For de av dere som har fulgt bloggen min ei stund, så husker dere kanskje at jeg blogget om Kinderwhore av Maria Kjos Fonn for et par år siden. Da forfatteren kom ut med med ny bok i fjor, visste jeg at jeg ville lese den. Jeg lånte boka på biblioteket, og fikk et spark bak til å lese den da den ble kortlistet til Bokbloggerprisen. Vi samleser boka 26. juli til 15. august 2021, men jeg har jukset. Jeg leste boka i mars.
Elise har tilsynelatende alt: Et trygt og godt hjem, en familie med god råd, hun gjør det bra på skolen, og hun har en stemme som sølv. Alt ligger til en lysende karriere innenfor musikken. Allikevel lengter hun vekk, og alt hun vil er å ikke synes.
I det vi møter Elise, er hun 24 år og rusavhengig. Hun går hos «Anonyme Narkomane», og jobber med niende trinn: Å si unnskyld til mennesker hennes rusproblem har gått ut over. Vi møter ei ung kvinne som er sterkt preget av et liv med spiseforstyrrelser og narkotika.
Alt Elise har villet er å være vektløs og forsvinne. Hun teller kalorier, hun kaster opp, og hun slutter nesten helt å spise. Så treffer hun Joakim, som spiller i rockeband. Han introduserer henne for mer dop, og lærer henne hvordan hun skal røyke heroin.
Historien til Elise fortelles både i nåtid og fortid. Underveis får vi tilbakeblikk til barndom og ungdomstid. Vi ser hvordan hun i elleveårsalderen er i venninnas bursdag og tenker at den som spiser minst kake er best. Når hun er 16 får hun piller av dirigenten i koret for å slappe av, og han forfører henne. Men om det er disse ytre årsakene som gjør at hun tar den veien hun tar får vi egentlig ikke helt greie på. Boka setter ikke fokus på hvorfor, men hvordan.
Maria Kjos Fonn skriver knakende godt, men det er vondt å lese. Måten boka er skrevet på gjør at den virkelig kryper inn under huden på deg, og du føler med Elise. Forfatteren får både karakterer og historien til å virke troverdig.
Denne boka skuffet med andre ord ikke, og jeg håper forfatteren fortsetter med å skrive gode romaner.