De døde ser deg av Alexander Løken

Jeg har nettopp lest De døde ser deg av Alexander Løken for andre gang. Boka kjøpte jeg etter å ha hørt forfatteren på Norcon 28 i november 2017. Første gang jeg leste den var i 2018, men jeg fikk aldri somlet meg til å blogge om boka. Ikke før nå, etter å ha lest den på nytt.

Boka De døde ser deg blant planter, og med en rød telysholde med tent lys i til høyre. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Året er 2019 og vi befinner oss i Tokyo, Japans hovedstad. Norske Liv er 16 år, ambassadørdatter og bærer på en mørk hemmelighet ikke engang hennes nærmeste familie kjenner til. Hun er nekromantiker. Hun kan mane fram døde, hvileløse sjeler som fortsatt befinner seg på jorda. I rillegg har hun den dødelige sykdommen de kaller Likpesten, en sykdom som kun smitter fra døde til levende. Bare et halvt år har hun igjen å leve.

Everest Brox er verdens rikeste person under 30 år. På universitetet hadde han brutt seg inn på romkameratens PC og stjålet idéen til et nettsamfunn. Han skapte Oculink, og tre år senere hadde han tjent sin første milliard, mens romkameraten hadde dødd i en bilulykke. Aldri før har verden vært så overvåket, med kameraer med ansiktsgjenkjenning, og digital kommunikasjon som ble lagret. Ved hjelp av Oculink har Everest dermed tilgang på nesten all informasjon om mennesker, og dette vet han å utnytte til det fulle.

Ei natt kidnapper Everest Brox Liv, samt tre andre: spanske Óliver, som er litt eldre enn Liv, den lille britiske gutten Alfie, og japanske Ekko, som er på omtrent samme alder som Liv. Det viser seg raskt at også de tre andre har de samme evnene som Liv, også de er nekromantikere. Everest er maktsyk, og de forstår snart at han har planer om å utnytte evnene deres til å mane fram døde han kan utnytte for å få enda mer makt. Og etter hvert finner Liv ut at det finnes verre ting enn å dø.

Selv om denne boka har en handling som i stor grad skjer i 2019, vil jeg kalle det science fiction. Dette fori det er snakk om fiksjon som har teknologi som et sentralt tema. I tillegg har den et hint av grøss, med tanke på alle spøkelsene, eller de hvileløse som de kalles. Jeg har sett boka bli kalt fantasy av enkelte, men jeg kjenner at selv om dette definitivt er fabelprosa eller fantastisk litteratur, har jeg vansker med å kalle det fantasy.

Uansettt genre, så er dette ei skikkelig spennende bok, og definitivt det jeg vil kalle en «page turner». Jeg anser ikke meg selv som en person som leser kjapt, tvert i mot, men denne boka slukte jeg begge gangene jeg leste den. Og den siste gangen leste jeg den ut i løpet av et par dager. Kan absolutt anbefale denne boka, både til ungdom som er ute etter noe spennende, men også voksne som har sansen for det fantastiske.

Huset mellom natt og dag av Ørjan Nordhus Karlsson

Nyere norsk science fiction for voksne er ikke noe det finnes store mengder av, så da lesesirkelen jeg er med i bestemte seg for å lese Huset mellom natt og dag av Ørjan Nordhus Karlsson var jeg ganske spent. Først lånte jeg boka på biblioteket, men da jeg fant ut at den hadde kommet ut i heftet format, fant jeg ut at jeg gjerne ville kjøpe den.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Huset mellom natt og dag er en dystopisk framtidsroman, og handlingen er i hovedsak satt til Europa. Dette er første bok i en serie, og handler om Marko Eldfell, en tidligere biologisk modifisert soldat og dessertør. Han lever i skjul, og jages stadig av flere og flere, blant annet av de fryktede Maskene.

Dette er en skikkelig actionfylt bok, det skjer mye og den er veldig spennende. Språket er ganske røft og moderne, noe som passer boka godt. Språket er definitivt med på å skape atmosfæren i boka. Et konservativt språk nær riksmål hadde definitivt ikke passet her!

Hvis du ønsker deg ei bok med mye dybde, er nok ikke denne boka for deg. Dette er ren underholdning! For min del synes jeg det er helt greit. Det er faktisk ganske deilig å bli underholdt, og dette er ei bok man godt kan lene seg tilbake og slappe skikkelig av med. 
Jeg har store planer om å skaffe meg bok to også, og gleder meg til å følge Marko videre. Planen er å kjøpe den heftede utgaven når den kommer ut, men det kan hende at jeg blir nødt til å lese den før det…

The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood

Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Margaret Atwood, og det var egentlig meningen jeg skulle lese The Handmaid’s Tale i fjor høst, da science fiction- og fantasy-boksirkelen jeg er med i hadde boka som lesesirkelbok. Dessverre ble jeg for travel med studier da, så jeg fikk ikke lest den, men så fikk jeg endelig somlet meg til å lese den nå for ikke så lenge siden.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
The Handmaid’s Tale er en framtidsdystopi, og ble utgitt første gang i 1985. Boka har vunnet en rekke priser, og var blant annet det første verket som vant Arthur C. Clarke Award da prisen ble etablert i 1987.

Fortellingen utspiller seg i nær fremtid i den totalitære, kristne republikken Gilead, en stat i en verden hvor strålingskatastrofer har gjort mange kvinner ufruktbare. Vi møter Offred, hvis oppgave er å avle barn. Hun er en såkalt «handmaid», en tjenerinne. Disse rødkledte kvinnene regnes for å fortsatt være fruktbare, og er derfor utplassert hos overklassefamilier hvor deres eneste oppgave er å føde denne familiens barn.

Boka berører mange tema, men det er nok det feministiske perpektivet som kommer sterkest fram. Hva gjør et samfunn med kvinner som ikke får lov til å ha sin egen identitet? Et samfunn hvor de ikke har lov til å lese, og hvor andre bøker enn Bibelen er strengt forbudt? I tillegg er kvinner og menn adskilt, og kvinnene er delt inn i ulike kategorier. Både menn og kvinner er uniformerte, for å hviske ut disses egne identiteter. Mens kvinnene har dekkende klær i ulike farger, har mennene en form for militære eller paramilitære uniformer for å vise deres rank og myndighet i forhold til kvinnene i samfunnet.

Det er nesten skremmende hvor troverdig historien Atwood forteller er. Kunne dette ha skjedd i dag? Eller – skjer dette i dag? Selv om det nå er over 30 år siden boka kom ut, mener jeg den er brennende aktuell, og selv om mange sier de ikke leser science fiction, er dette ei bok jeg tror mange som normalt ikke leser denne genren vil like. The Handmaid’s Tale, som har fått navnet En tjenerinnes beretninger på norsk, er skrevet med et knakende godt språk. Dette er ei bok jeg tror mange vil like, hvis de tør å gå utenfor egen komfortsone og lese noe de kanskje tror de ikke ville ha likt.

Planetfall av Emma Newman

Jeg hadde gledet meg lenge til å lese Planetfall av Emma Newman, og spesielt etter at jeg hørte utdrag fra boka i fjor høst. Emma Newman seilte fort opp som en av mine favorittforfattere etter å ha lest de tre første bøkene i Split Worlds-serien (bok fire kommer til høsten!), samt ei novellesamling av henne. Å så skulle lese science fiction av henne pirret virkelig nysgjerrigheten min – ville hun klare dét også? Og jeg kan jo si det først som sist: Jeg ble ikke skuffet!

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2016

Planetfall er satt til ei framtid hvor jorda er overbefolket og ei gruppe mennesker har satt kursen mot en ny planet for å finne et nytt og bedre liv. Omtrent tusen satte ut på de som kan kalles en pilgrimsreise, inkludert bokas hovedperson, Renata «Ren» Ghali, som fulgte sin kjæreste og lederen av gruppa Lee Suh-Mi. Når de ankommer den nye planeten, finnes de en bygning som allerede er der, som de kaller «Guds by». Historien i boka utspiller seg ca tjue år etter ankomsten, og starter med at et fremmed menneske plutselig ankommer byen: En ung mann som ligner på Suh. Sung-Soo, som viser seg å være den forsvunnene Suhs barnebarn, kommer gående alene til fots, men med hans ankomst begynner også den tjue år gamle idyllen å slå sprekker… Det er umulig å gå inn i detaljer uten å avsløre for mye, så jeg skal ikke si så mye mer om selve handlingen.

Selv om jeg liker at boka berører flere interessante tema (samfunnskritikk og psykisk sykdom, blant annet), så er det først og fremst det gode språket, Emma Newmans levende karakterer og at fortellingen er så godt fortalt som gjør at jeg virkelig elsker denne boka. Jeg ble ufattelig glad i Ren, selv om hun har sine feil og mangler. Det var mer enn én gang jeg hadde så inderlig lyst til å ta tak i henne og gi henne en god klem!

Vi holder for tiden på med å nominere bøker til Hugo-prisen, og jeg innrømmer det: Planetfall kommer til å være én av mine nominasjoner i kategori roman.

Noen bøker jeg har lest…

Jeg har ikke blogget stort det siste året. Det har faktisk blitt svært sporadisk. Med valgår og andre ting som opptar tiden min, er det ikke ofte jeg har overskudd eller inspirasjon til å skrive, og det går til tider dessuten langsomt med lesingen. Her er det dog noen korte omtaler av bøker jeg har lest, men ikke skrevet om.

Ancillary Justice av Ann Leckie

Denne boka vant en rekke priser i 2014, blant annet Hugo-prisen, Nebula-prisen, BSFA-prisen, Arthur C. Clarke-prisen og Locus-prisen. Dette er den første i trilogien Imperial Radch, og jeg leste boka tidlige i år, da vis kulle lese den i lesesirkelen jeg er med i, hvor vi leser kun science fiction og fantasy (perfekt for sånne som meg).

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Dette er en veldig annerledes science fiction-bok, og handler om et krigsskip som er fanget i ett menneskes kropp, og hennes søken etter hevn. En gang var hun en del av et større romskip, The Justice of Toren, som var satt sammen av flere mennesker, men med samme bevissthet. Etter at skipet ble ødelagt er hun den eneste overlevende, og hun må lære seg å fungere som én enhet, noe som er en stor utfordring.

Her finner vi blant annet tema som kjønn. Hovedkarakteren i boka, som er skrevet i første persons synsvinkel, har tidligere vært en del av et skip, og hun omtaler alle konsekvent som «hun» eller «henne».

Dette er definitivt ei bok jeg kunne skrevet mye, og det er nok derfor jeg aldri kom så langt. Det var definitivt en god leseropplevelse, og den kan til tider være krevende hvis du ikke tidligere har måtte tenke kjønn på en litt annen måte enn det de fleste gjør til vanlig…

Ikkje gløym å klappe katten av Rønnaug Kleiva (tekst) og Inger Lise Belsvik (illustrasjoner)

Ikkje gløym å klappe katten kom ut i 1997, og forfatter Rønnaug Kleiva ble tildelt både Kritikerprisen for årets beste barne- eller ungdomsbok 1997 og Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur, litteraturprisen 1997, for boka. I tillegg har illustratør Inger Lise Belsvik mottatt priser for illustrasjonene.

Boka handler om søskensjalusi, og om hvordan man kan føle seg usynlig når man får et søsken som krever all oppmerksomhet. Gjennom flotte illustrasjoner og beskrivende tekst forteller denne billedboka om storesøsters Annas måte å takle sjalusi og det å føle seg usynlig på.

Retribution falls av Chris Wooding

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese steam punk (en undergenre av science fiction), og jeg husker ikke helt hvorfor jeg landet på nettopp Retribution falls av Chris Wooding. Boka ble i hvert fall fjernlånt (fra Søvberget, tror jeg…) og lest, og ble første leste bok for meg i år.

Her fikk jeg avanserte luftskip (som egentlig er romskip), rompirater, karakterer som ikke akkurat er mors beste barn, men som jeg likevel ble glad i, action og humor. Jeg rett og slett koste meg med denne boka!

Rivers of London av Ben Aaronovitch

Ben Aaronovitch er blant annet kjent for å skrive for TV-serier (som blant annet Doctor Who), og Rivers of London er første bok i en userie med samme navn.

Første bok minner om god, gammeldags britisk politikrim, men man skjønner fort at ting kanskje ikke er enkelt. Her har vi humoristisk urban fantasy, og selv om jeg kan se enkelte likhetstrekk til noen av Neil Gaimans bøker, er dette noe for seg selv. Jeg humret opptil flere ganger i løpet av boka.

…og så videre…

Jeg har lest langt flere bøker enn disse, og kunne godt ha skrevet mer om flere av dem. Som Oslo 2084 : fire fortellinger om fremtidige forbrytelser av Bing & Bringsværd, The Bone Clocks av David Mitchell, og The Faerie Guardian av Rachel Morgan, som er alle bøker jeg likte godt. Kanskje får jeg ånden over meg en dag og skriver mer om noen av dem, men det er nok ikke noen vits i å holde pusten. Vi får se.

My real children av Jo Walton

Jeg husker ikke helt hva som fikk meg til å kjøpe My real children av Jo Walton, men jeg må si jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, for dette har definitivt vært en av årets beste leseropplevelser så langt. Boka startet jeg på da jeg var på en aldri så liten London-tur for snaue to uker siden, og jeg leste den ut like etter.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

Året er 2015 og vi møter den Patricia på 89 år. Hun bor på sykehjem, og i journalen hennes står det «i dag er hun forvirret». For Patricia lever med to sett minner, og begge minnene er like sterke! Så går vi tilbake i historien, og Patricia er ei lita jente på ferie med sin gudfryktige middelklassefamilien. Det er store planer for brorens utdanning, men for henne er det naturlig nok ingen større planer utover mann og barn. Så kommer krigen, broren og faren dør, og hun får sjansen til å studere ved Universitetet i Oxford. I Oxford møter hun Mark, en underlig skrue som hun forlover seg med nesten med det samme. Når Mark uteksamineres et år senere, gjør han det langt dårligere enn forventet, og oppskaket ringer han Patricia: Hvis de skal gifte seg, må det bli nå eller aldri! Og det er her historien deler seg i to. Vi følger etter dette vendepunktet to parallelle livsløp: Et hvor hun svarer «nå», og et hvor hun sier «aldri».

Å følge to parallelle liv var veldig spennende. De fleste av oss tenker nok på hva som ville ha skjedd hvis vi hadde tatt et annet valg, og her får vi nettopp se dette. I tillegg er verdenshistorien svært forskjellig i de to livshistoriene, og det blir i løpet av boka referert til den berømmelige sommerfugleffekten: Var det Patricias valg som påvirket verdenshistorien, eller var det andre ting? Det får vi aldri vite, men tanken er besnærende.

Boka var virkelig godt skrevet, og hadde et konstant driv. Det var rett og slett vanskelig å legge den vekk, og selv om jeg hadde andre ting å gjøre, tok det ikke lang tid før jeg hadde slukt den. Og det sier faktisk noe, når det gjelder meg.

Selv om jeg personlig ville ha kategorisert boka under science fiction (alternative virkeligheter), er det helt sikkert de som vil protestere høylytt, noe jeg faktisk kan forstå. Dette er helt klart ei bok også de som ikke leser fantastisk litteratur kan få stor glede av, da den berører også mange andre tema, både politisk og det mer hverdagslige. For eksempel snakkes det om forhold mellom to av samme kjønn og lover rundt dette, bare for å nevne ett av mange.

Boka, som kom ut i 2014, er dessverre ikke oversatt til norsk, i hvert fall ikke per i dag. Men det er lov å håpe? Dette er virkelig ei bok jeg kunne ha tenkt meg å formidle videre i biblioteket!

Det er mandag, hva leser du?

image
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

Det er egentlig tilfeldig at jeg lånte Bian Shen av Torbjørn Øverland Amundsen på biblioteket. Jeg har kommet omtrent halvveis i boka, og liker den godt så langt. Konseptet er annerledes, og jeg kjenner jeg er nysgjerrig på hva som skjer videre.

Hva leser du for tiden?

Jeg velger meg Jon Bing!

Kulturrådet feirer 50 år i 2015, og markerer året blant annet med en litterær jubileumsstafett. I den forbindelse ble jeg utfordret til å velge en bok som ble gitt ut på kulturfond i 1972 eller 1972. Som science fiction-elsker var det nærmest naturlig for meg å velge en av våre store science fiction-forfattere, Jon Bing! Jeg har altså presentert boka Scenario, som kom ut i 1972, og du kan lese hva jeg skrev på Kulturrådets sider.


Scenario av Jon Bing
Min kollega Astrid Hodne har tatt bildet av meg.

Flow my tears, the policeman said av Philip K. Dick

På begynnelsen av året ba jeg om tips til gode bøker gitt ut for første gang på orginalspråket i 1974, og på et science fiction- og fantasyforum ble jeg tipset om Flow my tears, the policeman said av Philip K. Dick. Jeg har tidligere lest The man in the high castle av samme forfatter, som jeg likte veldig godt. Dermed var også forventningene satt, og jeg startet spent å lese boka for en tid tilbake.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Boka beskriver en dystopisk versjon av 1988, hvor USA har blitt en politistat. Vi møter Jason Taverner, som er en Six (sekser). Det finnes kun en håndfull mennesker som er «Six» – de er et produkt av et topphemmelig eksperiment styresmaktene hadde gjennomført førti år tidligere. Disse menneskene er unaturlig vakre og oppvakte. Taverner er TV-stjerne i beste sendetid, og har millioner av fans. Så, en dag, våkner han opp i et slitent hotellrom, og oppdager at han ikke lenger har sine ID-kort. Det skal faktisk vise seg at alle opplysninger om ham, helt uventet, har forsvunnet totalt. Plutselig er han en mann uten identitet, og dette i en stat hvor alle inbyggere blir nøye overvåket.

All his identification cards were gone. Cards that made it possible for him to stay alive. Cards that got him through pol and nat barricades without being shot or thrown into a forced-labor camp.
– s. 25

Som nevnt tidligere, hadde jeg store forventninger til boka. Det er slettes ikke alltid slike forventninger blir innfridd, men her ble de det – heldigvis! Jeg liker Dicks språk, og hans orginalitet. Boka er intelligent skrevet, forfatteren forteller historien sin med en helt egen snert og vri. Stadig blir man overrasket over hvordan historien får en vending man overhodet ikke hadde ventet seg.

Når jeg tenker etter, er det egentlig ingen av karakterene i boka jeg liker noe serlig. Selv populære Jason Taverner forekommer meg som en oppblåst snobb, selvopptatt og med nesa litt i været. Han har stor tro på seg selv, kanskje fordi han er en såkalt «six»? Den karakteren jeg kanskje likte best i boka må være Kathy, den litt snåle jenta som lager falske identifikasjonspapirer, og som tar med seg Jason Taverner hjem. Hun framstår som litt sprø, og kanskje er det derfor jeg liker henne bedre enn de andre? Uansett, ingen av disse tingene får meg til å mislike boka, da jeg synes det er med på å sette stemningen i boka.

Boka kan kanskje minne litt om en psykologisk thriller. Man blir etterlatt med spørsmål om hva som er virkelig og hva som ikke er virkelig. Er det de narkotiske midlene de bruker som påvirker dem, eller finnes det faktisk mer enn én virkelighet?

Etter nok et vellykket med et av Philip K. Dicks verker, har jeg definitivt lyst til å lese mer av ham! Do Androids Dream of Electric Sheep? er definitivt ei bok jeg skal lese på et eller annet tidspunkt.

Steel world av B. V. Larson

Det skal nok mye til for å ikke få med seg at jeg elsker science fiction. Det er definitivt en av mine favorittgenre, siden den er så mangfoldig. Jeg bestemte meg for å gi Steel world av B. V. Larson en sjanse, selv om jeg verken kjente til forfatteren eller bøkene hans fra før.

Boka kan kjøpes som e-bok bl.a. hos Kobo.
Boka kan kjøpes som e-bok.
B. V. Larson er en amerikansk forfatter, som har gitt ut flere science fiction-serier. Steel world er første bok i serien Undying Mercenaries, og er satt over hundre år i framtiden. Jorda er medlem av den intergalaktiske Empire, og selv om de har sverget troskap, må de også ha noe å handle med for ikke å bli utryddet. Dette har de løst ved å sende store arméer til andre planeter, for å gjøre andres «skittentøyvask», så og si.

I Steel world møter vi James McGill, en student tidlig i tjueårene, som elsker å spille dataspill, og som helst vil spille online heller enn å studere. En dag blir alt snudd på hodet: Moren har mistet jobben, og familien sliter økonomisk. Dermed kuttes også James’ studielån, og han mister mulighetene for videre studier. Dette tvinger ham til å finne noe annet å gjøre, og han verver seg til hæren. James’ første oppdrag som soldat foregår på planeten Cancri-9, eller Steel world, som de kaller den, en planet med to tvillingsoler og med et uvanlig høyt nivå metall. Dessverre går ikke angrepet så bra, og Jorda går inn i en lite hyggelig kamp for overlevelse.

For de som ikke har lest science fiction tidligere, ville jeg neppe anbefalt denne som en første bok. Jeg har sett en del prise boka, men selv synes jeg den er midt på treet, altså helt OK. Det skjer mye, og den har flere spenningstopper, og kan vel kalles en «page turner». Noen dypere mening har den dog ikke – dette ser jeg på som ren underholdning.

Jeg synes ikke vi får noen dypere innsikt i karakterene i boka heller. Best blir vi nok kjent James McGill, og jeg kan ikke påstå jeg liker ham spesielt godt. Han er ganske kjepphøy, dessuten umoden. Det kommer kanskje aller tydeligst fram i hans møte med kvinnelige medsoldater. Her beskrives hvordan han betrakter dem, med detaljerte beskrivelser av utseendet. Noen dybde synes jeg dog ikke karakteren har. Han er ikke det jeg vil kalle dum, men han framstår som en ganske overflatisk person. Resten av karakterene får vi vite relativt lite om.

Boka er full av kampbeskrivelser, så hvis det er greia di, er dette definitivt ei bok verdt å lese. Og er man generell science fiction-elsker, er det også ei helt OK leseropplevelse, som sagt. Den er lettlest, med til tide et litt teknologisk språk (men ikke uoverkommelig, selv om du ikke er noe teknisk geni). Alt-i-alt koste jeg meg med boka som underholdning, til tross for små irritasjonsmomenter ved James McGill karakter.