Merket av P. C. og Kristin Cast.

MerketDa jeg skulle lese Merket P. C. og Kristin Cast som en del av Cappelen Damms bokbloggturné var jeg spent. Det er jo ingen hemmelighet at jeg digger vampyrbøker. Jeg undret på hva denne ville by på og åpnet boka med stor iver.

Det er ikke ofte jeg opplever å mislike ei bok fra starten av. Faktisk kan jeg ikke huske å noen sinne ha mislikt ei bok allerede etter første avsnitt. Men en gang må kanskje bli den første, og det skjedde desverre med denne boka her. Og for å si det først som sist: Hadde det ikke vært for at jeg skulle skrive om den, hadde jeg neppe giddet å lese den ut, så dårlig var den.

Denne boka var det mye å sette fingeren på. Noe av det første som slo meg var det forferdelig dårlige språket. At meningen er at det skal høres ut som undom på er én ting, men den er full av gjentagelser og småfeil. Og det muntlige ungdomsspråket høres mer ut som fra ei på 14 og ikke ei på 17. Etter n’te «Seriøst!» hadde jeg mest lyst til å slenge boka i veggen!

For meg personlig har språk så mye å si at hvis det ikke er godt, skal historien være knakende bra for at boka skal gi meg noe. Men ikke heller dette hadde Merket. Dette var mer eller mindre en av de mange «internatskolebøkene» som det går tjue av på dusinet, forskjellen er bare at her er elevene ungdom som skal bli vampyrer, og ikke vanlige tenåringer. Jeg synes alikevel det gjorde liten forskjell, her finner vi de samme intrigene: klikken med de «populære» som mobber de som er yngre/nykommere eller er annerledes, sjalusidrama, og så videre. Boka er rett og slett blottet fra noen egentlig orginalitet.

Merket er i tillegg til dette fyllt av dårlige klisjéer og alle mulige detaljer. Forfatteren lar virkelig ingenting overlates til fantasien, og mater nærmest oss med teskje for at vi skal se hennes bilder. På denne måten undervurderer hun leseren og leserens evne til å danne seg egne bilder. Hvis hun da ikke er redd for nettopp at leseren skal gjøre nettopp dette, og at det blir «feil» for forfatteren. Hvis dette er tilfelle synes jeg rett og slett dette er barnslig av forfatteren.

Nei, jeg har virkelig ikke mye positivt å si om denne boka. Jeg undrer meg over at forlaget i det hele tatt gir den ut, og ikke minst om hvorfor den markedsføres? Når vi leser om alle de gode bøkene som blir liggende glemt på lagre levner det liten tvil om hva forlagene tenker – de tenker kapitalisme og penger framfor kvalitet. Nei, Cappelen Damm, dere burde skamme dere for at dere gir ut slik søppel som dette! Jeg kopmmer definitivt ikke til å lese oppfølgeren…

Bloggen Ellikkens bokhylle skrev om denne boka i går, og i morgen skal bloggen abbandono skrive om den.

Hestejenta i meg gleder seg!

30. april kommer min omtale om Merket, som en del av en bokbloggturné, men jeg må innrømme at jeg faktisk gleder meg mer til å lese og blogge om Hestenes klan, som jeg skal blogge om 10. mai. Boka tiltaler den delen av meg som en gang i tiden var hestejente. Spesielt etter å ha sett den engelske traileren til boka:

Boka kom ut 16. april på Cappelen Damm forlag.

Tilstrekkelig vakkert av Synne Sun Løes.

Jeg må innrømme at jeg gledet meg da jeg fant ut at jeg skulle være med på bokbloggturné for den nyeste boka av Synne Sun Løes. Jeg har tidligere lest Å spise blomster til frokost som jeg likte veldig godt, dermed var også forventningene til Tilstrekkelig vakkert høye. Ville de innfri?

Tilstrekkelig vakkert

Tilstrekkelig vakkert av Synne Sun Løes er delt i to deler. Boka er skrevet i brevform, og starter med brevene fra Johanne til Jenny, og i neste del får vi da altså brvene skrevet fra Jenny til Johanne. Jenny er redd for å leve, og lengter etter å dø, mens Johanne har en alvorlig sykdom og venter på å få dø. Jentene er ca 17 år når brevene skrives.

Synne Sun Løes har etter min mening på en god måte fått fram jentenes ulike stemmer. Jenny, som kommer fra Oslo, har en utpreget muntlig skrivestil, og selv om hun i følge boka skal bo på vestkanten, har hun helt klart et språk som viser at hun ikke hører hjemme der. Med a-endelser og ord som «hue» ville hun nok glidd lett inn på østkanten av Oslo. Johanne har et mer nøytralt språk. Hun skriver også på en mer poetisk måte, med korte setninger.

Jeg synes både Johanne og Jenny framstår som troverdige personer. OK, så må jeg kanskje innrømme at jeg i begynnelsen irriterte meg over enkelte ting rundt Johanne, men dette gikk over bare jeg ble bedre kjent med henne.

Egentlig har jeg ikke mye negativt å si om boka. Det måtte i tilfellet være små detaljer jeg irriterte meg over, men det blir flisespikkeri. Som at Jenny skriver «en bikkje». Ei jente som skriver «tida» og «hue» skriver ikke «en bikkje», «bikkje» er et hunkjønnsord. I hvert fall i mine ører. Jeg kvapp virkelig til da jeg leste det. Nei, «ei bikkje» burde det ha stått. Men som sagt, det irriterte meg bare over de par sidene det gjalt, så var det glemt.

Jeg var siste bokblogger ut i bokbloggturnéen for denne boka. I går var det StineMa som foralte sine tanker om boka.

Mørkeboka av Sigbjørn Mostue.

Da jeg fikk vite at neste bok ut i bokbloggturnéen var ei bok som befant seg i universet til Alvetegnet-serien må jeg innrømme at jeg virkelig gledet meg til å lese den. Jeg har tidligere lest de andre bøkene i serien, og likte dem kjempegodt, så det var med spenning jeg åpnet boka etter å ha fått den i posten.

Mørkeboka av Sigbjørn Mostue

At Mørkeboka av Sigbjørn Mostue er spennende er det liten tvil om. Men dette er ingen vanlig spenningsbok. Boka er interaktiv, på den måten at man kan gå inn på websider referert til i boka, og på den måten lese blogginnlegg, artikler, se filmsnutter og liknende. Dette er med på å gjøre boka morsommere å lese, og jeg kan se dette tiltale ungdom som liker at det skjer noe mer. Selv er jeg kanskje litt gammeldags, og selv om jeg syntes det var litt gøy å sjekke ut ymse websider ble det litt mye. Jeg syntes rett og slett det tok litt mye tid. En annen ting er at dette kun fungerer så fremt man har tilgang til Internet. Skulle man befinne seg på hytta uten en gang å ha strøm, eller på en flyreise, vil ikke dette fungere.

Filene man kunne laste ned var stort sett helt OK, bortsett fra ett sted, hvor formatet var laget for Word. Dette undret meg, ikke bare fordi personen som skulle ha lagt ut dette dokumentet var bibliotekar (bibliotekarer bruker ofte være flinke til dette med platformuavhengighet), men også fordi Word-dokumenter generelt ikke har et godt format, men den diskusjonen skal jeg ikke ta her.

Jeg vet ikke om det er fordi jeg selv er bibliotekar, eller om dette gjelder for lesere generelt, men det var bibliotekaren i boka som for meg fremstod som minst troverdig. At hun kalles «seniorbibliotekar» (hva nå enn dét skulle være, det er ikke en tittel jeg er kjent med) er én ting, verre var det at artikkelen hun hadde skrevet var nærmest totalt blottet for referanser. Det fantes knapt en kildehenvisning i teksten, og litteraturliste var utelatt helt. Ingen bibliotekar med respekt for seg selv ville ha funnet på noe slikt, etter minst tre år med nøye opplæring i referansehenvisninger og litteraturlister skal det mye til for at vi «glemmer» slikt. Nei, dette var skuffende, Mostue!

Noe jeg derimot liker godt med boka er alle de litterære referansene. Både til Ibsens Peer Gynt, norske folkeeventyr og til og med julesanger! Slikt er alltid stas.

Alt-i-alt ei spennende og absolutt leseverdig bok, men dessverre ikke på høyde med de andre bøkene i serien.

Les også gårsdagens omtale av Aud og Lille Søsters omtale i morgen.

Den tiden igjen…

For tiden venter jeg på Mørkeboka av Sigbjørn Mostue. Dette er neste bok ut i bokbloggturnéen hos Cappellen Damm. Kan tro jeg gleder meg til å lese den, har jo lest de andre Alvetegn-bøkene! Jeg skal skrive hva jeg synes om boka 4. desember, så jeg håper den er her snart!

Genesis av Bernard Beckett.

Så var turen kommet til meg for å si noe om septemberboka i bokbloggturnéen. I går var det Solgunn som sa sin mening, og i morgen skal Nina ytre seg, men i dag er det altså min tur.

Boka dumpet ned i postkassa i slutten av august, og jeg var spent på hvordan denne kom til å bli. Jeg er jo, som tidligere nevnt, skeptisk til oversettelser av bøker. Forrige måned var jeg skuffet, og jeg forventet meg egentlig ikke det helt store denne gangen heller…

Genesis

Handlingen i boka Genesis skrevet av Bernard Beckett finner sted på slutten av det 21. århundret. Verden slik vi kjenner den i dag er borte: Grådighet, klimaendringer, krig og pest har sørget for at den er ruinert, men Øyrepublikken har gjenoppstått. Innbyggerne er trygge og har alt de trenger – bortsett fra frihet. Flyktninger og rømlinger blir drept på flekken, og resultatene fra gentesting bestemmer hva den enkelte skal ha slags oppgaver i livet.

Hovedpersonen i boka er Anaximander. Hun står foran en svært viktig eksamen, og i fem timer skal hun høres i sitt spesialemne: Livet til legenden Adam Forde, 2058 – 2077. I løpet av disse timene finner Anax ut at historien hun har lært kun er en liten del av den store sannheten…

Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg er svært skeptisk til å lese bøker på norsk som orginalt er skrevet på engelsk. Intet unntak denne gangen. Heldigvis ble jeg positivt overrasket! Denne var godt oversatt, med godt språk. Oversetteren har bl. a. beholdt navnet Art på en androide med kunstig intelligens, og som vi vet betyr «art» «kunst» på norsk. Ved å ikke oversette navnet, mister det ikke sin dobbeltbetydning. Her og der fant jeg setninger som så litt underlig ut, men om dette var oversetters feil, eller om det var i ånd med orginalen vet jeg faktisk ikke.

En annen ting jeg satte pris på er at forfatteren ikke har undervurdert leseren. Det er mange referanser til bl. a. filosofihistorie, men istedet for å bruke en hel del tid på å forklare dette, legger han opp til at leseren enten kjenner til dette fra før, eller tar seg bryet med å finne ut av det selv. Han bruker heller ikke en hel rekke unødvendige adjektv, samt at han gir karakterene dybde. De er ikke feilfrie. Adam, f. eks., viser tydelig sine feil, men til tross for dette virker han sympatisk, og ikke minst veldig mennesklig.

I boka blir det tatt opp en rekke filosofiske problemstillinger som berører det å være menneske, og hva som gjør mennesker til det de er i motsetning til maskiner. Mange spennende vinklinger blir tatt opp, men det er noe jeg savner: Nemlig menneskets evne til å fantasere. Personlig tror jeg dette med fantasi og kreativitet er noe av det som gjør mennesker så spesielle og unike, evnen til abstrakt tenking.

Jeg synes også at boka er et godt eksempel på hvordan science fiction kan brukes som et virkemiddel til å understreke et poeng. Her er det ikke det at handlingen er satt i framtiden eller at det tekniske ligger foran dagens som er poenget, det er de filosofiske spørsmålene.

Boka er i Norge lansert som ei ungdomsbok, og jeg må innrømme at jeg finner dette noe problematisk. Jeg har valgt å ikke kategorisere den som dette selv. Hvorfor? Hva gjør ei ungdomsbok til nettopp dét? Ungdomsbøker blir som regel definert som noe aldersspesifikt. Det tar for seg problemstillinger som spesielt berører ungdom, og hovedpersonene er ofte ungdommer. For å være ærlig er det ingen ting ved Genesis jeg føler faller innunder det jeg ser på som typiske trekk ved ungdomsbøker, annet enn at hovedpersonen muligens er en ungdom. Da jeg forsøkte å finne ut om denne dystopien av ei bok var gitt ut som ungdomsbok i andre land, kunne jeg faktisk ikke finne noe kunne bekrefte dette, heller motsatt. Jeg stiller meg derfor svært undrende hvorfor Cappelen Damm har valgt å gjøre dette?

Kort oppsummert kan jeg si at dette er en god roman, og at den defiitivt passer for voksne lesere, uten at det trenger skremme unge fra å lese den av den grunn. Boka er rett og slett godt og spennende skrevet, og passer til alle som liker å leke med tankene rundt hva som gjør mennesker til mennesker.

Hvis jeg blir av Gayle Forman.

6. juli 2008 er brent fast i minnet mitt. Jeg husker det forskrekkede ansiktsuttrykket til kompisen min da bilen gjorde en piruett, og at jeg tekte «Nå dør vi!» før vi smalt inn i fjellveggen inne i tunellen. Vi var på vei hjem til Oslo fra Sandefjord, hvor vi hadde vært i bryllup dagen før, i det vi frontkolliderer med en annen bil. Det var en traumatisk opplevelse, og jeg tror aldri jeg har vært så nær ved å dø som den gang.

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg skulle lese en oversatt ungdomsroman. Egentlig er jeg ikke så glad i å lese bøker som orginalt er skrevet på engelsk i norsk oversettelse, men denne gangen hadde jeg igrunnen ikke et valg: Er man med på leken, og så videre. I begynnelsen var jeg definitivt ikke begeistret. Jeg likte ikke språket, jeg syntes egentlig handlingen virket platt, og jeg var generelt misfornøyd. Dette, bortsett fra det med dårlig språk, skulle heldigvis snart endre seg.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

Hvis jeg blir av Gayle Forman handler om Mia. Mia spiller cello, og er svært dyktig. Hun er 17 år og har prøvespilt for det prestisjetunge colleget Julliard, noe som gikk bra. Det er stor sjangs for at hun kommer inn. Kjæresten til Mia, Adam, spiller i et relativt nytt og fremadstormende band, Shooting Star. Det er musikken som førte dem sammen, men det er også snart musikken som gjør at de står ovenfor nye valg i livet. Så brått skjer noe uventet, noe som også er et vendepunkt relativt tidlig i boka: Mia og familien utsettes for en bilulykke, og Mia befinner seg mellom liv og død. Ulykken i boka satte meg først ut. Jeg hadde faktisk ikke forventet meg at denne relativt korte sekvensen i boka skulle kaste meg et drøyt år tilbake i tid. At bilder skulle dukke opp på netthinnen slik at jeg måtte legge boka vekk et øyeblikk, var en langt sterkere reaksjon enn hva jeg hadde trodd den skulle gi. Nok en gang ble jeg minnet om hvor heldige vi var som kom fra det med relativt små skader i forhold.

Historien fortelles fra Mias synsvinkel gjennom hele boka. Mens kroppen hennes ligger i koma, følger hun med på alt «utenfra». Venner og familie kan ikke se henne, men hun kan følge med på dem. I hvert fall de som befinner seg på sykehuset. Vi følger Mia i et døgn, og vi skifter mellom nåtid og tilbakeblikk. Det er lett å følge med på hva som er hva, da forfatteren bruker det å skrive i ulik tid som et virkemiddel for å gjøre dette synlig. Dette er en av tingene jeg synes fungerer fint i boka.

Mia er mørk og digger klassisk musikk, og på den måten skiller hun seg fra resten av familien. Selv om hun føler seg «annerledes» er det ingen tvil om at hun er veldig glad i familien sin, de står hverandre nær. Etter hvert ser man kanskje at hele familien er noe for seg selv, og man blir faktisk ganske glad i disse snodige menneskene. Historien forteller om et unikt og varmt familieforhold – og da snakker man ikke kun om biologisk familie. Også Adam regnes som en naturlig del av familien.

Man skulle kanskje tro at med et så trist tema som døden kunne dette bli depresiv lesing, men det er det absolutt ikke. Boka er full av humor, og har en del replikker som fikk meg til om ikke le høyt, så i hvert fall humre. Et eksempel på dette er da Mia forteller bestevenninnen Kim at hun har fått seg kjæreste. Hun har kvidd seg litt for å fortelle det, men bestevenninna har allerede snappet det opp, og er egentlig mest skuffet over at Mia ikke har sagt noe tidligere:

««Jeg skjønner bare ikke hvorfor du ikke har sagt noe før,» sa hun lavt.
Jeg skulle akkurat til å gi henne min et-kyss-er-ikke-noe-forhold-tale og forklare at jeg ikke ville gjøre mer ut av det enn det var, men jeg tidde. «Jeg var redd du ville bli sint på meg,» innrømmet jeg.
«Jeg er ikke det,» sa Kim. «Men det blir jeg hvis du lyver for meg igjen.»
«OK,» sa jeg.
«Eller hvis du blir en sånn kjæreste som alltid tasser rundt bak kjæresten sin og snakker i første person flertall. ‘
Vi elsker vinteren. Vi synes Velvet Underground er nyskapende.’»
«Du vet at jeg ikke vet at jeg ikke ville rockesnakke med deg. Første person entall eller flertall. Jeg lover.»
«Fint,» svarer Kim. «For hvis du blir sånn, så kommer jeg til å skyte deg.»
«Hvis jeg blir sånn, så skal jeg gi deg rifla.»»

Fra Hvis jeg blir av Gayle Forman, s. 93-94.

Som nevnt tidligere ble jeg veldig skuffet over språket i boka. Jeg vet ikke om dette skyldes at oversettelsen ikke er god, eller om forfatteren ikke har godt språk selv, men jeg velger å tro det er det første. Grunnen til dette er at det i oversettelsen brukes ord som på norsk rett og slett høres merkelig ut. Som, for eksempel, at hun har valgt å si «mellomstadiet» (s. 23) om noe som fint kunne ha blitt oversatt med «ungdomsskolen». Strengt tatt er ikke «mellomstadiet» et norsk ord. Og dette er bare ett av flere eksempler på det jeg ser på som underlige ordvalg. For meg er dessverre språket av stor betydning, og dårlig språk kan virke veldig forstyrrende. I denne boka føler jeg at språket trekker den ned. Ei bok som har potensialet til å bli ei flott ungdomsbok blir, med sin platte begynnelse og sitt dårlige språk, det jeg vil kalle ei middels bra ungdomsbok. Jeg synes det er trist, siden jeg så gjerne skulle ha snakket varmt om den. Dessverre er det slik at hvis jeg ikke selv føler entusiasmen, kan jeg heller ikke fortelle om den på en entusiastisk måte.

Boka er lest i forbindelse med en bokbloggturné. Forrige bokomtale, som ble postet i går, finner du i Boklesebloggen min, skrevet av Bai. Dette er siste anmeldelse av boka.

Bokbloggturné…

Jeg er med på noe så spennende som en bokbloggturné! Og nå er jeg i gang med å lese augustboka: Hvis jeg blir av Gayle Forman. Har ikke kommet så langt enda, men jeg får bare føyse på, for om ei uke, mandag 17. august, er det min tur.

En liten smakebit fra boka:

Er jeg død?
Jeg må faktisk stille meg dette spørsmålet.
Er jeg død?
I førstningen er det liksom åpenbart at jeg er det. At den står-her-og-ser-greia er midlertidig, en pause før det skarpe lyset og de ser-livet-passere-i-revy-greiene som vil bringe meg dit jeg skal etterpå.

– fra Hvis jeg blir av Gayle Forman, s. 20

Følg med, følg med!