Jeg skal forsøke meg på en utfordring på Instagram som heter «#12WishesBeforeChristmas». Hun som har utfordringen feirer 25. desember, som mange fra engelsktalende land gjør, så for meg som er norsk blir det jo ikke akkurat før jul å poste bilde 25. desember, men pytt. Selv om bildene postes på min Instagram-konto, tenkte jeg at jeg også skulle poste bildene her på bloggen.
Dag 1 er utfordringen «skal leses», samt at man skal fortelle 10 ting som gjør en glad og om et ønske for seg selv. Som dere ser av bildet skal jeg endelig lese Arv og miljø av Vigdis Hjorth, som har fått veldig mye skryt siden den kom ut. Jeg gleder meg virkelig til å lese den!
For å se hvordan jeg løser resten av utfordringen, må du sjekke det ut på min Instagram-konto.
Først må jeg ønske alle et riktig godt nytt år! Jeg har ikke vært så god på blogging i 2015, av ulike årsaker. Blogging skal være lystbetont, og det har ikke vært så mye overskudd etter alt det andre jeg holder på med, men jeg har i det minste lest litt og her kommer en aldri så liten oppsummering av mitt leseår 2015.
Det er ikke hvert år jeg finner en ny favorittforfatter, men i 2015 gjorde jeg faktisk det. I forkant av at jeg skulle reise på science fiction- og fantasy-conevntionen Octocon i oktober, startet jeg å lese bøkene hennes. Dette skjedde like etter EasterCon, og jeg leste Split Worlds-bøkene som har kommet ut og novellesamlingen hennes, og likte alt sammen. Spesielt godt likte jeg Split Worlds, og jeg gleder meg til bok fire kommer ut i begynnelsen av august! Hun kom også ut med en science fiction-bok i november, Planetfall, som er en av bøkene jeg leser nå. Jeg var så heldig å få hilse på henne på Octocon, og var ganske «star struck» og rimelig skjelven da jeg hilste på henne. Må dog si at hun er like fin mot fansen som hun framstår på nett og podcast!
En annen høydare i 2015 var å lese avslutningen på Ravneringene-trilogien, Evna. Jeg fikk leseeksemplaret midt i valgkampen, men klarte selvsagt ikke å vente med å sette i gang med å lese den, og ble definitivt ikke skuffet!
Jeg har igrunnen hatt mange gode leseropplevelser i løpet av året. Det blir nok litt i overkant å skulle nevne alle bøkene jeg likte godt, men jeg vil allikevel trekke fram noen. My Real Children av Jo Walton har jeg faktisk blogget om (kunne skrevet mye mere, men…), så det kommer neppe som en overraskelse at jeg vil trekke fram denne. Så er det bøkene av Emma Newman, som jeg nevnte over. Kalifens gave av Tor Åge Bringsværd likte jeg også veldig godt, og det er ikke uten grunn at han er en av mine favoritter. Ancillary Justice av Ann Leckie vant Hugo-prisen i 2014, og vel fortjent! Novellene til Ingvild H. Rishøi var også et hyggelig møte. The Martian av Andy Weir var den siste boka jeg leste ut i 2015, og jeg koste meg glugg. Skikkelig humoristisk! Det eneste jeg kanskje ikke var så begeistret for var slutten, men det ar greit.
Når det er sagt har det også vært noen nedturer. Unnskyld av Ida Hegazi Høyer var den første. Den var irriterende, og jeg klarte ikke å finne den troverdig. Dødsskipet av Yrsa Sigurðardóttir var også en skuffelse, spesielt siden jeg har likt de andre bøkene jeg har lest av henne. At jeg ikke likte Like sant som jeg er virkelig av Hanne Ørstavik kom ikke som en overraskelse. Jeg leste den i forbindelse med faget jeg tok i høst, og jeg visste vel egentlig at jeg nok ikke ville like boka. Noe jeg jo heller ikke gjorde, som sagt. Årets Hugo-vinner hadde jeg derimot høye forventninger til da den dukket opp på kortlista. The Three-Body Problem av kinesiske Liu Cixin hadde bevare meg vel mye potensiale, men jeg syntes den ble ALT for gjentagende. I tillegg hadde den lange vitenskaplige utredninger, noe forsåvidt The Martian også hadde, men den store forskjellen var at The Martian klarte å gjøre det morsomt. The Three-Body Problem var dessverre ikke morsom. Den ble rett og slett for langtekkelig.
Alt-i-alt et godt leseår, med andre ord, med noen få nedturer, en god del oppturer, og møter med nye forfattere. Nå gleder jeg meg til leseåret 2016, og mitt mål er kun ett: Å få lest flere bøker enn i 2015. Klarer jeg det, mon tro?
De siste par månedene har jeg knapt skrevet i bloggen. Selv om jeg har lest og tenkt jeg skal skrive om bøkene jeg har lest, har jeg ikke funnet overskudd. Jeg ville skrive om Torka aldrig tårar utan handskar Jonas Gardells trilogi, som på norsk har fått navnet Tørk aldri tårer uten handsker. Bøkene med viktige tema som homofil kjærlighet, aids, og svensk homohistorie. Bøkene hvor den hvite elgen går igjen som et symbol på annerledeshet og følelsen av å være uønsket. Tre viktige bøker.
Jeg ville skrive om Broken av Daniel Clay, hvor løgnen til ei tenåringsjente skaper sommerfugleffekt, og ødelegger livene til en hel familie. Jeg ville skrive om Blå er den varmeste fargen, den nydelige og triste tegneserien av Julie Maroh, som handler om lesbisk kjærlighet. Planen var å fortelle om inntrykket jeg fikk av sakprosaboka Året uten sommer av Erika Fatland.
Disse, og andre, bøker skulle jeg har skrevet om. Noen ganger har jeg startet på innlegg, men jeg har enten ikke funnet energien eller inspirasjonen på å skrive dem ferdig. Og nå begynner det å bli så lenge siden jeg leste disse bøkene, som jeg har likt og ønsket å fortelle om, så jeg slår det fra meg, og lar det bli med tanken. Så skal jeg heller forsøke å skrive om det jeg leser framover. Håper jeg.
Hva kan vel være bedre på en lørdag formiddag enn en kombinasjon av to av mine favoritter: London og Neil Gaiman. I novellen Down to a Sunless Sea går vi langs Themsen på en regndag. Jeg skriver «går», fordi det er akkurat slik det føles: Jeg er der. Jeg kan kjenne fuktigheten fra regnet, lukte elva og høre lydene fra byen:
It is raining in London. The rain washes the dirt into the gutters, and it swells streams into rivers, rivers into powerful things. The rain is a noisy thing, splashing and pattering and rattling the rooftops. If it is clean water as it falls from the skies it only needs to touch London to become dirt, to stir dust and make it mud.
På sin finurlige måte forteler Gaiman en trist historie om ei mor som har mistet sine kjæreste til havet. Og noe av det jeg liker best, er måten han forteller det på, med sine uvendtede sprang, som gir historien en unik vri.
Podcasten blir presentert av Guardian books’ redaktør Claire Armitstead, og inneholder forfatterintervjuer, høytlesninger, diskusjoner og mye mer. Med andre ord: En gullgruve for bokelskere!
Har du noen bokrelatert podcast du lytter til? I tilfelle, hvilken?
Leseåret 2013 har vært så-som-så for min del. Ikke at det har manglet på gode leseopplevelser, men jeg kan ikke huske sist jeg leste så få bøker i løpet av et år. Jeg har lest ut 25 bøker, som er halvparten av hva jeg ser på som normal mengde bøker på et år for meg. På den annen side, året har vært hektisk med andre ting, både privat på på (ny) jobb.
Det er spesielt tre bøker som skiller seg ut i positiv betydning for meg dette året. Tre svært forskjellige bøker, som har gitt meg gode leseopplevelser på hver sin unike måte. Jeg har skrevet bokomtale for alle bøkene, og for å lese mer om hva jeg tenker rundt bøkene, er det bare å klikke på titlene til bøkene.
The Ocean at the End of the Lane av Neil Gaiman kom ut mens jeg var på ferie i USA, og jeg angret litt på at jeg hadde forhåndsbestilt boka, for å sende den hjem. Jeg endte opp med å kjøpe boka som e-bok i tillegg, og flyreisen hjem til Norge, som jeg hadde planlagt skulle brukes på å sove, brukte jeg på å sluke denne fantastiske boka istedet. Neil Gaiman skuffer aldri…
Jordmora av Katja Kettu er kanskje av de beste bøkene jeg har lest, når jeg tenker på litterær kvalitet. En rå og brutal bok, som på ingen måte var som jeg hadde forventet meg.
Odinsbarn av Siri Pettersen har kanskje vært en av årets største leseropplevelser. Det var virkelig en reise, og jeg føler jeg har fått noen nye venner, som jeg gleder meg til å møte igjen i neste bok. Siri Pettersen har virkelig gitt meg en litterær gave i denne boka!
For 2014 har jeg laget meg selv en utfordring: Jeg skal lese bøker utgitt i 1974. Mer om hvorfor kan leses på min engelske bokblogg, Hidden in a Book. Hvordan var ditt leseår i 2013, og har du noen lesemål for 2014?
Ute har høstmørket senket seg, men jeg er akkurat nå tvers igjennom lykkelig. For det er slike øyeblikk som gjør det verdt å leve, og som er med på å gjøre dagene litt mindre grå.
Hverdagslykke for meg kan være mange ting: Den første hestehoven om våren, å tilfeldig oppdage ei billedbok med fantastiske illustrasjoner, god latter sammen med kollegaer på jobb, eller noe av det fineste: Å lese ei knallgod bok til en skikkelig god kopp kaffe på byens beste kaffebar!
Skribent Ann Morgan har gitt seg selv litt av en utfordring, kan BBC Culture fortelle oss: Hun skal i løpet av bare et år lese bøker fra hvert av verdens land! Hun gikk for de landene som var anerkjent av FN, pluss Taiwan, tilsammen 196 land. Det skulle snart vise seg at det ikke var antallet bøker som skulle bli den største utfordringen, men å få tak i nok oversatte bøker!
Morgan satte opp bloggen A Year of Reading the World, hvor vi kan følge hennes verdensreise i bøker. Hun har også brukt bloggen for å få hjelp til å finne bøker. Responsen hun fikk var overveldende, forteller hun til BBC Culture, ikke bare fikk hun mange gode tips, men hun det var til og med de som sendte henne bøker fra sine land i posten. Ønsker du å lese mer om hvilke problemer hun møtte på, kan du lese artikkelen hennes på BBC Cultures hjemmesider.
Fra Norge har Ann Morgen valgt å lese Knut Hamsuns Sult. Personlig hadde jeg kanskje ønsket at hun hadde gått for noe mer moderne, litt fordi jeg synes det kommer ut mye bra nå, men også litt fordi jeg personlig ikke liker Hamsuns verker.
Jeg innrømmer glatt at jeg er ganske imponert over hele prosjektet hennes. Nå liker jeg Facebook-siden hennes, og er spent på hva som følger. Så vidt jeg har skjønt jobber hun med en bok om temaet, men når den kommer vet jeg ikke…
Skjermdump av bloggen A year of reading the world.
Et knippe diktsamlinger med kjedelige framsider…På engelsk har man uttrykket «don’t judge a book by its cover» – ikke døm ei bok etter omslaget – som betyr at man ikke skal forhåndsdømme mennesker eller ting basert på hvordan de ser ut. Dette til tross, vi er mange som gjør dette når vi går på biblioteket eller bokhandelen for å finne nytt lesestoff. Vi går rundt og gresser i hyllene (som en foreleser av meg kalte det), og plukker gjerne opp ei bok nettopp fordi den ser så pen ut. Joda, så overflatiske er vi, det har så vidt meg bekjent blitt gjort flere undersøkelser som viser dette. Egentlig ikke noe hokus pokus, vi tiltrekkes av det vakre.
I min jobb som bibliotekar har jeg lagt merke til at det er spesielt én genre som lider av kjedelige omslag: dikt! Ofte da jeg katalogiserte nye diktsamlinger så jeg hvor triste de ser ut, og synes kanskje ikke det er det minste rart at det er så få som plukker dem med seg fra nyhetshylla. Jeg tror de fleste som jobber med, eller er i befatning med litteratur i større grad, vet at dikt ofte er slikt som blir stående nærmest urørt. Og jeg undrer meg – hvorfor gidder ikke forlagene å gi diktsamlingene litt mer spennende framsider? Er det fordi de tenker at dikt blir lite lest? Og i så fall, hvorfor gjør de ikke mer for å markedsføre dikt?
