Sårt om å ikke være som alle andre

Etter å ha hørt mye postivt om denne boka, gledet jeg meg virkelig til å lese den. Dessverre skulle det vise seg at å få fatt i den på et norsk bibliotek ikke bare skulle være enkelt, men etter å ha klaget min nød på Facebook var det en snill bibliotekar som donerte sitt eksemplar til eget bibliotek, slik at jeg fikk fjernlånt boka.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

George er skrevet av forfatter Alex Gino. Gino er amerikansk, og har vært en LHBTQ+-aktivist siden midten av 90-tallet. Boka handler om ei jente, men når folk ser på henne ser de en gutt. Når klassen skal sette opp stykket Charlottes tryllevev, har George KJEMPELYST til å spille hovedrollen som Charlotte, men læreren sier at hun ikke engang får lov til å prøve seg, siden hun er en gutt. Med hjelp av bestevennen Kelly, legger George en lur plan. Ikke bare for å få lov til å spille Charlotte, men også for at alle skal kunne se hvem hun faktisk er!

Boka tar for seg det å være barn og transperson, og hvordan det kan være å oppleve å ikke bli trodd. Den handler også om hvor viktig det faktisk er å få lov til å være seg selv. George forsøker på et tidspunkt å fortelle moren at hun er jente, men hun tror faktisk ikke på henne. Det er tydelig at det er svært sårt for George å vite at hun er jente, men oppleve at alle tror hun er gutt. Ikke helt vet hun hva hun skal gjøre heller… Jeg synes boka gir et fint bilde på hvordan det er å være noe helt annet enn det man tror, og å føle at man ikke kan være seg selv 100 %.

Noe jeg mener trekker ned er spesiesismen man finner i boka. Det finnes flere eksempler på dette, men der hvor det kanskje kommer klarest fram er i kapittel tre, altså tidlig i boka, hvor George besøker bestevennen Kelly. Faren holder på å rydde, og like før George skal gå hjem, skjer følgende:

Jeg er fullstendig klar over at de aller fleste nok ikke vil reagere på dette (de fleste av oss er spesisister i mer eller mindre grad), men for meg personlig syntes jeg ikke det er så kjekt. Visste du at griser faktisk er renslige dyr? Og at de er like intelligente som en treåring?

Ser man bort ifra dette, så likte jeg boka. Den er ei slik bok man egentlig blir ganske varm i hjertet av. Målgruppa for boka er barn i alderen 8 – 12 år, og så vidt meg bekjent er det ikke noen planer om å oversette den til norsk. Det synes jeg er synd, siden den fyller et hull i barnelitteraturen. Vi trenger mangfoldige bøker, og absolutt flere barnebøker som tar for seg transpersoner!

Dette er ei bok jeg mener bør leses av alle som jobber med barn, og selvsagt også av barn selv. Og så får vi krysse fingrene for at den blir oversatt til flere språk etter hvert…

My real children av Jo Walton

Jeg husker ikke helt hva som fikk meg til å kjøpe My real children av Jo Walton, men jeg må si jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, for dette har definitivt vært en av årets beste leseropplevelser så langt. Boka startet jeg på da jeg var på en aldri så liten London-tur for snaue to uker siden, og jeg leste den ut like etter.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

Året er 2015 og vi møter den Patricia på 89 år. Hun bor på sykehjem, og i journalen hennes står det «i dag er hun forvirret». For Patricia lever med to sett minner, og begge minnene er like sterke! Så går vi tilbake i historien, og Patricia er ei lita jente på ferie med sin gudfryktige middelklassefamilien. Det er store planer for brorens utdanning, men for henne er det naturlig nok ingen større planer utover mann og barn. Så kommer krigen, broren og faren dør, og hun får sjansen til å studere ved Universitetet i Oxford. I Oxford møter hun Mark, en underlig skrue som hun forlover seg med nesten med det samme. Når Mark uteksamineres et år senere, gjør han det langt dårligere enn forventet, og oppskaket ringer han Patricia: Hvis de skal gifte seg, må det bli nå eller aldri! Og det er her historien deler seg i to. Vi følger etter dette vendepunktet to parallelle livsløp: Et hvor hun svarer «nå», og et hvor hun sier «aldri».

Å følge to parallelle liv var veldig spennende. De fleste av oss tenker nok på hva som ville ha skjedd hvis vi hadde tatt et annet valg, og her får vi nettopp se dette. I tillegg er verdenshistorien svært forskjellig i de to livshistoriene, og det blir i løpet av boka referert til den berømmelige sommerfugleffekten: Var det Patricias valg som påvirket verdenshistorien, eller var det andre ting? Det får vi aldri vite, men tanken er besnærende.

Boka var virkelig godt skrevet, og hadde et konstant driv. Det var rett og slett vanskelig å legge den vekk, og selv om jeg hadde andre ting å gjøre, tok det ikke lang tid før jeg hadde slukt den. Og det sier faktisk noe, når det gjelder meg.

Selv om jeg personlig ville ha kategorisert boka under science fiction (alternative virkeligheter), er det helt sikkert de som vil protestere høylytt, noe jeg faktisk kan forstå. Dette er helt klart ei bok også de som ikke leser fantastisk litteratur kan få stor glede av, da den berører også mange andre tema, både politisk og det mer hverdagslige. For eksempel snakkes det om forhold mellom to av samme kjønn og lover rundt dette, bare for å nevne ett av mange.

Boka, som kom ut i 2014, er dessverre ikke oversatt til norsk, i hvert fall ikke per i dag. Men det er lov å håpe? Dette er virkelig ei bok jeg kunne ha tenkt meg å formidle videre i biblioteket!

Smakebit på en søndag

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Dagens smakebit kommer fra en bookcrossing-bokringbok som jeg holder på med for tiden, nemlig Torka aldrig tårar utan handskar : del 1 – kärleken av Jonas Gardell. Så langt liker jeg boka godt, og jeg er spent på hvordan ting utvikler seg.

Dagens smakebit er hentet fra relativt tidlig i boka, og finnes på side 60 i utgaven jeg sitter med:

«För du är ju inte… det där som dom sa att du var…»
Hon stannar upp och klappar honom kärleksfullt på kinden och upprepar, som för att värkligen slå fast, nagla fast fakta.
«Rasmus! Det är du ju inte!»

Flere smakebiter finner du som vanlig hos Mari i bloggen Flukten fra virkeligheten.

Skeiv litteratur på TV.

Jeg sitter her og ser på Bokprogrammet på NRK2 (på nett-tv). Der møter vi først forfatter Per Knutsen. Mitt første møte med hans forfatterskap var da jeg leste Svart kayal. Jeg husker jeg leste den som fjortis, en tid jeg nærmest slukte bøker. Den er en av de få bøkene jeg husker fra den tida.

Neste forfatter ut er Gudmund Vindland, som debuterte med boka Villskudd. Jeg leste denne mens jeg gikk sykemeldt sommeren 2008, så jeg har ikke blogget om den, men jeg har blogget ei anna bok jeg har lest av ham: Korinternes gjerninger, som jeg leste i 2007. Begge er sterke bøker jeg anbefaler.

Villskudd kom ut i 1979, og presenteres som den første, norske homoromanen. Jeg må innrømme at jeg er litt overrasket over at de ikke nevner Gerd Brantenbergs Opp alle jordens homofile, som kom ut i 1973. Men er den en roman? Den er i aller høyeste grad fiktiv, og humoristisk.

Jeg ble også skuffet når Børge Skråmestø skulle anbefale homofile bøker. Kun menn. Menn, menn, menn… Hvor var alle kvinnene? Sarah Waters? Gerd Brantenberg (som nevnt tidligere)? Mian Lodalen? Jeg kunne ha fortsatt, det finnes mange, gode skeive bøker av kvinner.

Tror du Bokprogrammet kommer til å sende et program om kvinnelige skeive forfattere? Nei, det tror ikke jeg heller…

Frikar av Tarald Stein.

Tarald Stein debuterte med diktsamlinga Framandkar i 2008. Slik jeg ser det, tar Frikar opp tråden fra Framandkar, og spinner videre på det som ble sagt der. Det betyr ikke at man må ha lest debutsamlingen, for denne står definitivt sterkt alene også.

Frikar av Tarald Stein

Jeg tror det er få dktsamlinger som har gjort så sterkt inntrykk meg som denne. Med sterke bilder og vakre bilder gir Tarald Stein mye av seg selv. Det er klart jeg var farget av det jeg visste om Tarald fra før da jeg leste Frikar, men det tror jeg faktisk bare har vært med på å gjøre det hele mer levende.

I meg er eit hòl
å søke ned i
krype inn i
eit hòl å gøyme seg i
eit hòl å bli gravlagd i

Som i Framandkar kan diktene fint leses enkeltstående, men jeg tror nok man vil få mest ut av den hvis man leser samlinga fra perm til perm. Diktene er skrevet i den korte, mordernistiske formen jeg liker så godt.

For å være ærlig synes jeg det er vanskelig å sette ord på følelsene Frikar vekker i meg, men de er sterke. Jeg kan faktisk ikke huske å ha blitt så berørt av ei diktsamling tidligere. Diktene er levende og involverer så mange sterke følelser, ofte er de både gode og vonde på samme tid.

Frikar tar for seg viktige tema. I første del av boka kan vi for eksempel lese det som helt klart er kritikk av GID-klinikkens behandling av mange mennesker. Mange har i møte med dem blitt avvist. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det må føles å bli fortalt at du ikke er det mennesket du dypt i ditt hjerte vet du er.

Denne vegsperringa
har kvit frakk
oppsett hår

Ho rettar pennen mot meg
kontrollerer papira
nektar utreise frå dette kjønnet

Til slutt vil jeg bare si at jeg tror mange hadde hatt godt av å lese disse to diktsamlingene til Tarald Stein. Jeg tror det ville ha vært med på å øke kunnskap og bygge ned fordommer blant mennesker.

Takk for flott bok, Tarald, gledermeg allerede til neste.

Betre død enn homofil? av Arnfinn Nordbø.

Da jeg leste Betre død enn homofil? av Arnfinn Nordbø skjønte jeg raskt hvor heldig jeg selv er. Hvor fantastiske mine åpne og tolerante foreldre er, og hvor greit jeg har det som har venner som ikke snudde ryggen til meg da jeg kom ut av skapet.

Betre død enn homofil

Denne boka er delt i to: I første del møter vi Arnfinn Nordbø som forteller sin historie. Om sin gode og trygge oppvekst, om hvordan han som ungdom skjønte at han var homofil, om skammen og de vonde følelsene, om hvordan han kjempet mot sine egne følelser. Han forteller sin komme-ut-historie i et konservativt kristent bedehusmiljø, et svært vanskelig miljø å komme ut i. Han mistet venner, familien hans tok det svært hardt, og han går inn i en svært vanskelig tid. Behandlingen han får fra sitt eget miljø får hårene i nakken til å reise seg på meg, og jeg får fryktelig lyst til å gi ham en god klem. (Skulle du komme til å lese dette noen gang, Arnfinn, så får du en cyberklem).

I andre del går han inn på Bibelen, hva den sier om homofili og han kritiserer de konservative «bokstavtro» for hvordan de blåser opp dette med homofili, mens de nærmest «overser» andre ting det skrives om. Han trekker fram paradokser, og forteller og henviser. Og denne delen er minst like interessant å lese, selv for en hedning som megselv.

Dette er ei sterk og godt skrevet bok, og jeg ønsker mange, mange vil lese den. Både skeive, tolerante familier og venner av skeive, men ikke minst disse konservative kristne. Hvis denne boka kan være med på å åpne øynene til i hvert fall én konservativ kristen og få ham eller henne til å se hvilken urett vedkommende begår, da har vi kommet i det minste ett skritt videre.

Takk for boka, Arnfinn, du er en modig og sterk person!

Skapsprengere : komme ut av skapet-historier

Skapsprengere : komme ut av skapet-historier er ei bok som kan deles i to: En del hvor vi får ta del i noen komme ut-historier, og en del som tar for seg andre skeive tema, deriblant skeive minioriteter. Boka er redigert av daværende barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt og Kurt Ole Linn, og åpnes av førstnevnte som forteller at boka først og fremst handler om det å få være seg selv. Huitfeldt sier i sitt forord at hun ønsker at unge homofile skal kunne lese om andre som har stått fram og få mot av å lese andre historier. Boka er dog ikke kun ment for skeive, men også for heterofile, for å kunne gi økt toleranse og forståelse for skeives situasjon.

En av komme ut-historiene tilhører tidligere fotballspiller Thomas Berling, som spilte for Lyn i Oslo:

Våren 2000 får tre av lagkameratene i Lyn vite at Thomas er homofil uten at verden går under av den grunn. Optimistisk går Thomas til treneren, en trener han har både som klubb- og landslagsspiller. Møtet blir avgjørende. Treneren sier at det ikke er rom for å ta «særlige hensyn» til homofile i fotballen. Og Thomas, han kan jo «forelske seg i en lagkammerat». Og – verst av alt – han skal jo dusje med lagkameratene sine. Hva vil skje da? Ordene til treneren henger i lufta. Det er umulig for Thomas å ta til motmæle. Han går ut døra. Det er det siste fotball-Norge ser til Thomas Berling, en ung, lovende spiller på landslagsnivå.

s. 73

Som vi kan se av eksempelet over er det mange sterke historier vi blir møtt med i denne boka. Vi møter flere homofile og lesbiske med mange ulike bakgrunner som deler sine historier om å komme ut. Men det er én ting jeg savner sterkt blant disse: Hvor er de bifile? Hvorfor er det ingen bifile som forteller om sin komme ut-historie? Det finnes fortsatt mange fordommer mot bifile, og da kanskje spesielt innen det skeive miljøet, og jeg skulle virkelig ønske at også hadde blitt tatt med i større grad. Selv i 2009 blir bifile møtt møtt skepsis, for ikke å snakke om at det er mange som helt seriøst mener at denne legningen ikke eksisterer. Jeg har snakket med en bifil som fikk beskjed av legen sin om at hun måtte se til å bestemme seg, bifili eksisterte ikke!

Boka tar ikke kun for seg komme ut-historier, som nevnt ovenfor. Den tar også for seg litt mer «teori», og har blant annet artikler om det å være skeiv same, skeiv muslim, skeiv kristen, skeiv historie og en del annet interessant.

Alt-i-alt tror jeg dette er ei viktig bok, til tross for sine enkelte nevnte svakheter. Det er ei bok som bør leses av helsepersonell, aktive lederpersoner i idrettslag, lærere, ja… Alle som jobber med barn og ungdom. Selv om vi har kommet langt er vi fortsatt ikke i mål, og jeg tror at denne boka kan være med på å skape mer forståelse og økt kunnskap. Er det for mye å håpe at den blir pensum på diverse høyskoleutdanninger?

Nytt hjem, noen planer framover og undring over hvordan yngre bloggere kommenterer i hverandres blogger.

Jeg har blitt voksen og kjøpt meg egen leilighet. Deler av helgen ble derfor brukt til å flytte. Jeg har ikke eget nett hjemme enda, derfor blir det til at jeg enten sitter på lånt nett eller på nett på jobb framover.

For tiden leses blant annet The Man in the High Castle av Philip K. Dick, en fin oppvarming til Norcon, som jeg har blogget om tidligere.

Bøker som må leses i nær framtid er:
1. The Island av Victoria Hislop
2. White Noise av Don DeLillo
3. Sapfos dikt (innen Skeive dager, siden den da skal slippes fri)
4. Song for Eirabu av Kristine Tofte

Det er under ei uke igjen til jeg har ferie, og 16. juni reiser jeg sørover. 19. juni tar jeg turen til Oslo, og starter da altså mitt opphold med å delta på Norcon 23. Programmet ser spennende ut, og jeg har blant annet planer om å få med meg Eirik Newth: Norge i 2050, Knut Nærum: Skumle scener fra nær fremtid og P.C. Jørgensen: Fans og fanziner – blogger og nettfora før blogger og nettfora for å nevne noe. Er det noen andre bloggere som skal på kongressen?

Helt til slutt må jeg kommentere noe jeg har undret meg over. Jeg har sett at blant noen yngre bloggere er det visst vanlig å svare på kommentarer i bloggen til den som kommenterer. Altså, en blogger X legger igjen kommentarer i blogg A. Eieren av blogg A svarer deretter på denne kommentarer i X sin blogg. Dette synes jeg er en litt underlig praksis, og jeg godkjenner selv ikke slike kommentarer, da jeg mener at svar på kommentarer bør komme som kommentar til samme innlegg det opprinnelig er kommentert til. Mye av grunnen til dette er for at andre da skal slippe å lete rundt i andres blogger etter eventuelle svar. Jeg vet jeg selv ofte er interessert i å vite svaret på andres kommentarer, men å skulle lete det opp i andre blogger er uaktuelt. Jeg vil derfor oppfordre alle bloggere til å svare på kommentarer til sine innlegg i selve innleggene! Dette gjør bloggelivet til mange av oss litt enklere. (Jeg følger selv rundt 100 blogger, det sier seg selv jeg har begrenset med tid… ;))

Husk Selma!

Ikke glem andre, og siste, del av miniserien om Selma Lagerlöf i kveld, folkens! Klokka 21.30 på NRK1. Dette har jeg gledet meg til ei hel uke!

Svensk dramaserie. (2:2) 1909: Fjorten år er gått, og Selma skal som første kvinne noensinne ta imot Nobelprisen i litteratur. Hun har fått oppfylt sine drømmer én etter én og er nå en skattet og verdensberømt forfatterinne. På nobeldagen er stadig hennes livskamerat Valborg Olander ved hennes side. Men så dukker Sophie opp, og et trekantdrama innledes mellom de tre kvinnene, en kamp om Selmas kjærlighet. Samtidig trer en skygge fram fra fortiden som truer med å offentliggjøre hemmelige brev mellom Selma og Sophie, noe som skulle skandalisere Selma for allltid. Med Helena Bergström, Ingela Olsson, Alexandra Rapaport, Sonja Richter, Martin Wallström, Maria Hörnelius m.fl. Regi: Erik Leijonborg. (NRKs nettsider)

Anne Holt skriver om hatkriminalitet.

I følge Dagbladet.no skriver Anne Holt nå ei ny krimbok hvor hun tar for seg hatkriminalitet. Hun skal være inspirert av Fritt ord-prisen, som nylig ble utdelt til Nina Karin Simonsen, samt en artikkel på Dagbladet.no i 2007.

Artikkelen fortalte om Satender (26) fra Fiji, som ble drept mens han var på ferie i USA. Han ble slått ned av en gruppe russisktalende ungdommer, som gikk til angrep på ham fordi de oppfattet ham som homofil. Hendelsen har blitt satt i sammenheng med en voksende hatbevegelse i Sacramento-området i USA, som har sitt utspring i flere kristenfundamentalistiske russiske menigheter.

(…)

Bokas tema er kriminalitet begrunnet i hat mot minoritetsgrupper. Handlingen finner sted i Norge ved årsskiftet 2008 og 2009.

– I Norge finnes det mye av det man kan kalle lovlig hat og forakt, men heldigvis lite av den klart definerbare hatkriminaliteten. Men den finnes, sier forfatteren.

Hun har blant annet benyttet seg av en rapport fra politidirektoratet om temaet, som kom i januar i år. Men hun har også fått mye inspirasjon i løpet av de siste ukene.

– De siste tre ukers offentlige debatt har gitt meg enorm inspirasjon i innspurten, skriver hun i e-posten, men henvisning til homofili-debatten i forbindelse med tildelingen av Fritt Ord-prisen til Nina Karin Monsen.

Jeg må innrømme at eg aldri har lest noe Anne Holt har skrevet, men denne boka kunne jeg faktisk tenke meg å lese. Det er et aktuelt tema, som det er viktig at det settes lys på.

Boka forventes utgitt i september 2009.