Kategori: bokomtale

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese noe skjønnlitterært av Haruki Murakami, men det har tatt lang tid før jeg kom så langt. South of the Border, West of the Sun plukket jeg opp fra bookcrossing-hylla på Gjesdal bibliotek i oktober 2015. Det skulle altså ta meg nesten tre år før jeg fikk somlet meg til å lese den.

I boka blir vi kjent med Hajime, som vokser opp i etterkrigstidens Japan. Han er enebarn, og byen han vokser opp i er liten. Han blir kjent med Shimamoto, som også er enebarn, og de knytter et nært vennskap. I tolvårsalteren bytter Hajime skole, og de mister etter hvert kontakten. Det skal gå over tjue år før de treffes igjen. Haijme er da i midten av tredveårene, gift, har to døtre og eier to jazzklubber. Dette til tross, følelsene dem imellom er ikke borte, og de to treffes i hemmelighet.

Siden jeg ikke hadde lest noe av Murakami tidligere, viddte jeg ikke hva jeg egentlig kunne forvente meg. Jeg tror dog ikke at boka var som jeg forventet meg… Hvis det gir mening? Dette mener jeg positivt, for jeg likte boka kjempegodt. Karakterene er troverdige, og historien uforutsigbar. At Murakami skriver godt ante meg etter å ha lest selvbiografien/løpeboka hans, og jeg er glad for at jeg endelig kom meg til å lese skjønnlitteratur av ham. Dette ga definitivt mersmak!

Det er kanskje en overflatisk ting å si at det var bokas forside som fikk meg til å låne med meg boka Homegoing av Yaa Gyasi fra biblioteket, men sånn er det faktisk. Om jeg egentlig hadde noen forventninger er vanskelig å si, men jeg ble uansett ikke skuffet!

Denne romanen starter på 1700-tallet, og handler om to halvsøstre som vokser opp i hver sin landsby i det vestlige Afrika, i et område som i dag er Ghana. Først møter vi Effia, som er født i en landsby i Fanteland, under en stor brann. Effias far forlater sin første kone, Baaba, med babyen, slik at han kan sjekke avlingen, og se hvor store skader denne har fått. Baaba klarer ikke å amme babyen, og folk i landsbyen sier babyen er født av ilden, og at dette er grunnen til at Baaba ikke har noen melk. Effia blir derfor ammet av farens andre kone, som fikk en sønn bare tre måneder tidligere. Heller ikke dette lykkes, og Effia sliter med å ta til seg næring. Dette er starten på et dårlig forhold mellom mor og datter. Til tross for morens mishandling, som faren heldigvis klarer å sette en stopper for, vokser Effia opp til å bli en vakker kvinne. Selv om hun drømmer om å gifte seg med den kommende høvdingen, kommer det noe i veien for dette, og i stedet blir hun giftet bort til den britiske slavehandleren James Collins, og sammen får de en sønn.

Når vi møter Esi, Effias halvsøster, er hun 15 år gammel og befinner seg i et fangehull for kvinner, tilhørende Cape Coast Castle, men hun vokste opp i en landsby i hjertet av Asanteland. Selv om faren er en mektig kriger, har hun blitt tatt som slave, og sendes til USA for å bli solgt der.

Historien i boka fortsetter med å fortelle historien til de to søstrenes etterkommere, og gjennom 300 år blir vi kjent med generasjoner av ulike skjebner. Gjennom ulike etterkommere får vi oppleve vi de ulike utfordringene disse møter. Boka beskriver realistiske fordommer og til tider brutale hendelser, og spesielt kvinnene får kjenne utnyttelse på kroppen.

Boka gir et bilde av ulike personligheter, som vi blir mer eller mindre godt kjent med. Noen blir man gladere i enn andre, og atter andre føler man kanskje ikke at man blir like godt kjent med, og gjerne skulle ha visst mere om. Historien blir knyttet fint sammen til slutt, og jeg syntes ikke man satt igjen med noen løse tråder.

Jeg syntes boka var en fin leseopplevelse, tross alt, og gir et fint innblikk i svart historie. Dette er rett og slett en sterk debut av forfatteren, og jeg gleder meg til å lese flere bøker som eventuelt kommer fra hennes kant!

The Chalk Man er C. J. Tudors debutbok, og den kom ut på norsk under tittelen Krittmannen i år. Boka fikk terningkast 5 av Tom Egeland i VG, og var solgt til 39 land allerede før den kom ut!

I 1986 møter vi tolvåringen Eddie, som bor i en liten landsby sammen med foreldrene. Faren er en mer eller mindre mislykket freelanceskribent, og moren er lege og driver en abortklinikk. Ei gruppe kristenfundamentalister, demonstrerer mot klinikken. Eddie er en ganske vanlig gutt, som liker å henge sammen med den lille vennegjengen bestående av Fat Gav, Metal Mickey, Hoppo og Nicky. Nickey får vi etter hvert vite er datteren til byens prest, fader Martin, presten som også er leder for gruppa som demonstrerer mot Eddies mors abortklinikk.

Vi møter igjen Eddie som voksen mann og lærer i 2016. Han bor i huset han vokste opp i, etter at moren har flyttet sammen med en ny mann etter farens død. Her bor han sammen med leieboeren Chloe. Selv er han enslig, desillusjonert og drikkeferdig.

Det er kanskje vanskelig å si hvor historien egentlig starter. Var det med den fryktelige ulykken hvor «The Waltzer Girl (Tekopp-jenta på norsk) ble brutalt skadet, eller startet det egentlig med at Eddies kompis, Gav, fikk ei bøtte kritt i bursdagsgave?

Vennegjengen begynner å tegne krittfigurer som beskjeder til hverandre, og i begynnelsen er det hele en morsom lek. Når krittfigurene etter hvert leder vennene til liket av en ung jente, er ikke leken like morsom lenger. Tretti år etter har Eddie for lengst lagt det hele bak seg, men plutselig en dag får han et brev. Dette brevet inneholder kun en tegning av en krittmann og et stykke kritt. Det tar ikke lenge før Eddie forstår at leken slett ikke var over…

Boka skifter mellom 1986 og 2016, og vi blir fortalt to historier, men historiene handler om de samme menneskene, og knyttes sammen av hendelsene som skjedde i 1986. Langsomt nøstes trådene opp, og boka ender definitivt ikke på en måte som jeg hadde forventet. For alt er ikke alltid som det kan virke som i små, engelske landsbyer.

Jeg kan godt innrømme at jeg slukte denne boka, for selv om den på mange måter er en langsom historie, syntes jeg allikevel den var spennende, og den hodt på nysgjerrigheten min hele veien. Den hadde noen (i hvert fall for meg) uventede vendinger, og overrasket meg stadig. I tillegg likte jeg språket og atmosfæren i boka, og kan definitivt anbefale den som påskekrim i år!

Jeg oppdaget Myrkongens datter, eller The Marsh King’s Daughter (jeg har tross alt lest boka på engelsk), av Karen Dionne da den ble presentert av en kollega på en bokkafé. Nysgjerrigheten min ble såpass pirret at jeg endte opp med å låne den på biblioteket for litt siden, og jeg ble ikke skuffet!

Bokas hovedperson er Helena, og når vi møter henne er det ingen som kjenner til hennes fortid, ikke engang mannen hennes. Både fortiden og sin virkelig identitet har hun holdt skjult i mange år. Det er når den beryktede Jacob Holbrook, også kjent som «The Marsh King» (Myrkongen), dreper to fengelsvoktere og rømmer fra et høyrisikofengsel hun forstår at ikke bare står hennes eget liv i fare, men også døtrenes. Mannen er ingen ringere enn hennes far, og brått blir hun innhentet av fortiden.

Myrkongen kidnappet Helenas mor da hun bare var ei ungjente, og to år inne i fangenskapet blir Helena født. Hun vokser opp i en isolert verden, og møter ingen andre mennesker før hun har rukket å bli 12 år. Faren er en ekspert i sporfinning og vet alt om å overleve i ødemarken. Denne kunnskapen viderefører han til datteren, og han oppdrar henne til å drepe. Ingen er klar over at Myrkongen er bedre enn noen annen til å jakte og overleve i villmarka. Det finnes kun ett unntak, og det er Helena.

Helena bestemmer seg for å jakte på sin far. Hun vet at hvis noen kan få Myrkongen bak lås og slå igjen, så er det henne. Med dette starter en jakt på liv og død: Hvem vil triumfere? Mannen hun elsket som barn, eller henne selv?

Fortellingen skifter mellom fortid og nåtid, og vi blir på denne måten godt kjent med Helena og hennes oppvekst. På denne måten blir boka ikke bare en unik krim- eller spenningsbok, men også en anderledes oppvekstroman.

Jeg oppfattet boka som troverdig, og jeg likte den uvanlige vinklingen på historien. Den var virkelig spennende fra start til slutt.

I The underground railroad møter vi slaven Cora. Vi befinner oss i de amerikanske sørstatene på 1800-tallet, og Cora er 16 år. Hun lever i daglig frykt for harde straffer og ydmykelser. Når vennen Caesar første gang spør henne om hun vil være med på flukt forsøk sier hun nei. Hennes mor, Mabel, klarte å flykte å flykte da Cora var ti-elleve år gammel, noe som gjorde henne hjemløs. Det var også med på å gjøre henne sterkere, og tre uker senere har hun skiftet mening og sier ja til å flykte sammen med vennen.

De bestemmer seg for å rømme med den myteomspunne underjordiske jernbanen, som tar med seg rømte slaver nordover fra stat til stat. Med slavejegeren Ridgeway i hælene flykter de, og selv ikke på steder som virker trygge kan de slappe av. Hele tiden lever de med bevisstheten om at de kan innhentes og føres tilbake til plantasjen Randall. Til tider kan denne historien være brutal, men det er bare med på å understreke hvordan det faktisk var på den tiden, og noe som er med på å gjøre den til en troverdig historie.

Boka bygger på virkelige, historiske hendelser. Den underjordiske jernbanen var et nettverk av hemmelige ruter og trygge hus som hjalp slaver med å flykte fra sørstatene til frihet lenger nord i USA og i Canada. De fikk hjelp av hvite som var motstandere av slaveriet og andre allierte, som kvekere. Begrepet om den underjordiske jernbanen oppstod i USA på 1800-tallet, og fluktruten hadde sin storhetstid i perioden 1850 – 1860. Hvor mange som klarte å flykte via «jernbanen» er vanskelig å anslå, men de mener at over 100 000 klarte å finne friheten på denne måten. Den underjordiske virksomheten opphørte i 1863, under den amerikanske borgerkrigen.

The underground railroad er en spennende og svært realistisk fortelling, og man risikerer å lære en bit amerikansk historie man kanskje ikke kjente til fra før.

Den første boka jeg leste i 2016 var Finders Keepers av Stephen King. At dette var andre boka i en trilogi visste jeg ikke før jeg nærmet meg slutten av boka (bøkene kan med andre ord leses enkeltstående), og det var da jeg skjønte at jeg gjerne ville lese første bok for å finne ut mer om forhistorien til Finders Keepers, som det ble referert til underveis. Med andre ord er Mr Mercedes første bok i krimtrilogien om den pensjonerte politimannen Bill Hodges.

Å være den som leser mest krim skal jeg ikke skryte på meg, og stort sett har jeg mine faste «gå til-forfattere» innen genren. I tillegg har jeg vel kanskje alltid tenkt på Stephen King som en skrekk-/grøsser- og fantasyforfatter, siden det er innen dette jeg har lest bøker av ham tidligere (bortsett fra boka hans om å skrive). Med andre ord hadde jeg egentlig ikke så mange forventninger til hvordan krimen hans skulle være.

Jeg kan vel bare si det først som sist: Stephen King takler krimgenren godt. Selv om vi som lesere tidlig i boka vet hvem morderen Mr Mercedes er, er det ikke her spenningselementet ligger. Spenningen ligger i hvordan Bill Hodges løser saken, hvordan han sakte men sikkert nøster seg fram til en løsning. Dessuten digger jeg språket, og for ikke å snakke om detaljene. At King er svært bevisst på språk og detaljer er det liten tvil om.

Nå gleder jeg meg til å lese siste boka i trilogien, og jeg har skumle planer om å få lest den i løpet av 2017!