Room av Emma Donoghue

Room av Emma Donoghue er ei bok jeg har vært nysgjerrig på i en årrekke, helt siden jeg kikket på den i en bokhandel i London i 2011. I november 2018 stakk jeg innom Bookcrossing-hylla hos Oslo Visitor Centre, og siden boka stod der plukket jeg den med meg. I tillegg til å vinne Commonwealth Writers’ Prize i 2011, har den vært nominert til og vunnet en rekke litterære priser, blant annet var den på kortlista til Booker-prisen i 2010.

Boka har fått tittelen Rom på norsk, men jeg har lest den på orginalspråken, engelsk.

Boka "Room" som holdes opp foran lilla syrin. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Jack er som de fleste andre femåringer: Han liker å lese bøker, se på tv og spille spill med Ma. Allikevel er ikke Jack som andre barn, han har nelig levd hele livet sitt i Rom sammen med moren og en nattlig gjest som moren kaller «Old Nick». Ma var bare 19 år gammel da hun ble bortført, og de neste syv årene har hun levd i fangenskap. Etter to år fødte hun sønnen Jack, og sammen lever de på et tre ganger tre meter stort rom. Room (eller Rom) er den eneste verden Jack kjenner, men for Ma er det et fengsel. Til tross for den lille plassen, så gjør hun godt hun kan for å skape et normalt liv for sønnen sin. Etter beste evne forsøker hun at de spiser variert, hun gjør både fysiske og mentale øvelser med ham, og begrenser Jacks TV-titting.

Kort tid etter Jacks femårsdag får Mam vite at Old Nick har mistet jobben, og hun føler at for at hun og sønnen skal kunne overleve, er de nødt til å flykte. Hun klekker ut en listig, men skummel, plan for å rømme. På mirakuløst vis kommer de seg vekk fra Rom, men verden utenfor blir overveldende, spesielt for fem år gamle Jack. Boka er skrevet fra Jacks perspektiv, og det er med femåringens øyne vi opplever historien. Dette er med på å gjøre den unik. Språket er barnslig, men gjennom beskrivelser hva som skjer og observasjoner av dialog forstår vi som lesere hva som faktisk skjer.

Forfatteren sier i et intervju at det var Elisabeth Fritz-saken fra Østerrike som inspirerte henne til å skrive boka. Når man tenker på denne, og liknende, saker blir historien skremmende ralistisk. Selv om tematikken i historien kan få det til å gå kaldt nedover ryggen, så er dette også en historie fylt med kjærlighet, håp, en utrolig viljestyrke, og evne til å leve, til tross for fortvilede omstendigheter.

Dette er ei spennende bok fra start til slutt, og passer fint også for de av oss som egentlig ikke leser så mye krim.

Kroppen er en morder av Kitty Byng

[reklame/leseeksemplar]

Aller først må jeg si at Kitty Byng er en bekjent av meg. Kitty og jeg sang i kor sammen tidligere, hun var alt og jeg sopran. Jeg kan ikke påstå at jeg kjenner henne godt, for jeg kjenner henne kun i korsammenheng. Men jeg visste at hun er gift med Nina, og at de fikk barn høsten 2018. Men venner vil jeg ikke kalle oss, vi har aldri omgåtts utenfor kor. Boka har jeg fått som leseeksemplar fra forlaget som leseeksemplar.

Bilde av boka "Kroppen er en morder" på en hvit duk. I hjørnet oppe til venstre er det en grønn plante i rød potteskjuler. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

I boka møter vi Kitty og Nina, et par i trettiårene. De er gift og lever sosialt og aktivt liv i Oslo. Etter at Kittys mor får slag, innser Kitty at hun selv også blir eldre, og at også hennes kropp blir påvirket av tiden. Skal hun og kona få barn, bør de starte med å forsøke å få barn nå, og ikke vente lenger. Kitty er fem år eldre enn Nina, og de bestemmer seg derfor for at det er Kitty som skal forsøke å bli gravid først. Siden Kitty er hvit nordmann og Nina er brun med foreldre fra Iran. Derfor vil de helst ha en donor som er halvt norsk og halvt iransk.

Det viser seg at det å skaffe seg barn ikke er så enkelt for ekteparet. Én ting er at de som likekjønna par ikke bare kan forsøke på egenhånd, en annen ting er at det skal vise seg at det tar mange forsøk før de lykkes i å bli gravide. Gjennom forsøk på forsøk blir ulikhetene deres tydeligere, og de stadig mislykkede forsøkene på å bli gravide tærer på forholdet.

Dette er ei godt skrevet bok om å ønske seg å få barn. Vi får innblikk i hvordan det er å gå gjennom flere forsøk for å bli gravide, og hvordan fertilitetsbehandling foregår. Å skulle bli gravide på denne måten er dyrt, og paret blir nødt til å ta opp ekstra lån for å få råd til videre behandling etter flere mislykkede forsøk. Tematikken i boka er noe det ikke er skrevet mye om, så selv om den føyer seg inn i trenden om mødre som får barn, skiller den seg både med tematikk og det at den er det man kaller ei «skeiv bok», altså har LHBTQpluss-tematikk.

Dette er nok først og fremst ei bok rettet mot ufrivillig barnløse, men den passer også fint for de som liker å lese om temaer som ofte ikke snakkes om. Eller for de som bare liker å lese gode bøker.

Meg, meg, meg av Linnéa Myhre

Jeg har lenge tenkt jeg skulle lese noe av Linnéa Myhre, og hadde i utgangspunktet tenkt å lese Evig søndag. Det har jeg fortsatt ikke gjort, men da jeg fikk Meg, meg, meg av en annen bookcrosser, bestemte jeg meg for å heller lese den. Boka leste jeg i sommerferien, for jeg var stort sett hjemme i hele ferien min.

Veldig kort fortalt er dette er ei bok om ei ung kvinne som reiser sammen med kjæresten til USA, som jobber som musiker i USA. Hun finner ut at hun er gravid, noe hun takler ganske dårlig. I tillegg sliter hun fra før med psykisk sykdom og spiseforstyrrelser, og er besatt av å finne Britney Spears. Ei bok om å forsøke å finne seg sjøl i en kaotisk verden.

Det første som slo meg var at dette er typisk ei bok jeg godt kunne anbefalt kvinnelige lesere i tjueårene, men jo mer jeg tenker på boka, jo mer vokser den på meg. På ett eller annet vis tror jeg den først vekket et lite ubehag i meg, en følelse jeg kanskje ikke helt klarer å sette fingeren på. Og det at boka pirket borti ett eller annet gjorde at jeg først tenkte at boka ikke var noe for meg. Nå som det har gått nesten to måneder siden jeg leste den, og har fått dette på avstand, ser jeg at det faktisk gjør boka skikkelig god.

Linnéa Myhre har et veldig godt driv i språket sitt, til tider kanskje litt manisk. Dette synes jeg passer som passer godt til boka. Hovedpersonen sliter helt tydelig med sine greier, og dette tror jeg nok mange kan kjenne seg igjen i. Både folk som sliter med psykisk sykdom, og folk som kanskje tenker på seg selv som ganske normale.

Dette ga i hvert fall meg mersmak, og forhåpentligvis får jeg somlet meg til å lese Evig søndag om ikke så alt for lenge…

Quichotte av Salman Rushdie

En av podcastene jeg følger er The Guardian Books Podcast. Det var på en epidode av denne jeg hørte et intervju med Salman Rushdie, hvor han snakket om den nye romanen han hadde skrevet, Quichotte. Og selv om boka var på kortlista til Booker-prisen, så var det først og fremst dette intervjuet som pirret nysgjerrigheten min nok til å låne boka på biblioteket. Det var på en togtur fra Oslo til Sandnes i Oktober 2019 jeg leste boka, så dette innlegge kommer kanskje sent, men forhåpentligvis godt.

Boka Quichotte sammen med blomster og en rød kopp med havrelatte. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Boka er, ikke overraskende, inspirert av klassikeren Don Quixote av Miguel de Cervantes, og kom ut i august 2019. Vi treffer en aldrende selger, som er besatt av TV, og som setter ut på en reise gjennom USA etter å ha fallt hodestups for TV-stjerna Salma R sammen med sin imaginære sønn, Sancho. Salma R er en vakker vert for et poulært talkshow, og Quichottes mål med dette eventyret er å vinne stjernas hånd.

Dette var faktisk min først Salman Rushdie-leseropplevelse, men jeg ble definitivt ikke skuffet. I likhet med at Don Quixote var satire av sin samtid, er Quichotte satire av vår. Dette er en fortelling som med humor peker på den voksende rasismen, polulismen, og det stadig økende misbruket av opioder (mer enn 130 mennesker dør av overdose fra opioder hver dag i USA).

Jeg regelrett storkoste meg med denne boka. Rushdies bruk av popkulturelle referanser, humoren, og det flotte språket løfter virkelig historien. At den til tider var surrealistisk syntes jeg var et plass. Nå vant den riktignok ikke Booker-prisen, men jeg synes den definitivt var vedig sin plass på kortlista.

Har du lest denne boka? Likte du den?

Dette er ikke oss av Neda Alaei

Boka Dette er ikke oss av Neda Alaei er ei av bøkene på kortlista for Bokbloggerpisen 2019. I følge samlesingsplplanen samleses boka i perioden 15. mai – 15. juni, men jeg leste den i april. Litt av årsaken til dette var fordi jeg trengte ungdomsbøker til en bokpresentasjon på jobb.

Boka Dette er ikke oss holder i ei hånd, med Sofienbergparken i Oslo som bakgrunn. Foto: Av en annen verden © 2020
Sofienbergparken i Oslo.
Foto: Av en annen verden © 2020

Sanna går på 10. trinn på ungdomsskolen og bor sammen med faren sin. Det er nesten et år siden moren døde av sykdom, og faren sørger fortsatt dypt over tapet. Det er Sanna som må ta seg av faren, alt han vil gjøre er å sove eller skrive. Det er hun som må lage mat, vaske klær, rydde og holde orden hjemme.

På skolen er det heller ikke så lett. Bestevenninnen, Mie, ser nesten ikke på henne lenger. Hun henger nå kun med den nye jenta i klassen, Mitra, som er den peneste jenta på skolen og vant med å få det akkurat som hun vil.

En dag hun rydder oppdager Sanna et fotoapparat i skapet til moren. Med den er det en lapp som viser at kameraet var tenkt som en bursdagsgave til Sanna fra moren. Sanna husker at moren fortalte henne at hun ikke måtte glemme å se hvor vakker verden er, men hun skjønner ikke helt hva moren mente med det.

Så starter Yousof i klassen. Yousof elsker å ta bilder, og da han oppdager at Sanna har et kamera, spør han om hun vil være med ham og ta bilder. Sammen med Yousof lærer Sanna å se verden gjennom kameralinsa.

Dette er ei fin og sår historie om å ha mistet en mamma, å ha en pappa som er i så dyp sorg at han ikke er tilstede, om vennskap, forelskelse og om det å bli sett.

Jeg likte boka veldig godt. Den har et godt språk, og det er vel umulig å la seg berøre. Karakterene virker ekte og troverdige, og det at handlingen utspiller seg i mitt eget nærmiljø gjør den nok ekstra nær. Herman Foss’ gate 12, hvor Sanna bor, er kun et steinkast unna Bjerregaards gate, hvor jeg selv har bodd. Jeg kommer definitivt til å anbefale denne for ungdomsskoleelever!

I tillegg til å være nominert til Bokbloggerprisen 2019, er boka nominert til Uprisen 2020 og tildelt Kulturdepartementets debutantpris 2019.

Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? av Åse Ombustvedt

Et av mine lesemål for 2020 er å lese diktbøker skrevet for ungdom. Da jeg så Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? av Åse Ombustvedt i hylla for dikt på ungdomsavdelingen på biblioteket, gjorde tittelen meg virkelig nysgjerrig, og jeg valgte å ta den med meg hjem. At boka var nominert til Uprisen 2020 gjorde nysgjerrigheten min om mulig større.

Boka Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? foran potteplanter. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

I denne boka møter vi en navnløs gutt, og forteller en historie om forholdet mellom han og faren hans. Ved første øyekast kan det virke som at de krangler en del, men etter hvert forstår man at faren mishandler sønnen både fysisk og psykisk. Det kommer tydelig fram at guttens mor er klar over hva som foregår, men hun gjør ingenting med det.

Denne diktboka skrevet som modernistiske dikt. Strofene er bygget opp av verselinjer som ikke rimer, og strofene har ulik lengde. Språket er enkelt og direkte, noe som gjør at boka føles ekte og realistisk. Selv om boka omhandler et sterkt, og ofte vanskelig, tema, er den relativt lett å lese. Boka er på under 100 sider, og er gjennomillustrert med svart-hvittillustrasjoner av Skinkeape. Illustrasjonene er med på å støtte opp om teksten, og forteller noe teksten kanskje ikke forteller.

Dette er ei bok som handler om hvordan man blir påvirket av å vokse opp i et voldelig hjem. «Vold avler vold» er det et ordtak som heter, og det ser vi også i denne boka. Faren til jeg-personen er voldelig fordi han selv vokste opp med en voldelig far, og vi ser hvordan jeg-personen i boka også føler en slags voldelig trang.

Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? traff meg med en knyttneve i hjertet. Selv om historien er språklig enkel å lese, synes jeg det er et tema som er vanskelig å lese om, fordi det er vanskelig å ikke la seg berøre. Man blir rett og slett sittende igjen med en guffen følelse etterpå.

Jeg tror dette er ei viktig bok, og jeg håper flere vil lese den.

De døde ser deg av Alexander Løken

Jeg har nettopp lest De døde ser deg av Alexander Løken for andre gang. Boka kjøpte jeg etter å ha hørt forfatteren på Norcon 28 i november 2017. Første gang jeg leste den var i 2018, men jeg fikk aldri somlet meg til å blogge om boka. Ikke før nå, etter å ha lest den på nytt.

Boka De døde ser deg blant planter, og med en rød telysholde med tent lys i til høyre. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Året er 2019 og vi befinner oss i Tokyo, Japans hovedstad. Norske Liv er 16 år, ambassadørdatter og bærer på en mørk hemmelighet ikke engang hennes nærmeste familie kjenner til. Hun er nekromantiker. Hun kan mane fram døde, hvileløse sjeler som fortsatt befinner seg på jorda. I rillegg har hun den dødelige sykdommen de kaller Likpesten, en sykdom som kun smitter fra døde til levende. Bare et halvt år har hun igjen å leve.

Everest Brox er verdens rikeste person under 30 år. På universitetet hadde han brutt seg inn på romkameratens PC og stjålet idéen til et nettsamfunn. Han skapte Oculink, og tre år senere hadde han tjent sin første milliard, mens romkameraten hadde dødd i en bilulykke. Aldri før har verden vært så overvåket, med kameraer med ansiktsgjenkjenning, og digital kommunikasjon som ble lagret. Ved hjelp av Oculink har Everest dermed tilgang på nesten all informasjon om mennesker, og dette vet han å utnytte til det fulle.

Ei natt kidnapper Everest Brox Liv, samt tre andre: spanske Óliver, som er litt eldre enn Liv, den lille britiske gutten Alfie, og japanske Ekko, som er på omtrent samme alder som Liv. Det viser seg raskt at også de tre andre har de samme evnene som Liv, også de er nekromantikere. Everest er maktsyk, og de forstår snart at han har planer om å utnytte evnene deres til å mane fram døde han kan utnytte for å få enda mer makt. Og etter hvert finner Liv ut at det finnes verre ting enn å dø.

Selv om denne boka har en handling som i stor grad skjer i 2019, vil jeg kalle det science fiction. Dette fori det er snakk om fiksjon som har teknologi som et sentralt tema. I tillegg har den et hint av grøss, med tanke på alle spøkelsene, eller de hvileløse som de kalles. Jeg har sett boka bli kalt fantasy av enkelte, men jeg kjenner at selv om dette definitivt er fabelprosa eller fantastisk litteratur, har jeg vansker med å kalle det fantasy.

Uansettt genre, så er dette ei skikkelig spennende bok, og definitivt det jeg vil kalle en «page turner». Jeg anser ikke meg selv som en person som leser kjapt, tvert i mot, men denne boka slukte jeg begge gangene jeg leste den. Og den siste gangen leste jeg den ut i løpet av et par dager. Kan absolutt anbefale denne boka, både til ungdom som er ute etter noe spennende, men også voksne som har sansen for det fantastiske.

Miss Austen av Gill Hornby

Helt siden jeg leste Pride and Prejudice på en togreise hjem fra Warsawa i Polen, etter å ha vært flere uker på interrail sommeren 1995, har jeg elsket Jane Austens romaner. Hver roman har jeg lest minst to ganger, og jeg har dessuten lest noen av de kortere historeiene hennes også. Da jeg så at Gill Hornby kom ut med boka Miss Austen, hvor hun fabulerer over hva som skjedde med brevene Cassandra, Jane Austens søster, brente til forvirring og fortvilelse for ettertidens akademikere, visste jeg at denne boka bare måtte jeg lese. Heldigvis rakk jeg å låne med meg boka hjem fra biblioteket før de stengte i forbindelse med koronakrisen.

Bilde av boka Miss Austen av Gill Hornby og en kopp kaffe. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

I denne romanen møter vi Jane Austens søster Cassandra. Året er 1840, og det har gått 23 år siden søsteren døde. Cassandra har reist til landsbyen Kintbury for å besøke familievennene Fowles. Hun vet at det på denne prestegården befinner det seg flere brev med familiehemmeligheter, og hun ønsker ikke at disse skal havne i feil hender! Spesielt hemmelighetene om hennes søster ønsker hun å holde skjult, men det finnes også hemmeligheter om henne selv.

Cassandra finner fort brevene, og gjennom disse og Cassandras egne minner, blir vi med på en reise i søstrene Jane og Cassandras liv. Det blir beskrevet et kjærlig forhold mellom Cassandra og hennes geniale, men kompliserte søster. Å være ugift kvinne på denne tiden var ikke enkelt, og hadde man ikke egen formue, var man prisgitt hjelp fra andre. Var man heldige hadde man andre nære familiemedlemmer eller slektninger som kunne hjelpe, hvis ikke var man dømt til et liv i fattigdom.

Denne boka har virkelig fanget atmosfæren i Jane Austens eget forfatterskap, synes jeg. Den tar tiden på kornet, og viser at forfatteren i aller høysete grad vet hva hun skriver om. Det er kanskje ikke så rart, når man vet at hun tidligere har skrevet biografien Jane Austen : the girl with the golden pen. Miss Austen er spådd å bli et større TV-drama, og har fått strålende kritikker av blant annet The Guardian, The Observer, The Times, og flere andre. Per april 2020 er boka ikke oversatt til norsk, men man kan alltids håpe at det skjer etter hvert.

Miss Austen er boka for de anglofile, for de som liker historisk drama, eller for de som rett og slett vil kose seg med noe godt sammen med en kopp te. Og for Jane Austen-fans er den et absolutt «must» å lese.

The Traitor’s Tunnel av C. M. Spivey

Jeg husker ikke helt hvem som anbefalte meg The Traitor’s Tunnel av C. M. Spivey, og jeg har ikke klart å finne tilbake til anbefalingen. Hvis jeg ikke husker helt feil, tror jeg at det var noen på Twitter som ga meg anbefalingen. Boka startet jeg å lese på juleferie i Irland, etter å ha hatt den liggende på lesebrettet noen måneder.

Bilde av boka The Traitor's Tunnel foran et pyntet juletre. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Boka har to hovedkarakterer: Bridget, som er tyv og født med hekseblod, og Theodor, den unge håndtverkeren som har kommet til hovedstaden for å være lærling og som har en drøm om å bli ingeniør. Bridget har klart å opprette et aldri så lite rykte om seg selv som «spøkelsestyven» i byen. Hun kan nemlig bruke magi for å kunne forsvinne! Det går rykter om at flere av de unge tyvene i byen forsvinner sporløst, men hun tenker mest på seg og sitt. Å bli med i Tyvenes laug er hun ikke interessert i. Så en dag robber hun en person hun nok ikke skulle ha robbet, og oppdager at hennes egen bror, Teddy, er en av dem. Theodor drommer om å få stillingen Lord Engineer of Arido, og å være lærling for en kjent byingeniør kommer både med nye regler og nye utfordringer for den unge mannen, men det er det verdt, da han det også medfører at blir synliggjort for The Imperial Council. Mens Bridget spionerer på broren, overhører hun en samtale med noen som avslører en grusom plan, og etter mer enn et tiår må de to søsknene finne tilbake til hverandre og stoppe den forræderske planen.

The Traitor’s Tunnel ble min første leste bok i 2020, og en av tingene jeg merket meg fort var at det nok kom til å bli ei av de mest mangfoldige bøkene jeg ville lese i 2020. Dette er rett og slett er en av de mest mangfoldige bøkene jeg har lest noen sinne! Her har vi karakterer med ulike kjønn, legning, hudfarge, osv. I tillegg var boka utrolig spennende. Det eneste jeg egentlig har å utsette på boka var at den var en anelse kort. Men kanskje kan vi bli bedre kjent med karakterene i en annen historie, en annen gang?

Kan vi bare late som av Camilla Sandmo

[reklame/leseeksemplar]

Det begynner å bli ganske lenge siden Kan vi bare late som av Camilla Sandmo dumpet ned i postkassa mi som et leseeksemplar for forlaget. Selv om jeg har hatt lyst til å lese den siden jeg mottok den, har det altså tatt meg en halv evighet før jeg fikk somlet meg til å lese den. Men, som de jo sier, bedre seint enn aldri!

Bilde ab boka Kan vi bare late som av Camilla Sandmo, sammen med potteplanter og telysjoldere med tente lys. Foto: Av en annen verden © 2020
Foto: Av en annen verden © 2020

Når Emma ikke spiller dataspillet Sims eller drømmer om å bli en toppblogger, holder hun på med kunstløp. Det er det hele livet hennes dreier seg om når hun ikke er på skolen. På skolen føler hun seg som en taper, hun kjenner ingen, og spiser lunsjen sin på do. Helt siden faren tok henne med på skøyteskole, har hun elsket å være på isen. Uka etter skøyteskolen startet hun på kunstløp, men til tross for hard trening, havner hun sjelden på pallen, og kun i klubbmesterskapet i deres egen klubb.

En dag de trener kunstløp viser det seg at det har skjedd en feil. Hallen er blitt dobbeltbooket, og de må dele banen med hokeygutta. Mens Emma strever med et vanskelig hopp, kommer pucken fykende og treffer Emma nesten i hodet, der hun ligger på isen etter et fall. Hun kjefter på hokeyspilleren som kommer for å hente pucken, og det viser seg at inni hjelmen er det slett ikke en gutt som befinner seg, men jenta Jossi. Det hele ender med en utfordring. I løpet av en måned skal de finne ut hvem av de to, Emma eller Jossi, som kan bli best i den andres sport.

Nok ei bok jeg likte godt. Jeg synes Camilla Sandmo skriver fint, og jeg satte ekstra stor pris på at måten hun beskriver kjærlighet og forelskelse på: Det spiller ingen rolle hvem du forelsker deg i, eller hvilket kjønn hen har. Forelskelse og kjærlighet er OK uansett hvem. I tillegg viser hun hvordan samhold og det å jobbe sammen er med på å skape fellesskap. Å være del av noe felles, et lag, kan være med på å få deg som menneske til å føle deg både sett, og kan styrke din mentale helse. Dette er definitivt ei bok jeg kommer til å anbefale til ungdom!

Boka var nominert til Uprisen 2018.