. I Phoenix, derimot, hadde hun vært noe av en outsider. Så møter hun den usedvanlig vakre Edward, en mystisk gutt som går på skolen hennes. Han og fostersøsknene hans holder seg for seg selv, og det er først når hun blir kjent med ham hun oppdager deres mørke hemlighet… 
Det var med blandede følelser jeg forlot kinosalen. Jeg kunne nok brukt frasen «boka var bedre», for det var det ingen tvil om. Filmen hadde ikke den samme spenningen som boka, og Edward, som i boka blir beskrevet som et vidunderlig vakkert vesen er rett og slett ikke så vakker som man forventer seg. Ikke får de fram hans blendende utsenede ved å vise andres reaksjoner heller, også noe jeg ser på som framtredende i boka.
En av mine favoritter er Den store vegetarkokeboken av Susan Tomnay. Den inneholder mange forskjellige oppskrifter på alt fra snacks og småmat til større retter og desserter. I tillegg inneholder den en del informasjon om matvaretyper som er spesielt viktige for vegetarianere. Som nevnt bruker jeg sjelden kokebøkene mine for oppskrifter, men dette er faktisk en av de få jeg har hentet oppskrifter fra flere ganger. En gang lagde jeg for eksempel falafler, og de ble veldig gode, hvis jeg får skryte av meg selv.
For en tid tilbake gikk det en serie på NRK TV hvor Noman Mubashir besøkte mennesker fra forskjellige land, bosatt i Norge, og fikk dem til å lage mat fra sitt hjemland. Dessverre fikk jeg bare med meg et par episoder, men NRK har nå gitt ut boka Yum yum med Noman.