Så du ikke går deg bort av Patrick Modiano

På nyåret 2022 hadde jeg behov for å lese ei bok jeg kanskje kunne bruke til formidling for voksne i jobbsammenheng, og det var nærmest tilfeldig at valget falt på Så du ikke går deg bort av Patrick Modiano fra 2016. Boka er ei lita flis på bare ca. 111 sider, og er oversatt av Tom Lotherington.

Ei bok ligger oppå grå, strikkede plagg. Strødd rundt er tørkede kronblader fra en gul tulipan.
Foto: Av en annen verden © 2022

En dag blir eldre forfatteren Jean Daragane oppringt av en fremmed som har funnet en adressebok Darange mistet for lenge siden. Den fremmede spør Darange om de kan møtes for å overlevere adresseboka. Til tross for Daranges skepsis til den fremmede, avtaler de å møtes på en kafé. Når de treffes, viser det seg at den fremmede har bladd i adresseboka, og han starter å spørre Darange ut om en Guy Torstel, som i følge den fremmede skal ha tilknytning til en kriminalsak. Dette blir en katalysator hvor Darange kastes tilbake til sin egen noe tåkete fortid. Når Darange leter i minnene av sin egen barndom, dukker navnet Annie Astrand opp. Hvem var denne kvinnen, og hvilken rolle hadde hun i livet hans?

Vi følger Darange mens han forsøker å nøste opp i et mysterium som er hans eget liv. Historien fortelles i tre tidsparalleller: Nåtid, Darange som helt ung mann, og hans barndom. Både tiden som barn og ung mann har han vanskelig for å huske, mye er fortrengt. Underveis dykker vi mer og mer ned i mysteriet, men finner vi noen gang ut hva som egentlig er løsningen?

Boka har et ganske gammeldags og stivt språk, men jeg vet ikke om dette er forfatterens måte å skrive på, eller om det er oversetteren som gjør det slik. Selv om jeg kanskje syntes det var litt uvandt i begynnelsen, tok det ikke lang tid før jeg vennet meg til det. Jeg synes det funker godt fortellingen, som jeg jeg likte veldig godt.

Blomsterdalen av Niviaq Korneliussen

Det var i forbindelse med et lesemaraton jeg plukket med meg Blomsterdalen av Niviaq Korneliussen fra biblioteket. Boka oppfylte noen av lesemaratonets kriterier ved blant annet inneholde en skeiv hovedperson og at forfatteren er skeiv innuit. Forfatteren har skrevet boka både på grønlandsk og dansk, og det er Kyrre Andreassen som har stått for oversettelsen fra dansk til norsk.

Bilde av boka liggende delevis på et grått pledd, og delevis på grønt gress. Oppe i høyre hjørne er det en mummikopp i metall med kaffe. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Bokas hovedperson opplever selvmord for første gang som trettenåring. Mellom noen fjell på Øst-Grønnland ligger kirkegården i Blomsterdalen. En kirkegård hvor selvmordsofre ligger begravet, og hvor gravene er navnløse og dekket med blå, røde og rosa plastblomster. De fargerike blomstene ligger der som en sterk kontrast mot den hvite snøen og den mørke skjebnen til de som ligger begravet der.

Den navnløse jeg-fortelleren i denne romanen er ei ung kvinne som starter på universitetet i Århus for å studere. Hun føler at hun ikke passer inn, verken som grønlender eller lesbisk, og når kjæresten Maliinas kusine begår selvmord, bestemmer hun seg for å reise hjem til Grønland. Maliina stiller spørsmål rundt det at den 17 år gamle kusinen valgte å ta sitt liv. Hvorfor gjorde hun det? Hvorfor fikk hun ikke hjelp?

Selv om den høye selvmordsraten på Grønland er et sentralt tema i Korneliussens bok, berører hun også andre problemstillinger, som rasisme og fordommer som grønlendere kan oppleve. Et eksempel på dette er da hun som ny student er sammen med en gruppe andre nye studenter, og en av de etnisk danske studentene spør «Hvordan kan det ha seg at du er så god til å snakke dansk?», hvorpå jeg-fortelleren svarer med «Hvordan har det seg at du er så god til å snakke dansk?» Den etnisk danske studenten virker uvitende om at man på Grønland også har dansk som offisielt språk, og at dansk er noe alle snakker.

Selv om tema i boka er ganske mørkt, skriver forfatteren med en god dose humor og ironi. Språket er godt, og Kyrre Andreassen har etter hva jeg kan se gjort en god jobb med å oversette boka fra dansk.

Boka ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 2021.

Jeg vet hva du driver med av Jakob Arvola

Jeg plukket med meg bookcrossing-boka Jeg vet hva du driver med av Jakob Arvola fra OBCZ-hylla på Oslo Visitor Centre i juli 2017, men det var først da jeg var på yogaretreat i fjellet høsten 2021 jeg fikk lest den. På forhånd hadde jeg ingen forventninger, og visste egentlig lite om boka, og stilte derfor med helt blanke ark da jeg skulle lese den.

Jakob Arvola er en norsk journalist og forfatter, og han ble nominert til Havmannprisen for debuten «Det går ikke over» i 2015 for beste nordnorske skjønnlitterære utgivelse. «Jeg vet hva du driver med» kom ut i 2017, og er forfatterens andre bok.

Rosa bok holdes opp foran ei bokhylle
Foto: Av en annen verden © 2021

«Jeg vet hva du driver med» handler om helt vanlige nordmenn som deg og meg. Nordmenn som skriver i kommentarfeltene, ofte under fullt navn. Folk som er oppvokst i etterkrigstidens Norge, men som har opplevd 22. juli og flyktningekrisa i 2015. Folk med helt vanlige jobber, som lærere, bussjåfører, barnehageansatte, tannleger og sjukepleier.

Selv om novellene kan leses som små, enkeltstående historier, henger de på en måte sammen. I noen av dem møter vi karakterer som vi har møtt tidligere. Et eksempel på dette er den unge mannen som besøker moren som er på sjukehjemmet i ei av novellene. Denne karakteren har vi truffet som bikarakter i ei tidligere novelle, hvor vi møtte ham som et barn. Med andre ord spinner Arvola en tråd gjennom samlingen som gir boka en helhet.

Boka er velskrevet med et ganske rett fram språk. Skildringene er gode, og vi sitter kanskje igjen med en litt uggen følelse når vi slår permene sammen. Dette er en novellesamling som bør få oss til å tenke, og som jeg er ganske sikker på at gir et realistisk bilde av samfunnet vi lever i. I hvert fall en del av det.

Dette er ei bok jeg absolutt likte, og jeg endte opp med å anbefale den på jobb høsten 2021.

Baby Jane av Sofi Oksanen

Det begynner å bli lenge siden jeg leste Utrenskning av Sofi Oksanen, men da jeg Baby Jane av samme forfatter på ei bookcrossing-hylla for noen få år siden, passet jeg på å tok den med meg hjem. Det skulle ta helt til i år før jeg endelig fikk lest boka.

Bokframsida til boka "Baby Jane" av Sofi Oksanen. Gul bakgrunn, tittel i rosa skrift og forfatternavn i blå skrift. Piki var den kuleste lesba i Helsinki. Hun gikk med militærstøvler, var tøff i replikken, og kjente byens homomiljø ut og inn. Hun kjente alle, og alle kjente henne. Hvordan kunne hun ende opp med å nærmest være fange i sitt eget hjem, og nesten sulte i hjel?

Boka er fortalt i første person entall, og historien er fortalt av en navnløs jeg-person. På overflaten er det to selvstendige og tøffe kvinner vi møter, og de har tilsynelatende full kontroll over livene sine i storbyen Helsinki. Det tar dog ikke lang tid før vi ser at det ligger noe mer under overflaten. Begge har diagnosen depresjon, men det levner liten tvil om at angst er en større utfordring. Snart skal det vise seg at angsten tar over livet til Piki på en måte som kjæresten sliter å hanskes med.

Baby Jane har et tøft og nært språk, noe som er med på å gjøre romanen til føles nær. Selv om vi får beskrevet en tilværelse som på mange måter kan være hard, så rommer også boka humor. Dette er definitivt en godt skrevet samtidsroman som kan anbefales på det varmeste.

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg ble en skikkelig snakkis i fjor høst, og da jeg så den på BookCrossing-hylla på Oslo Visitor Centre, tok jeg den med meg. Egentlig trodde jeg ikke at jeg kom til å lese den på ei god stund, men siden den havnet på kortlista til Bokbloggerprisen 2020 måtte jeg jo lese den. Selve samlesingen rakk jeg ikke, siden den var allerede 22. mars til 11. april.

Boka "Tollak til Ingeborg" av Tore Renberg ligger på en bord med hvit duk. Til venstre for boka står en grønn plante. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Tollak er en aldrende mann, og bor i det lille huset sitt oppe ved det gamle sagbruket i dalsiden. Der holder han til med Otto, gutten folket i bygda kalte «tosken», og som han og kona Ingeborg tok til seg da ingen andre ville ha ham. Her oppe suller han med sitt, og omgås egentlig ikke folk nede bygda. Men det ingen vet, er at Tollak bærer på en mørk hemmelighet.

Da jeg startet å lese boka, tenkte jeg først at jeg kanskje ikke kom til å like den. Hovedpersonen er en skikkelig ufyselig stabukk, og jeg klarte ikke å føle det minste snev av sympati med ham. Faktisk følte jeg en viss avsky gjennom hele boka. Dette til tross, Tore Renberg har klart å skape en troverdig og på sitt vis en interessant fortelling.

Noe som er med på å trekke opp boka, og ikke minst bygge opp under troverdigheten, er språket. Tore Renberg har valgt å skrive på nynorsk, og jeg er overbevist om at boka ikke hadde vært i nærheten så god, hadde den vært utgitt på bokmål.

Som du skjønner, endte jeg ikke opp med å mislike boka i det hele tatt. Faktisk likte jeg den veldig godt. Dette er definitivt ei bok jeg tror mange kan like, som jeg kan anbefale videre!

Loveless av Alice Oseman

[reklame/annonselenke]

Etter å ha lest de fire Heartstopper-bøkene som har kommet ut så lagt, visste jeg at jeg måtte lese flere bøker av den samme forfatter. Dermed endte jeg opp med å låne Loveless av Alice Oseman, som kom ut i 2020 og vinner av YA Book Prize 2021.

Boka "Loveless" av Alice Oseman ligger på en liten eng med forglemmegei-blomster. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Georgia er 18 år og har aldri vært forelska, aldri kyssa noen, og aldri vært betatt av noen. Hun elsker fanfic, og er en skikkelig romantiker, så klart hun en dag kommer til å treffe den rette! Og når hun starter på universitetet har hun en plan om å finne kjærligheten. I et forsøk på å finne ut av alt, roter hun det skikkelig til, og forstår at hun nok kanskje ikke er helt som de fleste andre…

Dette er en hjertevarm og nydelig historie om å finne ut av sin egen identitet som aseksuell og aromantisk (eller ace-aero som man kan forkorte det med), og at det finnes et hav av ulike identiteter. Den traff meg rett i hjertet, og jeg ble skikkelig glad i karakterene. Til tross for at jeg ikke er ungdom selv (langt i fra), så tror jeg mange av dagens unge kan kjenne seg igjen. Forfatteren er selv ace-aero, og dette tror jeg er med på å styrke troverdigheten til karakterene. Boka er godt skrevet, og jeg føyer meg definitivt inn i gjengen av de som anbefaler den!

Glemt av Arnaldur Indriðason

Krim er ikke genren jeg leser mest av, men jeg har en ting for Island og islandsk litteratur. Den første boka jeg leste av Arnaldur Indriðason var Myren, som jeg blogget om i 2005. Jeg plukket med meg Glemt ved et biblioteksalg og registrerte den på BookCrossing-sidene i 2018. Nå er boka lest, og egentlig klar til å reise videre.

Bilde av boka "Glemt" ligger på et bord med hvit duk. Til venstre for boka er det en petroleumsblå vase med kvister i. Kvistene har tørkede blader i brun-/beigetoner. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Året er 1979, Erlendur Sveinsson er fersk politietterforsker og nyskilt. Ei ung kvinne kommer over et lik i et avsidesliggende tjern utenfor Reykjavik, og sammen med makker Marion setter Erlendur på saken. Sammen følger de sporene til den amerikanske marinebasen i Keflavik, men amerikanerne er ikke særlig samarbeidsvillige. I tillegg etterforsker han en 25 år gammel forsvinningssak.

Erlendur har kun jobbet hatt jobben i et par år, etter å ha jobbet i ordenspolitiet, men var lei av å kjøre rundt i byen i en patruljebil. Det var etter vennlig mas fra Marion han hadde søkt seg til en stilling i avdelingen. Marion er også den han har jobbet mest med siden han startet som etterforsker.

I Glemt jobber han altså med to saker: Funnet av et lik i et tjern i «nåtid» og saken hvor ei ung jente forsvant for 25 år siden. Likfunnet fører dem snart til den amerikanske marinebasen som befinner seg i Keflavik. Marion og Erlendur forsøker å få til et samarbeid med amerikanerne, men dette er de lite interessert i. Den forvunnede jenta ble sist sett da hun gikk forbi Kamp Knox, det amerikanske marineområdets brakkeområde.

Dette er den andre boka hvor vi møter Erlendur som ung etterforsker. Her blir vi bedre kjent med den eksentriske mannen, og mer forståelse i hva som driver ham. Selv om boka er en del av en serie, kan den fint leses enkeltstående.

Boka er spennende, og Silje Beite Løken har gjort en flott oversetterjobb. Noe av det jeg kanskje liker best med boka er hvordan forfatteren klarer å fange hvor goldt og karrig det faktisk er på Island. Dessuten var det interessant å lese om hvordan den kalde krigen påvirket landet og samfunnet på sagaøya. Dette gir boka noe utover at den er en krim.

Jeg vil anbefale boka både de som liker å lese krim, men tenker den gjerne kan leses av folk som er interesserte i Island og den kalde krigen også. Den ga i hvert fall meg en god leseopplevelse!

Den mørke hemmeligheten i Tysfjord av Anne-Britt Harsem

I mange år har jeg vært interessert i det man kaller «True Crime», eller krim fra virkeligheten. I et forsøk på å se litt mer på saker fra Norge, endte jeg opp med å låne med meg Den mørke hemmeligheten i Tysfjord av Anne-Britt Harsem hjem fra biblioteket. Selv om saken har vært omtalt en del i media, tror jeg ikke egentlig jeg helt visste hva som ventet meg.

Boka "Den mørke hemmeligheten i Tysfjord" ligger på et bord med hvit duk. Til venstre er det æverst i hjørnet ei grønn plante, og under den to kongler. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

I 2016 stod elleve kvinner og menn i Tysfjord fram i media og fortalte om overgrep de hadde opplevd i barndommen. Politietterforskningen avdekket 151 seksuelle overgrepssaker, alle skjedd innen samme miljø i Tysfjord. Denne boka er ei fortelling om hvordan samfunnet sviktet en av de aller mest sårbare. Dette er historien til ett av barna.

«Liv» var en av de som stod fram i media, og her forteller hun om sin egen barndom. Barndommen hennes er preget av omsorgssvikt og overgrep. Faren er voldelig, og gir både kone og barn juling for den minste ting. Moren forsvinner inn i alkoholen for å flykte. «Liv» er bare ni år gammel når faren begynner å forgripe seg på henne seksuelt. Til tross for at det er tegn på at ikke alt er som det skal være hjemme hos familien, skjer ingen ting. «Liv» tør ikke fortelle noen om hva som faktisk skjer, fordi faren truer med det «farlige barnevernet».

Da til faren etter hvert settes i fengsel for overgrepene mot «Liv», blir ting verre snarere enn bedre: Plutselig er hun «fritt vilt», og overgrepene tiltar. Overgrep mot barn virker som om det er hverdagskost i den lille bygda.

For oss som er på utsiden kan det være vanskelig å forstå at noe som virker som et samfunn med systemiske overgrep mot barn finnes. Hvordan er det mulig at noe slikt forties? Hvorfor er det ingen som ser og griper inn? Dette finnes det ikke noe enkelt svar på, og svaret er nok komplekst.

Selv om det lese om livet til «Liv» var vondt, vil jeg anbefale boka. I hvert fall hvis du ikke trigges av de sterke beskrivelsene av overgrep og vold. Den er godt skrevet, og det er tydelig at Anne-Britt Harsem har satt seg godt inn i saken. Dette er uten tvil ei viktig bok i samfunnsdebatten, som jeg håper mange vil lese.

Heroin chic av Maria Kjos Fonn

For de av dere som har fulgt bloggen min ei stund, så husker dere kanskje at jeg blogget om Kinderwhore av Maria Kjos Fonn for et par år siden. Da forfatteren kom ut med med ny bok i fjor, visste jeg at jeg ville lese den. Jeg lånte boka på biblioteket, og fikk et spark bak til å lese den da den ble kortlistet til Bokbloggerprisen. Vi samleser boka 26. juli til 15. august 2021, men jeg har jukset. Jeg leste boka i mars.

Boka Heroin chic ligger på bord med hvit duk, ovenfor bok ligger en ranke med planten Sebrablad. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Elise har tilsynelatende alt: Et trygt og godt hjem, en familie med god råd, hun gjør det bra på skolen, og hun har en stemme som sølv. Alt ligger til en lysende karriere innenfor musikken. Allikevel lengter hun vekk, og alt hun vil er å ikke synes.

I det vi møter Elise, er hun 24 år og rusavhengig. Hun går hos «Anonyme Narkomane», og jobber med niende trinn: Å si unnskyld til mennesker hennes rusproblem har gått ut over. Vi møter ei ung kvinne som er sterkt preget av et liv med spiseforstyrrelser og narkotika.

Alt Elise har villet er å være vektløs og forsvinne. Hun teller kalorier, hun kaster opp, og hun slutter nesten helt å spise. Så treffer hun Joakim, som spiller i rockeband. Han introduserer henne for mer dop, og lærer henne hvordan hun skal røyke heroin.

Historien til Elise fortelles både i nåtid og fortid. Underveis får vi tilbakeblikk til barndom og ungdomstid. Vi ser hvordan hun i elleveårsalderen er i venninnas bursdag og tenker at den som spiser minst kake er best. Når hun er 16 får hun piller av dirigenten i koret for å slappe av, og han forfører henne. Men om det er disse ytre årsakene som gjør at hun tar den veien hun tar får vi egentlig ikke helt greie på. Boka setter ikke fokus på hvorfor, men hvordan.

Maria Kjos Fonn skriver knakende godt, men det er vondt å lese. Måten boka er skrevet på gjør at den virkelig kryper inn under huden på deg, og du føler med Elise. Forfatteren får både karakterer og historien til å virke troverdig.

Denne boka skuffet med andre ord ikke, og jeg håper forfatteren fortsetter med å skrive gode romaner.

Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye

Historie har alltid interessert meg, og det siste året har jeg blant annet lest bøker om deportasjonen av de norske jødene under andre verdenskrig. Da jeg kom over boka Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye på biblioteket, visste jeg at også dette var ei bok jeg hadde lyst til å lese.

Bok står lent inntil en trestamme, som har litt snø på seg. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Käthe Lasnik er 15 år og elev ved Fagerborg skole. På Spørreskjema for jøder i Norge fra 1942 svarte Käthe under rubrikken Når kom De til Norge, at hun alltid har vært der. Ti dager senere blir hun og resten av familien sammen med 532 andre jøder fraktet bort med troppetransportskipet Donau.

Dette er historien om den jødiske Oslo-jenta Käthe som i november 1942 ble deportert til Tyskland under andre verdenskrig. Foreldrene hadde flyktet fra Litauen i 1908, og fikk etter hvert tre barn. Lasnik var en helt vanlig jødisk familie, og Käthe var ei helt vanlig jente, som led en tragisk skjebne.

Forfatter Espen Søbye jobbet i Statistisk sentralbyrå da han fikk spørsmål av en kollega i Haag om hvilken rolle statistikk hadde spilt da jødene ble identifisert og arrestert i 1942. Det var nærmest en tilfeldighet at han kom over spørreskjemaet jenta hadde fylt ut 16. november 1942. Under rubrikken «Når kom De til Norge?» hadde hun skrevet «Alltid vært i Norge». På dette tidspunktet var Käthe nylig fylt 15 år.

Ved hjelp av ulike kilder, blant annet intervjuer med hennes eldre søster, som begge hadde klart å flykte til Sverige, og tidligere klassekamerater fra Fagerborg skole, nøster Søbye sammen trådene som tegner Käthes korte liv. Han forteller om denne unge, jødiske jenta og hennes familie på en nøktern og rett fram måte, og gir oss et innbikk i noe som ok var en ganske vanlig jødisk families liv før og under den andre verdenskrig.

Dette er ei velskrevet og viktig bok. Selv om den kom ut i 2003, er den på mange måter fortsatt aktuell. Den passer godt for de som liker å lese biografier, eller de som er interesserte i historie, spesielt andre verdenskrig.

Boka kan lånes på biblioteket.