Heroin chic av Maria Kjos Fonn

For de av dere som har fulgt bloggen min ei stund, så husker dere kanskje at jeg blogget om Kinderwhore av Maria Kjos Fonn for et par år siden. Da forfatteren kom ut med med ny bok i fjor, visste jeg at jeg ville lese den. Jeg lånte boka på biblioteket, og fikk et spark bak til å lese den da den ble kortlistet til Bokbloggerprisen. Vi samleser boka 26. juli til 15. august 2021, men jeg har jukset. Jeg leste boka i mars.

Boka Heroin chic ligger på bord med hvit duk, ovenfor bok ligger en ranke med planten Sebrablad. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Elise har tilsynelatende alt: Et trygt og godt hjem, en familie med god råd, hun gjør det bra på skolen, og hun har en stemme som sølv. Alt ligger til en lysende karriere innenfor musikken. Allikevel lengter hun vekk, og alt hun vil er å ikke synes.

I det vi møter Elise, er hun 24 år og rusavhengig. Hun går hos «Anonyme Narkomane», og jobber med niende trinn: Å si unnskyld til mennesker hennes rusproblem har gått ut over. Vi møter ei ung kvinne som er sterkt preget av et liv med spiseforstyrrelser og narkotika.

Alt Elise har villet er å være vektløs og forsvinne. Hun teller kalorier, hun kaster opp, og hun slutter nesten helt å spise. Så treffer hun Joakim, som spiller i rockeband. Han introduserer henne for mer dop, og lærer henne hvordan hun skal røyke heroin.

Historien til Elise fortelles både i nåtid og fortid. Underveis får vi tilbakeblikk til barndom og ungdomstid. Vi ser hvordan hun i elleveårsalderen er i venninnas bursdag og tenker at den som spiser minst kake er best. Når hun er 16 får hun piller av dirigenten i koret for å slappe av, og han forfører henne. Men om det er disse ytre årsakene som gjør at hun tar den veien hun tar får vi egentlig ikke helt greie på. Boka setter ikke fokus på hvorfor, men hvordan.

Maria Kjos Fonn skriver knakende godt, men det er vondt å lese. Måten boka er skrevet på gjør at den virkelig kryper inn under huden på deg, og du føler med Elise. Forfatteren får både karakterer og historien til å virke troverdig.

Denne boka skuffet med andre ord ikke, og jeg håper forfatteren fortsetter med å skrive gode romaner.

Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye

Historie har alltid interessert meg, og det siste året har jeg blant annet lest bøker om deportasjonen av de norske jødene under andre verdenskrig. Da jeg kom over boka Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye på biblioteket, visste jeg at også dette var ei bok jeg hadde lyst til å lese.

Bok står lent inntil en trestamme, som har litt snø på seg. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

Käthe Lasnik er 15 år og elev ved Fagerborg skole. På Spørreskjema for jøder i Norge fra 1942 svarte Käthe under rubrikken Når kom De til Norge, at hun alltid har vært der. Ti dager senere blir hun og resten av familien sammen med 532 andre jøder fraktet bort med troppetransportskipet Donau.

Dette er historien om den jødiske Oslo-jenta Käthe som i november 1942 ble deportert til Tyskland under andre verdenskrig. Foreldrene hadde flyktet fra Litauen i 1908, og fikk etter hvert tre barn. Lasnik var en helt vanlig jødisk familie, og Käthe var ei helt vanlig jente, som led en tragisk skjebne.

Forfatter Espen Søbye jobbet i Statistisk sentralbyrå da han fikk spørsmål av en kollega i Haag om hvilken rolle statistikk hadde spilt da jødene ble identifisert og arrestert i 1942. Det var nærmest en tilfeldighet at han kom over spørreskjemaet jenta hadde fylt ut 16. november 1942. Under rubrikken «Når kom De til Norge?» hadde hun skrevet «Alltid vært i Norge». På dette tidspunktet var Käthe nylig fylt 15 år.

Ved hjelp av ulike kilder, blant annet intervjuer med hennes eldre søster, som begge hadde klart å flykte til Sverige, og tidligere klassekamerater fra Fagerborg skole, nøster Søbye sammen trådene som tegner Käthes korte liv. Han forteller om denne unge, jødiske jenta og hennes familie på en nøktern og rett fram måte, og gir oss et innbikk i noe som ok var en ganske vanlig jødisk families liv før og under den andre verdenskrig.

Dette er ei velskrevet og viktig bok. Selv om den kom ut i 2003, er den på mange måter fortsatt aktuell. Den passer godt for de som liker å lese biografier, eller de som er interesserte i historie, spesielt andre verdenskrig.

Boka kan lånes på biblioteket.

God Help the Child av Toni Morrison

Mitt første møte med Toni Morrisons verk, var da jeg leste Sula da jeg studerte engelsk, for over 25 år siden. Siden har jeg lest andre verk av forfatteren, og hun har blitt en av mine favorittforfattere. God Help the Child kjøpte jeg meg i fjor, og ble lest på slutten av året.

Boka "God help the child" av Toni Morrison ligger på hvitt underlag, omgitt av små, elektriske lys som er lilla. Foto: Av en annen verden © 2021
Foto: Av en annen verden © 2021

«Det er ikke min feil. Så jeg kan ikke klandres. Jeg gjorde det ikke, og jeg aner ikke hvordan det skjedde. Det tok ikke mer enn en time fra de dro henne ut mellom beina på meg før jeg skjønte det var noe galt.»

Slik starter historien om kvinnen som kaller seg Bride. Det er moren, Sweetness, som mener at noe har gått alvorlig galt når hun føder et barn med så mørk hud at den nesten er blå. Selv er hun lyshudet, og hun synes det er så fornedrende at hun nekter å gi barnet det minste kjærtegn.

Nå er Bride blitt voksen, og hun er grunnleggeren av et suksessfullt kosmetikkfirma. Barndommen har satt sitt preg, og alt hun vil er å bli elsket. Når mannen hun har hatt et forhold til forlater henne, blir hun nok en gang dypt såret.

Dette er en roman som ikke bare handler om omsorgssvikt, og hva dette kan gjøre med et menneske, men også tar for seg samfunnets systematiske rasisme. Nok en gang glimrer Morrison med en svært god historie, og dette sammen med et fantastisk godt språk, gjør dette til en flott leseopplevelse.

Leseåret 2020

Nå som vi er godt i gang med 2021, er det på tide å se tilbake på leseåret 2020 og gjøre en oppsummerling. Det har definitivt vært et underlig år, og for min del har det nok også skilt seg ut lesemessig, noe jeg skal komme tilbake til.

Bilde av fyrverkeri. Foto: Av en annen verden ©  2021
Foto: Av en annen verden © 2021

På tampen av 2019 satte jeg meg noen personlige lesemål, som jeg har hatt for vane de siste årene. Jeg vet at mange slet med lesingen i 2020, men for meg ble året et særdeles godt leseår, og jeg sprengte absolutt alle må.

Særdeles fornøyd er jeg med at jeg leste hele 148 bøker! Det er langt over hvor mange bøker jeg leser på et gjennomsnittlig år. 2020-målet på 50 bøker nådde jeg allerede i løpet av sommeren, noe som nærmest er historisk for min del. Jeg kan ikke huske tidligere å ha nått lesemålet for antall bøker mitt før november eller desember.

Et annet mål jeg hadde var å lese minst 15 bøker på norsk. Dette var nok et mål jeg sprengte: Hele 68 bøker leste jeg på mitt eget morsmål, inkludert boka jeg leste tre ganger i forbindelse med jobb. Jeg teller alle tre gangene, siden boka faktisk ble lest, og jeg måtte nærlese den med tanke på hva årsaken til lesingen var. Mange av bøkene var dessuten ungdomsbøker, noe som passet godt med tanke på at jeg skulle lese fem ungdomsbøker skrevet av norske forfattere. Hele 30 bøker av norske forfattere endte jeg opp med å lese i 2020.

Når vi snakker om ungdomsbøker: Jeg hadde også et mål om å lese minst to diktbøker som passet for ungdom. Dette var et av målene jeg bare nådde «såvidt», jeg leste kun tre diktbøker som passet for ungdom. Selv om jeg ikke leste flere, så er jeg godt fornøyd med at jeg i det minste nådde målet jeg hadde satt meg.

For å få lest mer sakprosa, så har jeg de siste årene satt meg som mål å lese et visst antall sakprosabøker. Også for 2020 gjorde jeg det, men satte tallet ganske lavt. Kun to sakprosabøker var målet, og planen var at av disse skulle ei av dem være for ungdom. Da året var omme hadde jeg lest intet mindre enn 18 stykker, og av disse var tre skrevet for ungdom.

I løpet av 2020 deltok jeg dessuten i noen lesemaraton, blant annet ett som fokuserte på skumle bøker, og et par hvor vi leste bøker vinklet mot LHBTQ+. Hvor vellykket dette var for min del, varierte, men det fikk meg i hvert fall til å plukke opp noen bøker jeg kanskje ikke hadde lest ellers.

Selv om jeg har forsøkt å lese mer mangfoldig i flere år, har nok 2020 vært et år for min del med litt ekstra fokus på dette. Jeg har lest flere gode bøker om rasisme og LHBTQ+, og jeg har planer om å få skrevet bokomtale om noen av disse etter hvert.

Alt-i-alt var som sagt 2020 et fortreffelig leseår, og selv om jeg håper at 2021 også blir et godt år, har jeg ingen formening om at det skal bli like godt som 2020. Og det er helt OK. Jeg har satt meg noen mål, og håper selvfølgelig at om ikke annet, så klarer jeg å nå alle disse.

Hvordan var 2020 for deg lesemessig? Nådde du målene dine? Hadde du et godt leseår, eller slet du med fokus og gjorde helst andre ting?

Lesemål for 2021

Velkommen 2021! Nytt år, nye lesemål!

Jeg kommer ikke til å snakke om året som var i dette innlegget, men jeg tenkte jeg skulle dele mine lesemål for 2021. Som vanlig setter jeg meg mål jeg tenker er realistiske. Noen tenker kanskje «Hva er vitsen med så enkle mål?», men jeg liker å ha mål jeg faktisk klarer å nå. For min del er det å ikke nå mål utrolig demotiverende, og disse er mest for å «styre» lesingen min i en positiv retning.

2021 mål. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Så, her er målene for 2021:

  • lese minst 50 bøker
  • lese minst 5 sakprosa-/fagbøker
  • lese minst 3 bøker om skriving
  • lese minst 15 ungdomsbøker
  • lese minst 5 ungdomsbøker av norske forfattere
  • lese minst 20 bøker på norsk
  • lese minst 3 diktbøker

Hvilke lesemål har du for 2021?

Spesialklassen av Flu Hartberg

Det hender ofte at jeg låner med meg bøker fra biblioteket fordi tanken er å skulle formidle dem til ungdom. Da Spesialklassen av Flu Hartberg kom som Kulturfond-bok, så jeg fort at den var ei bok som jeg måtte lese for å formidle, den så rett og slett ut som noe som kanskje kunne slå an!

Boka Spesialklassen ligger på et bord med hvit duk, til høyre for en potteplante. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Steven er skolens mest populære gutt: Han er kjekk, flik i gym, passe flink i teoretiske fag, og rik. Han har den nyeste nye versjonen av iBrain, en chip som er operert inn i hodet og som gjør det mulig å spille spill, ringe, chatte, og se videoer inne i sitt eget hode.

Og så har du skolens tapere, de håpløse som ingen andre liker. De har «Valgfag Egenstudier», eller bedre kjent som Spesialklassen. Her kan de upopulære elevene dyrke det Steven mener er deres sære interesser.

En dag mister Steven kontrollen over sin egen kropp. Mot sin vilje går han opp til tavla i en norsktime og skriver «Rumpedød» på tavla. Han blir sendt til skolepsykologen, uten å kunne forklare seg. Den pinlige episoden hadde ikke vært så ille, og alt hadde sikkert blitt glemt, hvis det ikke var at noe liknende skjedde igjen. For på den store festen for åttende trinn skjer det igjen, men denne gangen er det enda verre! Han stiller seg midt på dansegulvet, drar av seg buksa, og danser med rumpa bar! Og det slutter ikke der med flauheter han ikke kan kontrollere.

Steven er fast bestemt på at han gjør disse handlingene mot sin vilje, og at han ikke husker noe etterpå, men det er ingen som tror på ham. At Stevens iBrain kan være hacket og ha sikkerhetshull, avblåser faren tvert. Dette er kanskje ikke så rart, siden han er administrerende direktør for selskapet som lager iBrain. De voksne bestemmer at Steven skal ha «Valgfag Egenstudier», og på den måten havner han sammen med taperne. Det skal fort vise seg at det slettes ikke var det verste som kunne hendt ham, for her finner han uventet hjelp.

Spesialklassen er en kombinasjon av vanlig bok og tegneserie. Den er lettlest, og ikke minst, utrolig morsom! Perfekt for elever på 7. eller 8. trinn.

Gul bok av Zeshan Shakar

[reklame/leseeksemplar]

Helt siden jeg leste Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, har jeg gledet meg til å lese forfatterens nye bok. Tidligere i høst kom Gul bok ut, og den hadde lang venteliste på biblioteket. Jeg ble veldig glad da jeg fikk et leseeksemplar fra Gyldendal, slik at jeg ikke måtte vente så lenge.

oka "Gul bok" ligger på et bord med hvit duk, til venstre er det en grønn plante. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Året er 2010, og Mani er utdannet økonom. Han bor sammen med faren i en leilighet på Haugenstua i Oslo. Moren døde da han barn, og faren sliter med angst. De siste årene har han truffet kjæresten, Meena, i skjul. Sammen snakker de om at de skal gifte seg, bare familiene har truffet hverandre.

Mani kommer fra et miljø hvor det å jobbe i det private næringsliv og tjene gode penger er vel ansett, mens det å jobbe i «offentlig sektor» blir sett ned på. Selv om det egentlig er i det private Mani ønsker å bruke evnene sine, får han jobb i Oppvekstdepartementet i Y-blokka. Der skal han skal jobbe med statsbudsjettet. Han er skuffet over den lave lønna, og sliter med å møte kjærestens skyhøye forventninger.

Til tross for at lønna ikke er som forventet, er Mani stolt av jobben sin. Han føler han gjør en viktig jobb, og bærer adgangskortet med stolthet. Sammen med mange andre jobber han med «gul bok», et forarbeid til det endelige statsbudsjettet. Å jobbe på en arbeidsplass hvor majoriteten av de ansatte er etnisk norske middelklassemennesker, er både fremmed og eksotisk for Mani.

Nok en gang skriver Shakar godt om klassereise, kulturelle koder, og annerledeshet. Det som for oss etnisk norske kan framstå som vanlige kulturelle verdier, settes i perspektiv fra utsiden. Språket i Gul bok er godt, og østkantslang og ungdomsspråk brukes som virkemidler for å understreke både klasse- og kulturtilhørighet. Dette er definitivt ei bok jeg kan anbefale videre!

Room av Emma Donoghue

Room av Emma Donoghue er ei bok jeg har vært nysgjerrig på i en årrekke, helt siden jeg kikket på den i en bokhandel i London i 2011. I november 2018 stakk jeg innom Bookcrossing-hylla hos Oslo Visitor Centre, og siden boka stod der plukket jeg den med meg. I tillegg til å vinne Commonwealth Writers’ Prize i 2011, har den vært nominert til og vunnet en rekke litterære priser, blant annet var den på kortlista til Booker-prisen i 2010.

Boka har fått tittelen Rom på norsk, men jeg har lest den på orginalspråken, engelsk.

Boka "Room" som holdes opp foran lilla syrin. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Jack er som de fleste andre femåringer: Han liker å lese bøker, se på tv og spille spill med Ma. Allikevel er ikke Jack som andre barn, han har nelig levd hele livet sitt i Rom sammen med moren og en nattlig gjest som moren kaller «Old Nick». Ma var bare 19 år gammel da hun ble bortført, og de neste syv årene har hun levd i fangenskap. Etter to år fødte hun sønnen Jack, og sammen lever de på et tre ganger tre meter stort rom. Room (eller Rom) er den eneste verden Jack kjenner, men for Ma er det et fengsel. Til tross for den lille plassen, så gjør hun godt hun kan for å skape et normalt liv for sønnen sin. Etter beste evne forsøker hun at de spiser variert, hun gjør både fysiske og mentale øvelser med ham, og begrenser Jacks TV-titting.

Kort tid etter Jacks femårsdag får Mam vite at Old Nick har mistet jobben, og hun føler at for at hun og sønnen skal kunne overleve, er de nødt til å flykte. Hun klekker ut en listig, men skummel, plan for å rømme. På mirakuløst vis kommer de seg vekk fra Rom, men verden utenfor blir overveldende, spesielt for fem år gamle Jack. Boka er skrevet fra Jacks perspektiv, og det er med femåringens øyne vi opplever historien. Dette er med på å gjøre den unik. Språket er barnslig, men gjennom beskrivelser hva som skjer og observasjoner av dialog forstår vi som lesere hva som faktisk skjer.

Forfatteren sier i et intervju at det var Elisabeth Fritz-saken fra Østerrike som inspirerte henne til å skrive boka. Når man tenker på denne, og liknende, saker blir historien skremmende ralistisk. Selv om tematikken i historien kan få det til å gå kaldt nedover ryggen, så er dette også en historie fylt med kjærlighet, håp, en utrolig viljestyrke, og evne til å leve, til tross for fortvilede omstendigheter.

Dette er ei spennende bok fra start til slutt, og passer fint også for de av oss som egentlig ikke leser så mye krim.

Harpa av A. Audhild Solberg

Helt siden jeg leste om Harpa av A. Audhild Solberg i fjor høst, visste jeg at dette var ei bok jeg hadde lyst til å lese. I forbindelse med å skulle tipse om bøker for 8. trinn, lånte jeg med meg boka hjem fra biblioteket for å kunne lese den i den forbindelse. Boka vant blant annet ARKs barnebokpris i 2019.

Bilde av boka "Harpa" som ligger på et bord med hvit duk. Til venstre for boka er det ei potteplante. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Tretten år gamle Agnes er på besøk hos onkelen, tanta, og fetteren sin i Elverdal. Det er første gang hun er der etter at hun var i begravelsen til bestemoren for fire år siden. Siden den gangen har hun ikke sett dem og bestefaren. Å tilbringe høstferien i Elverdalen i stedet for hjemme i Oslo er noe hun absolutt ikke har lyst til. Dessuten har hun fortsatt mareritt etter det som hendte sist gang hun var her: Hun hadde forvillet seg inn i skogen og hørt noe som liknet spill med et strengeinstrument. I et kort glimt så hun et skrekkinngytende vesen på to ben med et rovdyrlignende hode. Hun fortalte om det hun så til moren, men moren trodde ikke på henne.

Fetteren, Sindre, er sur, og har ikke lyst til å sitte barnevakt for kusina. Nå som kusina har kommet på besøk, går planene om å henge med bestekompisen, Ben, i vasken. I stedet for å spille dataspill og se TV-serier i høstferien, må han underholde den jevnaldrende kusina. I tillegg har han skjønt at nabojenta og venninna Tyra har sitt å slite med.

Dette er dessuten den uka på høsten det er elgjakt. Agnes onkel, Sindres far, er med i et jaktlag. Allerede første jaktdag skjer det noe uventet: En nær venn av familien er hardt skadet etter å ha blitt angrepet av noe han ikke så, og må hastes til sykehus. Det mistenkes at det er ei gaupe med skabb som har angrepet ham. Det tror ikke bestefaren til Agnes og Sindre. Det finnes nemlig en gammel myte i bygda, om et vesen de kaller Harpa. Et vesen som når det gnir tennene sammen laget en lyd som høres ut som harpespill.

Da Sindre, Agnes, nabojenta Tyra og Ben er i skogen, oppdager de noe fælt: De finner en av de andre mennene fra jaktlaget nede ved elva. Død. Kort tid etter forsvinner plutselig Sindre sporløst. Hva er det som er i ferd med å skje i Elverdal? Går det virkelig løs ei gaupe med skabb i skogen? Eller kan det være noe i den gamle myten om Harpa?

Denne boka var skikkelig spennende! A. Audhild Solberg skriver godt, og klarer hele tiden å dra historien framover med små spenningstopper. Vi vil vite hva som skjer. Passer godt for alle som liker et godt gress, spesielt for de i alderen 12 – 15 år.

Kroppen er en morder av Kitty Byng

[reklame/leseeksemplar]

Aller først må jeg si at Kitty Byng er en bekjent av meg. Kitty og jeg sang i kor sammen tidligere, hun var alt og jeg sopran. Jeg kan ikke påstå at jeg kjenner henne godt, for jeg kjenner henne kun i korsammenheng. Men jeg visste at hun er gift med Nina, og at de fikk barn høsten 2018. Men venner vil jeg ikke kalle oss, vi har aldri omgåtts utenfor kor. Boka har jeg fått som leseeksemplar fra forlaget som leseeksemplar.

Bilde av boka "Kroppen er en morder" på en hvit duk. I hjørnet oppe til venstre er det en grønn plante i rød potteskjuler. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

I boka møter vi Kitty og Nina, et par i trettiårene. De er gift og lever sosialt og aktivt liv i Oslo. Etter at Kittys mor får slag, innser Kitty at hun selv også blir eldre, og at også hennes kropp blir påvirket av tiden. Skal hun og kona få barn, bør de starte med å forsøke å få barn nå, og ikke vente lenger. Kitty er fem år eldre enn Nina, og de bestemmer seg derfor for at det er Kitty som skal forsøke å bli gravid først. Siden Kitty er hvit nordmann og Nina er brun med foreldre fra Iran. Derfor vil de helst ha en donor som er halvt norsk og halvt iransk.

Det viser seg at det å skaffe seg barn ikke er så enkelt for ekteparet. Én ting er at de som likekjønna par ikke bare kan forsøke på egenhånd, en annen ting er at det skal vise seg at det tar mange forsøk før de lykkes i å bli gravide. Gjennom forsøk på forsøk blir ulikhetene deres tydeligere, og de stadig mislykkede forsøkene på å bli gravide tærer på forholdet.

Dette er ei godt skrevet bok om å ønske seg å få barn. Vi får innblikk i hvordan det er å gå gjennom flere forsøk for å bli gravide, og hvordan fertilitetsbehandling foregår. Å skulle bli gravide på denne måten er dyrt, og paret blir nødt til å ta opp ekstra lån for å få råd til videre behandling etter flere mislykkede forsøk. Tematikken i boka er noe det ikke er skrevet mye om, så selv om den føyer seg inn i trenden om mødre som får barn, skiller den seg både med tematikk og det at den er det man kaller ei «skeiv bok», altså har LHBTQpluss-tematikk.

Dette er nok først og fremst ei bok rettet mot ufrivillig barnløse, men den passer også fint for de som liker å lese om temaer som ofte ikke snakkes om. Eller for de som bare liker å lese gode bøker.