Kategori: science fiction

Nyere norsk science fiction for voksne er ikke noe det finnes store mengder av, så da lesesirkelen jeg er med i bestemte seg for å lese Huset mellom natt og dag av Ørjan Nordhus Karlsson var jeg ganske spent. Først lånte jeg boka på biblioteket, men da jeg fant ut at den hadde kommet ut i heftet format, fant jeg ut at jeg gjerne ville kjøpe den.

Huset mellom natt og dag er en dystopisk framtidsroman, og handlingen er i hovedsak satt til Europa. Dette er første bok i en serie, og handler om Marko Eldfell, en tidligere biologisk modifisert soldat og dessertør. Han lever i skjul, og jages stadig av flere og flere, blant annet av de fryktede Maskene.

Dette er en skikkelig actionfylt bok, det skjer mye og den er veldig spennende. Språket er ganske røft og moderne, noe som passer boka godt. Språket er definitivt med på å skape atmosfæren i boka. Et konservativt språk nær riksmål hadde definitivt ikke passet her!

Hvis du ønsker deg ei bok med mye dybde, er nok ikke denne boka for deg. Dette er ren underholdning! For min del synes jeg det er helt greit. Det er faktisk ganske deilig å bli underholdt, og dette er ei bok man godt kan lene seg tilbake og slappe skikkelig av med. 
Jeg har store planer om å skaffe meg bok to også, og gleder meg til å følge Marko videre. Planen er å kjøpe den heftede utgaven når den kommer ut, men det kan hende at jeg blir nødt til å lese den før det…

Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Margaret Atwood, og det var egentlig meningen jeg skulle lese The Handmaid’s Tale i fjor høst, da science fiction- og fantasy-boksirkelen jeg er med i hadde boka som lesesirkelbok. Dessverre ble jeg for travel med studier da, så jeg fikk ikke lest den, men så fikk jeg endelig somlet meg til å lese den nå for ikke så lenge siden.

Fortellingen utspiller seg i nær fremtid i den totalitære, kristne republikken Gilead, en stat i en verden hvor strålingskatastrofer har gjort mange kvinner ufruktbare. Vi møter Offred, hvis oppgave er å avle barn. Hun er en såkalt «handmaid», en tjenerinne. Disse rødkledte kvinnene regnes for å fortsatt være fruktbare, og er derfor utplassert hos overklassefamilier hvor deres eneste oppgave er å føde denne familiens barn.

Boka berører mange tema, men det er nok det feministiske perpektivet som kommer sterkest fram. Hva gjør et samfunn med kvinner som ikke får lov til å ha sin egen identitet? Et samfunn hvor de ikke har lov til å lese, og hvor andre bøker enn Bibelen er strengt forbudt? I tillegg er kvinner og menn adskilt, og kvinnene er delt inn i ulike kategorier. Både menn og kvinner er uniformerte, for å hviske ut disses egne identiteter. Mens kvinnene har dekkende klær i ulike farger, har mennene en form for militære eller paramilitære uniformer for å vise deres rank og myndighet i forhold til kvinnene i samfunnet.

Det er nesten skremmende hvor troverdig historien Atwood forteller er. Kunne dette ha skjedd i dag? Eller – skjer dette i dag? Selv om det nå er over 30 år siden boka kom ut, mener jeg den er brennende aktuell, og selv om mange sier de ikke leser science fiction, er dette ei bok jeg tror mange som normalt ikke leser denne genren vil like. The Handmaid’s Tale, som har fått navnet En tjenerinnes beretninger på norsk, er skrevet med et knakende godt språk. Dette er ei bok jeg tror mange vil like, hvis de tør å gå utenfor egen komfortsone og lese noe de kanskje tror de ikke ville ha likt.

Jeg hadde gledet meg lenge til å lese Planetfall av Emma Newman, og spesielt etter at jeg hørte utdrag fra boka i fjor høst. Emma Newman seilte fort opp som en av mine favorittforfattere etter å ha lest de tre første bøkene i Split Worlds-serien (bok fire kommer til høsten!), samt ei novellesamling av henne. Å så skulle lese science fiction av henne pirret virkelig nysgjerrigheten min – ville hun klare dét også? Og jeg kan jo si det først som sist: Jeg ble ikke skuffet!

Planetfall er satt til ei framtid hvor jorda er overbefolket og ei gruppe mennesker har satt kursen mot en ny planet for å finne et nytt og bedre liv. Omtrent tusen satte ut på de som kan kalles en pilgrimsreise, inkludert bokas hovedperson, Renata «Ren» Ghali, som fulgte sin kjæreste og lederen av gruppa Lee Suh-Mi. Når de ankommer den nye planeten, finnes de en bygning som allerede er der, som de kaller «Guds by». Historien i boka utspiller seg ca tjue år etter ankomsten, og starter med at et fremmed menneske plutselig ankommer byen: En ung mann som ligner på Suh. Sung-Soo, som viser seg å være den forsvunnene Suhs barnebarn, kommer gående alene til fots, men med hans ankomst begynner også den tjue år gamle idyllen å slå sprekker… Det er umulig å gå inn i detaljer uten å avsløre for mye, så jeg skal ikke si så mye mer om selve handlingen.

Selv om jeg liker at boka berører flere interessante tema (samfunnskritikk og psykisk sykdom, blant annet), så er det først og fremst det gode språket, Emma Newmans levende karakterer og at fortellingen er så godt fortalt som gjør at jeg virkelig elsker denne boka. Jeg ble ufattelig glad i Ren, selv om hun har sine feil og mangler. Det var mer enn én gang jeg hadde så inderlig lyst til å ta tak i henne og gi henne en god klem!

Vi holder for tiden på med å nominere bøker til Hugo-prisen, og jeg innrømmer det: Planetfall kommer til å være én av mine nominasjoner i kategori roman.

På begynnelsen av året ba jeg om tips til gode bøker gitt ut for første gang på orginalspråket i 1974, og på et science fiction- og fantasyforum ble jeg tipset om Flow my tears, the policeman said av Philip K. Dick. Jeg har tidligere lest The man in the high castle av samme forfatter, som jeg likte veldig godt. Dermed var også forventningene satt, og jeg startet spent å lese boka for en tid tilbake.

Boka beskriver en dystopisk versjon av 1988, hvor USA har blitt en politistat. Vi møter Jason Taverner, som er en Six (sekser). Det finnes kun en håndfull mennesker som er «Six» – de er et produkt av et topphemmelig eksperiment styresmaktene hadde gjennomført førti år tidligere. Disse menneskene er unaturlig vakre og oppvakte. Taverner er TV-stjerne i beste sendetid, og har millioner av fans. Så, en dag, våkner han opp i et slitent hotellrom, og oppdager at han ikke lenger har sine ID-kort. Det skal faktisk vise seg at alle opplysninger om ham, helt uventet, har forsvunnet totalt. Plutselig er han en mann uten identitet, og dette i en stat hvor alle inbyggere blir nøye overvåket.

All his identification cards were gone. Cards that made it possible for him to stay alive. Cards that got him through pol and nat barricades without being shot or thrown into a forced-labor camp.
– s. 25

Som nevnt tidligere, hadde jeg store forventninger til boka. Det er slettes ikke alltid slike forventninger blir innfridd, men her ble de det – heldigvis! Jeg liker Dicks språk, og hans orginalitet. Boka er intelligent skrevet, forfatteren forteller historien sin med en helt egen snert og vri. Stadig blir man overrasket over hvordan historien får en vending man overhodet ikke hadde ventet seg.

Når jeg tenker etter, er det egentlig ingen av karakterene i boka jeg liker noe serlig. Selv populære Jason Taverner forekommer meg som en oppblåst snobb, selvopptatt og med nesa litt i været. Han har stor tro på seg selv, kanskje fordi han er en såkalt «six»? Den karakteren jeg kanskje likte best i boka må være Kathy, den litt snåle jenta som lager falske identifikasjonspapirer, og som tar med seg Jason Taverner hjem. Hun framstår som litt sprø, og kanskje er det derfor jeg liker henne bedre enn de andre? Uansett, ingen av disse tingene får meg til å mislike boka, da jeg synes det er med på å sette stemningen i boka.

Boka kan kanskje minne litt om en psykologisk thriller. Man blir etterlatt med spørsmål om hva som er virkelig og hva som ikke er virkelig. Er det de narkotiske midlene de bruker som påvirker dem, eller finnes det faktisk mer enn én virkelighet?

Etter nok et vellykket med et av Philip K. Dicks verker, har jeg definitivt lyst til å lese mer av ham! Do Androids Dream of Electric Sheep? er definitivt ei bok jeg skal lese på et eller annet tidspunkt.

Det skal nok mye til for å ikke få med seg at jeg elsker science fiction. Det er definitivt en av mine favorittgenre, siden den er så mangfoldig. Jeg bestemte meg for å gi Steel world av B. V. Larson en sjanse, selv om jeg verken kjente til forfatteren eller bøkene hans fra før.

I Steel world møter vi James McGill, en student tidlig i tjueårene, som elsker å spille dataspill, og som helst vil spille online heller enn å studere. En dag blir alt snudd på hodet: Moren har mistet jobben, og familien sliter økonomisk. Dermed kuttes også James’ studielån, og han mister mulighetene for videre studier. Dette tvinger ham til å finne noe annet å gjøre, og han verver seg til hæren. James’ første oppdrag som soldat foregår på planeten Cancri-9, eller Steel world, som de kaller den, en planet med to tvillingsoler og med et uvanlig høyt nivå metall. Dessverre går ikke angrepet så bra, og Jorda går inn i en lite hyggelig kamp for overlevelse.

For de som ikke har lest science fiction tidligere, ville jeg neppe anbefalt denne som en første bok. Jeg har sett en del prise boka, men selv synes jeg den er midt på treet, altså helt OK. Det skjer mye, og den har flere spenningstopper, og kan vel kalles en «page turner». Noen dypere mening har den dog ikke – dette ser jeg på som ren underholdning.

Jeg synes ikke vi får noen dypere innsikt i karakterene i boka heller. Best blir vi nok kjent James McGill, og jeg kan ikke påstå jeg liker ham spesielt godt. Han er ganske kjepphøy, dessuten umoden. Det kommer kanskje aller tydeligst fram i hans møte med kvinnelige medsoldater. Her beskrives hvordan han betrakter dem, med detaljerte beskrivelser av utseendet. Noen dybde synes jeg dog ikke karakteren har. Han er ikke det jeg vil kalle dum, men han framstår som en ganske overflatisk person. Resten av karakterene får vi vite relativt lite om.

Boka er full av kampbeskrivelser, så hvis det er greia di, er dette definitivt ei bok verdt å lese. Og er man generell science fiction-elsker, er det også ei helt OK leseropplevelse, som sagt. Den er lettlest, med til tide et litt teknologisk språk (men ikke uoverkommelig, selv om du ikke er noe teknisk geni). Alt-i-alt koste jeg meg med boka som underholdning, til tross for små irritasjonsmomenter ved James McGill karakter.