Fra høsten av kjører vi i gang med et «leselystår» på skolen hvor jeg jobber som skolebibliotekar. Det både gledet og varmet mitt hjerte da jeg fikk høre om dette. Jeg ble bevilget ekstra penger, og jeg fikk beskjed om at bokinnkjøpet i år skulle vektlegges litteratur som fikk ungdom lyst til å lese.
Nå må jeg ærlig innrømme at denne tankegangen ikke er fremmed for meg. Jeg har alltid ment det er viktig at hvis unge skal få lyst til å sette pris på bøker, så må de også få lese det de har lyst til, uten å måtte analysere opp og i mente eller måtte ha kravet om en gedigen bokrapport hengende over seg. Nei, skal de få lyst til å lese, må de få lese det de har lyst til.
I Magasinet for skolen nr. 2/2006, som blir utgitt av Ark bokhandel (OK, så er det reklame, men det spiller ingen rolle i denne sammenheng), er det et intervju med forfatter Ruben Eliassen, med tittelen «Gi dem alternativer!» Han understreker at hvis ungdom blir gitt feil litteratur, det vil si litteratur som blir for vanskelig eller for fjernt for dem, jkan det fort bli kjedelig å lese. «‘Korrekt’ litteratur kan bli en hindring snarere enn en god leseropplevelse.» sier Eliassen. Jeg kunne ikke ha vært mer enig.
Jeg har alltid elsket å lese selv, og alltid lest masse. Som tenåring leste jeg godt og vel hundre bøker i året, om ikke mer. (Digresjon: I fjor sommer var jeg og hørte Eliassen på SciFi-kongressen InterCon, hvor han snakket om statistikker som var laget over unges lesevaner. Han så på dem og undret seg over at det stod noe om en gruppe jenter i en viss alder som leste over et visst antall bøker i året (jeg kan i farten ikke huske tallet, men det må ha vært noen-og-tredve), og han mente at det kunne da ikke stemme. Jeg kunne da ikke dy meg, og påpekte at jeg selv i den alderen leste betraktelig mye mer, så det stemte nok. Men nok om det.) Siste året på videregående skulle vi så skrive særemne. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å skrive om Hamsun, men slo det raskt fra meg da jeg i sommerferien ga meg i kast med Sult. Jeg følte vel ikke først og fremst at det ble for høytsvevende for meg, men jeg syntes det rett og slett ble for kjedelig.
Nå synes sikkert noen at det er ille at jeg som bibliotekar sier at Hamsun er kjedelig, men i slutten av tenårene syntes jeg faktisk det. Og ikke nok med det – jeg synes faktisk Hamsun kan bli litt vel langdrygt selv i dag. (I dag synes jeg vel og merke at Hamsun har mye fascinerende og spennende tematikk, noe som har gjort at jeg faktisk synes det er mer spennende å lese om verkene hans, enn det å lese selve verkene.
Det finnes i dag en rekke bøker som er langt mer spennende å lese for unge enn Hamsun, og dette er noe som kommer tydelig frem når man jobber tett opp mot unge mennesker. Unge trenger bøker som kan holde på spenningen, og hvor det skjer mye hele tiden. Bjørn Sortlands lettleste bokserie om kunstdetektivene er etter min mening en flott serie, og jeg vet at de blant annet har fått en av de såkalte svake elevene ved min skole til å få lyst til å lese. I disse bøkene skjer det noe nytt og spennende nesten før forrige spenningstopp har sluppet taket. For en som meg kan det kanskje gå litt vel fort i svingene, men for en på fjorten kan jeg godt forstå at det er spennende.
Så, la de unge få lese tegneserier og Tusen biter, hvis det er det de ønsker, for ett sted må man jo begynne. Og som jeg sier: Det er bedre å lese søppellitteratur enn å ikke lese noe som helst.