Av en annen verden

Etter at jeg leste ut den siste boka om Harry Potter, har jeg lest ut et par ungdomsbøker. Av disse likte jeg helt klart Svarte vinger av Lise Knudsen best. Den andre boka var Pendel av Hilde Berit Evensen. Det betyr ikke at jeg ikke likte Pendel, for det gjorde jeg, men Svarte vinger var etter min smak og mening et par hakk bedre.

Svarte vinger handler om Dea, som spiller piano. Nei, hun spiller ikke, hun lever og ånder piano. Hun er et kjempetalent og drømmer om å bli pianist. Hun sliter alikevel med dårlig selvtillit. Hun føler at foreldrene ikke lar henne øve så mye som hun trenger, hun føler seg ensom, hun føler at hun har glidd vekk fra sin beste venninne… Dea sliter også med angst, men nekter å innse dette selv.

Man kan kanskje si at boka handler mye om Deas tanker og følelser, men den er skrevet på en vakker og poetisk måte. Dessuten hadde jeg stor sans for referansen til Brontës Jane Eyre. Bøker som snakker vakkert om andre bøker, det synes jeg er fint.

Pendel handler om Jon Ei, han går første året på videregående og er forelska i Kathrine og spiller fotball. Han er god til å spille fotball. Jon er en reflektert ung mann, og han har på en underlig måte blitt påvirket av pendelen de snakket om i fysikktimen, og gjennom hele boka brukes pendelen som et symbol.

Jon merker tidlig at det er noe bak Kathrines blikk, noe han ikke klarer å sette fingeren på. Kathrine bærer på en hemmelighet, og dette er skyggen i hennes blikk…

Begge bøkene er innom alvorlige temaer, på ulike måter, og jeg synes begge definitivt er leseverdige.

Amal går på videregående skole, og det er mens hun ser en episode av tv-serien Friends hun skjønner det: Det er nå hun er klar for å begynne med hijab. Hun veier mye for og imot før hun endelig bestemmer seg, og første skoledag etter ferien begynner hun å gå med det omdiskuterte hodeplagget fast.

Å gå med hijab er ikke bare enkelt, og selv om dette på mange måter er en roman som skildrer en helt vanlig tenåring som forelsker seg, henger med sine beste venninner og gjør det som alle andre tenåringer holder på med, gir den også et innblikk i hvordan det er å være muslim og gå med hijab, hvilke fordommer hun møter og hvordan hun takler en hverdag med faste bønnetider, ramadan og andres holdninger og fordommer.

Allerede fra første skoledag møter hun motforestillinger. Amal velger å ta et møte med skolens rektor helt på starten av dagen, og hun, som mange av Amals klassekammerater, tror dette er noe foreldrene hennes har tvunget henne til å gjøre. Vi som lesere føler sammen med Amal frustrasjonen i følge av det å ikke bli trodd, noe som egentlig er beskrivede for hele boka. Vi får hele tiden kjenne hennes frustrasjoner og gleder, og alle som selv har vært tenåringer vil nok kjenne igjen mange av hennes tanker og følelser.

Jeg synes personlig dette er en viktig bok, spesielt i dagens multikulturelle samfunn, da den nok gir oss noe mange andre tenåringsbøker ikke gjør. Mens jeg tror at mange muslimske jenter vil kjenne seg godt igjen i Amal, vil vi andre få et helt annet inntrykk enn hva vi til vanlig får. Jeg tror at denne boka kan være med på å bryte ned fordommer, noe som er veldig viktig i samfunnet vi tross alt lever i.

Så, dette er en bok jeg mener alle bibliotek må ha, og alle som jobber på skoler med muslimske jenter bør lese.

«Mamma!

Ikke tro jeg skriver fordi jeg bryr meg.

Dusten jeg delte rom med glemte postkortene sine. Førti stykker! De hadde påklistra frimerker. Det virket dumt å kaste dem.»

Dette er starten på Ingeborg Arvolas bok 40 postkort, utgitt med støtte fra Leser søker bok. Boka handler om ei veldig sinna jente som skriver postkort hjem til moren sin. Bak de sinte ordene skjuler det seg alikevel mye mer enn det som faktisk står der. Moren er pilleforbruker, og jeg-personen har lidd av omsorgssvikt. Til tross for at hun hele tiden kjefter på moren sin og hevder at hun ikke liker henne, så ligger det et sårt savn bak ordene. Et savn etter å bli elsket og tatt vare på av moren sin, som hun nok er veldig glad i, tross alt.

Dette er ei intens og sterk bok, og selv om man selv kanskje ikke opplever å ha det slik selv, er det lett å selv føle jentas smerte og savn. Definitivt ei bok som er et must for alle bibliotek.

Denne boka handler om Anna, 15 år og bestevenn med Zoe. Zoe er sterk, uredd og hun liker utfordringer. Det er sommerferie, og som tidligere somre er planen at Anna og Zoe skal på sommerleir. Som lederaspiranter kommer dette til å bli den beste sommeren noen sinne!

Men ting går ikke som planlagt, Zoe utsettes for en ulykke og bekker armen (på tre steder!) og kan ikke reise på sommerleir. Anna blir nødt til å reise alene, selv om hun egentlig ikke har lyst. På sommerleiren blir Anna kjent med Isabel, ei ganske crazy jente som ikke bryr seg mye om de uskrevne reglene om å følge «gruppa». Ute av Zoes skygge og med nyoppdagede sider ved seg selv trives faktisk Anna ganske bra. Men så kommer Zoe alikevel, med armen i gips og ute av stand til å være det midtpunktet hun er vant til. Det blir nok også et sjokk å oppleve den nye Anna, som ikke lengre bare glir inn i Zoes skygge uten protester. Det er med andre ord duket for konflikt!

Boka handler i stor grad om å tørre å skille seg ut fra mengden, og å være seg selv. Om hvor ubarmhjertige tenåringer kan være mot hverandre, og hvor viktig gruppetilhørighet ofte er for jenter på 15 år. Men den handler også om vennskap og hva en god venn er.

Dette er helt klart en bok med ungdom som målgruppe, så den er lett å komme seg gjennom, men også definitivt verdt å lese.