Baby Jane av Sofi Oksanen

Det begynner å bli lenge siden jeg leste Utrenskning av Sofi Oksanen, men da jeg Baby Jane av samme forfatter på ei bookcrossing-hylla for noen få år siden, passet jeg på å tok den med meg hjem. Det skulle ta helt til i år før jeg endelig fikk lest boka.

Bokframsida til boka "Baby Jane" av Sofi Oksanen. Gul bakgrunn, tittel i rosa skrift og forfatternavn i blå skrift. Piki var den kuleste lesba i Helsinki. Hun gikk med militærstøvler, var tøff i replikken, og kjente byens homomiljø ut og inn. Hun kjente alle, og alle kjente henne. Hvordan kunne hun ende opp med å nærmest være fange i sitt eget hjem, og nesten sulte i hjel?

Boka er fortalt i første person entall, og historien er fortalt av en navnløs jeg-person. På overflaten er det to selvstendige og tøffe kvinner vi møter, og de har tilsynelatende full kontroll over livene sine i storbyen Helsinki. Det tar dog ikke lang tid før vi ser at det ligger noe mer under overflaten. Begge har diagnosen depresjon, men det levner liten tvil om at angst er en større utfordring. Snart skal det vise seg at angsten tar over livet til Piki på en måte som kjæresten sliter å hanskes med.

Baby Jane har et tøft og nært språk, noe som er med på å gjøre romanen til føles nær. Selv om vi får beskrevet en tilværelse som på mange måter kan være hard, så rommer også boka humor. Dette er definitivt en godt skrevet samtidsroman som kan anbefales på det varmeste.

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg ble en skikkelig snakkis i fjor høst, og da jeg så den på BookCrossing-hylla på Oslo Visitor Centre, tok jeg den med meg. Egentlig trodde jeg ikke at jeg kom til å lese den på ei god stund, men siden den havnet på kortlista til Bokbloggerprisen 2020 måtte jeg jo lese den. Selve samlesingen rakk jeg ikke, siden den var allerede 22. mars til 11. april.

Boka "Tollak til Ingeborg" av Tore Renberg ligger på en bord med hvit duk. Til venstre for boka står en grønn plante. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Tollak er en aldrende mann, og bor i det lille huset sitt oppe ved det gamle sagbruket i dalsiden. Der holder han til med Otto, gutten folket i bygda kalte «tosken», og som han og kona Ingeborg tok til seg da ingen andre ville ha ham. Her oppe suller han med sitt, og omgås egentlig ikke folk nede bygda. Men det ingen vet, er at Tollak bærer på en mørk hemmelighet.

Da jeg startet å lese boka, tenkte jeg først at jeg kanskje ikke kom til å like den. Hovedpersonen er en skikkelig ufyselig stabukk, og jeg klarte ikke å føle det minste snev av sympati med ham. Faktisk følte jeg en viss avsky gjennom hele boka. Dette til tross, Tore Renberg har klart å skape en troverdig og på sitt vis en interessant fortelling.

Noe som er med på å trekke opp boka, og ikke minst bygge opp under troverdigheten, er språket. Tore Renberg har valgt å skrive på nynorsk, og jeg er overbevist om at boka ikke hadde vært i nærheten så god, hadde den vært utgitt på bokmål.

Som du skjønner, endte jeg ikke opp med å mislike boka i det hele tatt. Faktisk likte jeg den veldig godt. Dette er definitivt ei bok jeg tror mange kan like, som jeg kan anbefale videre!

Loveless av Alice Oseman

[reklame/annonselenke]

Etter å ha lest de fire Heartstopper-bøkene som har kommet ut så lagt, visste jeg at jeg måtte lese flere bøker av den samme forfatter. Dermed endte jeg opp med å låne Loveless av Alice Oseman, som kom ut i 2020 og vinner av YA Book Prize 2021.

Boka "Loveless" av Alice Oseman ligger på en liten eng med forglemmegei-blomster. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Georgia er 18 år og har aldri vært forelska, aldri kyssa noen, og aldri vært betatt av noen. Hun elsker fanfic, og er en skikkelig romantiker, så klart hun en dag kommer til å treffe den rette! Og når hun starter på universitetet har hun en plan om å finne kjærligheten. I et forsøk på å finne ut av alt, roter hun det skikkelig til, og forstår at hun nok kanskje ikke er helt som de fleste andre…

Dette er en hjertevarm og nydelig historie om å finne ut av sin egen identitet som aseksuell og aromantisk (eller ace-aero som man kan forkorte det med), og at det finnes et hav av ulike identiteter. Den traff meg rett i hjertet, og jeg ble skikkelig glad i karakterene. Til tross for at jeg ikke er ungdom selv (langt i fra), så tror jeg mange av dagens unge kan kjenne seg igjen. Forfatteren er selv ace-aero, og dette tror jeg er med på å styrke troverdigheten til karakterene. Boka er godt skrevet, og jeg føyer meg definitivt inn i gjengen av de som anbefaler den!

Glemt av Arnaldur Indriðason

Krim er ikke genren jeg leser mest av, men jeg har en ting for Island og islandsk litteratur. Den første boka jeg leste av Arnaldur Indriðason var Myren, som jeg blogget om i 2005. Jeg plukket med meg Glemt ved et biblioteksalg og registrerte den på BookCrossing-sidene i 2018. Nå er boka lest, og egentlig klar til å reise videre.

Bilde av boka "Glemt" ligger på et bord med hvit duk. Til venstre for boka er det en petroleumsblå vase med kvister i. Kvistene har tørkede blader i brun-/beigetoner. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Året er 1979, Erlendur Sveinsson er fersk politietterforsker og nyskilt. Ei ung kvinne kommer over et lik i et avsidesliggende tjern utenfor Reykjavik, og sammen med makker Marion setter Erlendur på saken. Sammen følger de sporene til den amerikanske marinebasen i Keflavik, men amerikanerne er ikke særlig samarbeidsvillige. I tillegg etterforsker han en 25 år gammel forsvinningssak.

Erlendur har kun jobbet hatt jobben i et par år, etter å ha jobbet i ordenspolitiet, men var lei av å kjøre rundt i byen i en patruljebil. Det var etter vennlig mas fra Marion han hadde søkt seg til en stilling i avdelingen. Marion er også den han har jobbet mest med siden han startet som etterforsker.

I Glemt jobber han altså med to saker: Funnet av et lik i et tjern i «nåtid» og saken hvor ei ung jente forsvant for 25 år siden. Likfunnet fører dem snart til den amerikanske marinebasen som befinner seg i Keflavik. Marion og Erlendur forsøker å få til et samarbeid med amerikanerne, men dette er de lite interessert i. Den forvunnede jenta ble sist sett da hun gikk forbi Kamp Knox, det amerikanske marineområdets brakkeområde.

Dette er den andre boka hvor vi møter Erlendur som ung etterforsker. Her blir vi bedre kjent med den eksentriske mannen, og mer forståelse i hva som driver ham. Selv om boka er en del av en serie, kan den fint leses enkeltstående.

Boka er spennende, og Silje Beite Løken har gjort en flott oversetterjobb. Noe av det jeg kanskje liker best med boka er hvordan forfatteren klarer å fange hvor goldt og karrig det faktisk er på Island. Dessuten var det interessant å lese om hvordan den kalde krigen påvirket landet og samfunnet på sagaøya. Dette gir boka noe utover at den er en krim.

Jeg vil anbefale boka både de som liker å lese krim, men tenker den gjerne kan leses av folk som er interesserte i Island og den kalde krigen også. Den ga i hvert fall meg en god leseopplevelse!

Den mørke hemmeligheten i Tysfjord av Anne-Britt Harsem

I mange år har jeg vært interessert i det man kaller «True Crime», eller krim fra virkeligheten. I et forsøk på å se litt mer på saker fra Norge, endte jeg opp med å låne med meg Den mørke hemmeligheten i Tysfjord av Anne-Britt Harsem hjem fra biblioteket. Selv om saken har vært omtalt en del i media, tror jeg ikke egentlig jeg helt visste hva som ventet meg.

Boka "Den mørke hemmeligheten i Tysfjord" ligger på et bord med hvit duk. Til venstre er det æverst i hjørnet ei grønn plante, og under den to kongler. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

I 2016 stod elleve kvinner og menn i Tysfjord fram i media og fortalte om overgrep de hadde opplevd i barndommen. Politietterforskningen avdekket 151 seksuelle overgrepssaker, alle skjedd innen samme miljø i Tysfjord. Denne boka er ei fortelling om hvordan samfunnet sviktet en av de aller mest sårbare. Dette er historien til ett av barna.

«Liv» var en av de som stod fram i media, og her forteller hun om sin egen barndom. Barndommen hennes er preget av omsorgssvikt og overgrep. Faren er voldelig, og gir både kone og barn juling for den minste ting. Moren forsvinner inn i alkoholen for å flykte. «Liv» er bare ni år gammel når faren begynner å forgripe seg på henne seksuelt. Til tross for at det er tegn på at ikke alt er som det skal være hjemme hos familien, skjer ingen ting. «Liv» tør ikke fortelle noen om hva som faktisk skjer, fordi faren truer med det «farlige barnevernet».

Da til faren etter hvert settes i fengsel for overgrepene mot «Liv», blir ting verre snarere enn bedre: Plutselig er hun «fritt vilt», og overgrepene tiltar. Overgrep mot barn virker som om det er hverdagskost i den lille bygda.

For oss som er på utsiden kan det være vanskelig å forstå at noe som virker som et samfunn med systemiske overgrep mot barn finnes. Hvordan er det mulig at noe slikt forties? Hvorfor er det ingen som ser og griper inn? Dette finnes det ikke noe enkelt svar på, og svaret er nok komplekst.

Selv om det lese om livet til «Liv» var vondt, vil jeg anbefale boka. I hvert fall hvis du ikke trigges av de sterke beskrivelsene av overgrep og vold. Den er godt skrevet, og det er tydelig at Anne-Britt Harsem har satt seg godt inn i saken. Dette er uten tvil ei viktig bok i samfunnsdebatten, som jeg håper mange vil lese.

Heroin chic av Maria Kjos Fonn

For de av dere som har fulgt bloggen min ei stund, så husker dere kanskje at jeg blogget om Kinderwhore av Maria Kjos Fonn for et par år siden. Da forfatteren kom ut med med ny bok i fjor, visste jeg at jeg ville lese den. Jeg lånte boka på biblioteket, og fikk et spark bak til å lese den da den ble kortlistet til Bokbloggerprisen. Vi samleser boka 26. juli til 15. august 2021, men jeg har jukset. Jeg leste boka i mars.

Boka Heroin chic ligger på bord med hvit duk, ovenfor bok ligger en ranke med planten Sebrablad. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Elise har tilsynelatende alt: Et trygt og godt hjem, en familie med god råd, hun gjør det bra på skolen, og hun har en stemme som sølv. Alt ligger til en lysende karriere innenfor musikken. Allikevel lengter hun vekk, og alt hun vil er å ikke synes.

I det vi møter Elise, er hun 24 år og rusavhengig. Hun går hos «Anonyme Narkomane», og jobber med niende trinn: Å si unnskyld til mennesker hennes rusproblem har gått ut over. Vi møter ei ung kvinne som er sterkt preget av et liv med spiseforstyrrelser og narkotika.

Alt Elise har villet er å være vektløs og forsvinne. Hun teller kalorier, hun kaster opp, og hun slutter nesten helt å spise. Så treffer hun Joakim, som spiller i rockeband. Han introduserer henne for mer dop, og lærer henne hvordan hun skal røyke heroin.

Historien til Elise fortelles både i nåtid og fortid. Underveis får vi tilbakeblikk til barndom og ungdomstid. Vi ser hvordan hun i elleveårsalderen er i venninnas bursdag og tenker at den som spiser minst kake er best. Når hun er 16 får hun piller av dirigenten i koret for å slappe av, og han forfører henne. Men om det er disse ytre årsakene som gjør at hun tar den veien hun tar får vi egentlig ikke helt greie på. Boka setter ikke fokus på hvorfor, men hvordan.

Maria Kjos Fonn skriver knakende godt, men det er vondt å lese. Måten boka er skrevet på gjør at den virkelig kryper inn under huden på deg, og du føler med Elise. Forfatteren får både karakterer og historien til å virke troverdig.

Denne boka skuffet med andre ord ikke, og jeg håper forfatteren fortsetter med å skrive gode romaner.

Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye

Historie har alltid interessert meg, og det siste året har jeg blant annet lest bøker om deportasjonen av de norske jødene under andre verdenskrig. Da jeg kom over boka Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye på biblioteket, visste jeg at også dette var ei bok jeg hadde lyst til å lese.

Bok står lent inntil en trestamme, som har litt snø på seg. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Käthe Lasnik er 15 år og elev ved Fagerborg skole. På Spørreskjema for jøder i Norge fra 1942 svarte Käthe under rubrikken Når kom De til Norge, at hun alltid har vært der. Ti dager senere blir hun og resten av familien sammen med 532 andre jøder fraktet bort med troppetransportskipet Donau.

Dette er historien om den jødiske Oslo-jenta Käthe som i november 1942 ble deportert til Tyskland under andre verdenskrig. Foreldrene hadde flyktet fra Litauen i 1908, og fikk etter hvert tre barn. Lasnik var en helt vanlig jødisk familie, og Käthe var ei helt vanlig jente, som led en tragisk skjebne.

Forfatter Espen Søbye jobbet i Statistisk sentralbyrå da han fikk spørsmål av en kollega i Haag om hvilken rolle statistikk hadde spilt da jødene ble identifisert og arrestert i 1942. Det var nærmest en tilfeldighet at han kom over spørreskjemaet jenta hadde fylt ut 16. november 1942. Under rubrikken «Når kom De til Norge?» hadde hun skrevet «Alltid vært i Norge». På dette tidspunktet var Käthe nylig fylt 15 år.

Ved hjelp av ulike kilder, blant annet intervjuer med hennes eldre søster, som begge hadde klart å flykte til Sverige, og tidligere klassekamerater fra Fagerborg skole, nøster Søbye sammen trådene som tegner Käthes korte liv. Han forteller om denne unge, jødiske jenta og hennes familie på en nøktern og rett fram måte, og gir oss et innbikk i noe som ok var en ganske vanlig jødisk families liv før og under den andre verdenskrig.

Dette er ei velskrevet og viktig bok. Selv om den kom ut i 2003, er den på mange måter fortsatt aktuell. Den passer godt for de som liker å lese biografier, eller de som er interesserte i historie, spesielt andre verdenskrig.

Boka kan lånes på biblioteket.

God Help the Child av Toni Morrison

Mitt første møte med Toni Morrisons verk, var da jeg leste Sula da jeg studerte engelsk, for over 25 år siden. Siden har jeg lest andre verk av forfatteren, og hun har blitt en av mine favorittforfattere. God Help the Child kjøpte jeg meg i fjor, og ble lest på slutten av året.

Boka "God help the child" av Toni Morrison ligger på hvitt underlag, omgitt av små, elektriske lys som er lilla. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

«Det er ikke min feil. Så jeg kan ikke klandres. Jeg gjorde det ikke, og jeg aner ikke hvordan det skjedde. Det tok ikke mer enn en time fra de dro henne ut mellom beina på meg før jeg skjønte det var noe galt.»

Slik starter historien om kvinnen som kaller seg Bride. Det er moren, Sweetness, som mener at noe har gått alvorlig galt når hun føder et barn med så mørk hud at den nesten er blå. Selv er hun lyshudet, og hun synes det er så fornedrende at hun nekter å gi barnet det minste kjærtegn.

Nå er Bride blitt voksen, og hun er grunnleggeren av et suksessfullt kosmetikkfirma. Barndommen har satt sitt preg, og alt hun vil er å bli elsket. Når mannen hun har hatt et forhold til forlater henne, blir hun nok en gang dypt såret.

Dette er en roman som ikke bare handler om omsorgssvikt, og hva dette kan gjøre med et menneske, men også tar for seg samfunnets systematiske rasisme. Nok en gang glimrer Morrison med en svært god historie, og dette sammen med et fantastisk godt språk, gjør dette til en flott leseopplevelse.

Leseåret 2020

Nå som vi er godt i gang med 2021, er det på tide å se tilbake på leseåret 2020 og gjøre en oppsummerling. Det har definitivt vært et underlig år, og for min del har det nok også skilt seg ut lesemessig, noe jeg skal komme tilbake til.

Bilde av fyrverkeri. Foto: Av en annen verden ©  2021
Foto: Av en annen verden © 2021

På tampen av 2019 satte jeg meg noen personlige lesemål, som jeg har hatt for vane de siste årene. Jeg vet at mange slet med lesingen i 2020, men for meg ble året et særdeles godt leseår, og jeg sprengte absolutt alle må.

Særdeles fornøyd er jeg med at jeg leste hele 148 bøker! Det er langt over hvor mange bøker jeg leser på et gjennomsnittlig år. 2020-målet på 50 bøker nådde jeg allerede i løpet av sommeren, noe som nærmest er historisk for min del. Jeg kan ikke huske tidligere å ha nått lesemålet for antall bøker mitt før november eller desember.

Et annet mål jeg hadde var å lese minst 15 bøker på norsk. Dette var nok et mål jeg sprengte: Hele 68 bøker leste jeg på mitt eget morsmål, inkludert boka jeg leste tre ganger i forbindelse med jobb. Jeg teller alle tre gangene, siden boka faktisk ble lest, og jeg måtte nærlese den med tanke på hva årsaken til lesingen var. Mange av bøkene var dessuten ungdomsbøker, noe som passet godt med tanke på at jeg skulle lese fem ungdomsbøker skrevet av norske forfattere. Hele 30 bøker av norske forfattere endte jeg opp med å lese i 2020.

Når vi snakker om ungdomsbøker: Jeg hadde også et mål om å lese minst to diktbøker som passet for ungdom. Dette var et av målene jeg bare nådde «såvidt», jeg leste kun tre diktbøker som passet for ungdom. Selv om jeg ikke leste flere, så er jeg godt fornøyd med at jeg i det minste nådde målet jeg hadde satt meg.

For å få lest mer sakprosa, så har jeg de siste årene satt meg som mål å lese et visst antall sakprosabøker. Også for 2020 gjorde jeg det, men satte tallet ganske lavt. Kun to sakprosabøker var målet, og planen var at av disse skulle ei av dem være for ungdom. Da året var omme hadde jeg lest intet mindre enn 18 stykker, og av disse var tre skrevet for ungdom.

I løpet av 2020 deltok jeg dessuten i noen lesemaraton, blant annet ett som fokuserte på skumle bøker, og et par hvor vi leste bøker vinklet mot LHBTQ+. Hvor vellykket dette var for min del, varierte, men det fikk meg i hvert fall til å plukke opp noen bøker jeg kanskje ikke hadde lest ellers.

Selv om jeg har forsøkt å lese mer mangfoldig i flere år, har nok 2020 vært et år for min del med litt ekstra fokus på dette. Jeg har lest flere gode bøker om rasisme og LHBTQ+, og jeg har planer om å få skrevet bokomtale om noen av disse etter hvert.

Alt-i-alt var som sagt 2020 et fortreffelig leseår, og selv om jeg håper at 2021 også blir et godt år, har jeg ingen formening om at det skal bli like godt som 2020. Og det er helt OK. Jeg har satt meg noen mål, og håper selvfølgelig at om ikke annet, så klarer jeg å nå alle disse.

Hvordan var 2020 for deg lesemessig? Nådde du målene dine? Hadde du et godt leseår, eller slet du med fokus og gjorde helst andre ting?

Lesemål for 2021

Velkommen 2021! Nytt år, nye lesemål!

Jeg kommer ikke til å snakke om året som var i dette innlegget, men jeg tenkte jeg skulle dele mine lesemål for 2021. Som vanlig setter jeg meg mål jeg tenker er realistiske. Noen tenker kanskje «Hva er vitsen med så enkle mål?», men jeg liker å ha mål jeg faktisk klarer å nå. For min del er det å ikke nå mål utrolig demotiverende, og disse er mest for å «styre» lesingen min i en positiv retning.

2021 mål. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Så, her er målene for 2021:

  • lese minst 50 bøker
  • lese minst 5 sakprosa-/fagbøker
  • lese minst 3 bøker om skriving
  • lese minst 15 ungdomsbøker
  • lese minst 5 ungdomsbøker av norske forfattere
  • lese minst 20 bøker på norsk
  • lese minst 3 diktbøker

Hvilke lesemål har du for 2021?