Dette er ikke oss av Neda Alaei

Boka Dette er ikke oss av Neda Alaei er ei av bøkene på kortlista for Bokbloggerpisen 2019. I følge samlesingsplplanen samleses boka i perioden 15. mai – 15. juni, men jeg leste den i april. Litt av årsaken til dette var fordi jeg trengte ungdomsbøker til en bokpresentasjon på jobb.

Boka Dette er ikke oss holder i ei hånd, med Sofienbergparken i Oslo som bakgrunn. Foto: Av en annen verden © 2020
Sofienbergparken i Oslo.
Foto: Av en annen verden © 2020

Sanna går på 10. trinn på ungdomsskolen og bor sammen med faren sin. Det er nesten et år siden moren døde av sykdom, og faren sørger fortsatt dypt over tapet. Det er Sanna som må ta seg av faren, alt han vil gjøre er å sove eller skrive. Det er hun som må lage mat, vaske klær, rydde og holde orden hjemme.

På skolen er det heller ikke så lett. Bestevenninnen, Mie, ser nesten ikke på henne lenger. Hun henger nå kun med den nye jenta i klassen, Mitra, som er den peneste jenta på skolen og vant med å få det akkurat som hun vil.

En dag hun rydder oppdager Sanna et fotoapparat i skapet til moren. Med den er det en lapp som viser at kameraet var tenkt som en bursdagsgave til Sanna fra moren. Sanna husker at moren fortalte henne at hun ikke måtte glemme å se hvor vakker verden er, men hun skjønner ikke helt hva moren mente med det.

Så starter Yousof i klassen. Yousof elsker å ta bilder, og da han oppdager at Sanna har et kamera, spør han om hun vil være med ham og ta bilder. Sammen med Yousof lærer Sanna å se verden gjennom kameralinsa.

Dette er ei fin og sår historie om å ha mistet en mamma, å ha en pappa som er i så dyp sorg at han ikke er tilstede, om vennskap, forelskelse og om det å bli sett.

Jeg likte boka veldig godt. Den har et godt språk, og det er vel umulig å la seg berøre. Karakterene virker ekte og troverdige, og det at handlingen utspiller seg i mitt eget nærmiljø gjør den nok ekstra nær. Herman Foss’ gate 12, hvor Sanna bor, er kun et steinkast unna Bjerregaards gate, hvor jeg selv har bodd. Jeg kommer definitivt til å anbefale denne for ungdomsskoleelever!

I tillegg til å være nominert til Bokbloggerprisen 2019, er boka nominert til Uprisen 2020 og tildelt Kulturdepartementets debutantpris 2019.

Udyr av Kristine Tofte

[reklame/leseeksemplar]

Selv om jeg har hatt Udyr av Kristine Tofte på hylla siden den kom ut og jeg fikk leseeksemplaret fra forlaget. I mars var det samlesing i forbidelse med Bokbloggerprisen, og det var det som skulle til for at jeg skulle få ut fingeren og få lest den. Kristine Tofte er forfatter av Song for Eirabu, hvor første bok kom ut for over ti år siden på Tiden forlag. Udyr er noe helt annet enn Song for Eirabu, ikke bare i målform, men også innholdsmessig.

I Udyr møter vi Amund, som går på Idavoll ungdomsskole og er skolelei. Det er en torsdag i juni, og han er kalt inn til møte med kontaktlærer Anita. Det viser seg at hun har ordnet arbeidspraksis for ham, og allerede neste dag skal han sendes til en avsides gård i bygda. Der skal han ha praksisplass, men Amund vet ikke helt om gårdsarbeid er noe for ham. Når Amund kommer til Bru gård fredag morgen, stikker bonden av og overlater hele ansvaret til unggutten. Dyr er ikke akkurat Amunds sterkeste side, og ikke virker mobilen hans her også. Heldigvis dukker Ida opp. Ida er skolens peneste jente, men også ei stille jente som brukte å henge på biblioteket utenom skoletid. Heldigvis for Amund, har Ida skikkelig peiling på dyr også, og snart blir de venner og forsøker å ta seg av dyrene på gården.

Det viser seg etter hvert at dyrene på Bru gård på ingen måte er som andre dyr, og plutselig er det flere enn Amund og Ida som viser interesse for gården og dyra som bor der. Før helgen er over må ikke bare Amund og Ida ta seg av dyra, men de må beskytte dem fra en fanatisk pastor og menighetens han, og en forsker som ønsker seg en nobelpris. Og alt dette bare på grunn av et veddemål mellom de norrøne gudene Loke og Odin!

Boka vil nok av mange klassifiseres som fantasy, men den er ikke det vi kaller klassisk fantasy. Den minner nok mer på den typen fantasy Harry Potter-bøkene er, altså at man trekker inn magi i vår verden, gjerne med røtter i mytologi eller folklore. Dette kan gjøres på flere måter, og Kristine Tofte har trukket inn vår egen norrøne mytologi. Kjenner man denne, vil man fort kjenne igjen elementer derfra.

Dette er ei bok med masse humor, og jeg virkelig storkoste meg med den. Selv om boka er på godt over trehundre sider, er den relativt lettlest. Språket er godt og lettbeint, og avdelt i korte kapitler er det lett å skulle lese «bare ett kapittel til». Jeg kommer definitivt til å anbefale denne boka videre til ungdom!

Kjenner du naboen din?

Ei av bøkene jeg har lest i forbindelse med Bokbloggerprisen 2016, er Du er så lys av Tore Renberg. Dette var vel igrunnen ei bok jeg hadde lyst til å lese uansett, så det passet meg bra at boka endte opp på kortlista for årets pris, og jeg var så heldig at det ikke var venteliste på boka da jeg skulle låne den fra biblioteket.


Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

I romanen Du er så lys møter vi Jørgen. Han er gift med Vibeke, har to barn, og elsker kona si. De bor i ei lita bygd, og selv om vi egentlig aldri får vite hvor dette er, vil jeg tippe at det foregår på Jæren. Litt fordi jeg kjenner igjen jærske trekk fra bygda, men også på grunn av bruk av jærske etternavn. Når dette er sagt, har egentlig ikke dette så mye å si, annet enn at vi befinner oss i ei lita bygd hvor «alle kjenner alle». Vi kjenner igjen dette med at man mener at man kjenner naboen sin godt, slik de gjør i mange norske småbygder.

Historien starter med at en ny familie flytter inn i Jørgen og Vibekes nabohus. Dette er en liten familie på tre, og faren, Steinar, er en karismatisk fyr som alle liker. Da Jørgen skal på sin årlige fortballtur til London, har kompisen blitt sjuk, og Steinar inviterer mer eller mindre seg selv med på turen i kompisens sted. Det er på denne turen at Jørgen skjønner at nok alt ikke er helt som det skal være med Steinar. Etter hvert får også Vibeke mistanke om noe er galt… Hvem er egentlig Steinar, og hva er det han skjuler?

Renberg skriver godt om det å ikke se det som skjer rett foran nesa vår. Om å anta og tro at man kjenner naboen, men absolutt ikke har greie på hva som egentlig skjer under overflaten. Boka er spennende, og for meg ble den en «page turner». Språket har et godt driv, og for min del opplevde jeg det også som nært. Det var med på å gjøre boka troverdig, for det mener jeg den absolutt er. Den beskriver hendelser som nok utspiller seg i hjem i ulike bygder i Norge, uten av naboen vet hva som skjuler seg innen hjemmets fire vegger. Og noen ganger tor man kanskje at man aner hva som skjer, selv om man ikke har den ringeste anelse.

Jeg kommer definitivt til å anbefale andre å lese Du er så lys.

Nok er nok!

I lengre tid har jeg forsøkt å lese Um sakne springe blome av Cathrine Blaavinge Bjørnevog. Boka er på kortlista for Bokbloggprisen 2016, og er samlesingsbok nå i april. Etter lengre tid med forsøk, gir jeg nå opp. Dette er rett og slett ikke min kopp te.

Det største hinderet for meg er språket i boka. Det er ikke talenært noe jeg kjenner godt til, og er verken bokmål eller nynorsk. For meg framstår det som et slags oppfunnet språk basert på norrønt og nynorsk, men er verken det ene eller det andre. Jeg får ingen virkelig mening ut av det.

Et tips jeg fikk for lettere å forstå språket, var at jeg burde lytte til forfatteren lese høyt fra boka. Jeg fant flere klipp på YouTube, blant annet ett som varer i 9 minutter. Etter å ha lyttet til klippet hele to ganger, en gang uten og en gang med boka, følte jeg at jeg var like langt. Selv ikke etter dette forstod jeg hva som ble sagt i teksten. Fortsatt framstod det som gresk for meg. Og etter å ha lest ca 50 sider, de første sidene sågar flere gangee, har jeg bestemt meg for at nok et nok. Jeg har for mange andre bøker jeg skal lese og ikke nok overskudd til å streve meg gjennom en tekst som ikke gir meg noe.

Har du lest boka? Fikk du noe ut av den?

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

Når det gjør vondt å lese

Jeg har brukt ufattelig lang tid på å komme meg gjennom Arv og miljø av Vigdis Hjorth. Årsaken er ikke, som noen kanskje kan tro, at jeg ikke liker boka, men rett og slett fordi dette har vært ei vond bok å lese.

Arv og miljø er ei bok full av symbolikk som skaper en dirrende spenning. Det er drømmer, hendelser, og ting som peker mot noe som har skjedd. I litt over første halvdel av boka ligger det hele tiden under overflaten og ulmer, til vi møter nærmest en eksplosjon av en spenningstopp som drar «det unevnelige» fram i lyset. På denne måten har Vigdis hjorth, sammen med et knakende godt språk, skapt et lite kunstverk av ei bok.

Noe koselig lesing syntes jeg ikke boka var. Vi blir servert et skikkelig familiedrama med arvetvist, svik og turbulens. Jeg har fått høre at boka skal være til dels selvbiografisk, men jeg må innrømme at dette var noe jeg som leser ikke bet meg merke i. Det var ikke slik at jeg satt og tenkte «stakkars Vigdis» mens jeg leste boka. Med andre ord kan den helt fint leses uten å kjenne til noe som helst av Hjorths bakgrunn.

Boka er på kortlista for Bokbloggerprisen 2016. Den er også nominert til årets Nordisk råds litteraturpris, samt en rekke andre priser.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2017

De som ikke finnes av Simon Stranger

I april samleste vi De som ikke finnes av Simon Stranger, og jeg tok med meg boka på ferie til England første del av måneden. Det er med andre ord over en måned siden jeg leste den, men jeg har ikke fått somlet meg til å blogge om den før nå. Og selv om jeg kunne ha skrevet et langt og utfyllende blogginnlegg, så kommer jeg ikke til å gjøre det. Blogging kommer ganske langt nede på prioriteringslista for tiden, men jeg synes liksom jeg bør si noe om den, siden den tross alt er nominert til Bokbloggerpriden 2014.


Boka ble lånt på biblioteket.
Boka ble lånt på biblioteket.

Jeg innrømmer at jeg ikke visste noe om boka på forhånd, dermed var jeg heller ikke forberedt på det som ventet meg. Det var egentlig tøff lesing, og jeg tror boka er viktig. Den sier noe om hvor vanskelig det er å få opphold og hvordan det kan oppleves å være papirløs.

Denne boka er flott å brukes som diskusjonsgrunnlag i ungdomsskolen eller den videregående skole. Perfekt for norsk- eller samfunnsfagslærere. Dette sitatet fra boka er vel i seg selv ganske talende:

«Det var ingen mulighet for at han skulle få lovlig opphold. Han hadde ingen av kvalifikasjonene som Nederland trengte, og historien hans var ikke tragisk nok. Han var ikke torturert. Han hadde ikke flyktet fra krig. Han hadde bare blitt voldtatt.»

Går man inn i boka er det med andre ord mye man kan bruke og diskutere rundt, fra EU og Schengen-avtalen, migrering, asyl og flyktninspolitikk. At jeg selv ligger godt på venstresiden i politikken er ingen hemmelighet (jeg er førstekandidat for Rødt i Rogaland og Sandnes til valget denne høsten), så det er ingen tvil om at boka rørte meg. Jeg satt igjen med følelsen av at dette er ei bok flere bør lese. Tema er interessant og viktig, og jeg likte hvordan den var skrevet med to synsvinkler.

Som sagt, jeg kunne ha skrevet om boka i det vide og det brede, men jeg avslutter her, og så får vi se om jeg klarer å blogge om neste bok før mai er forbi…

Samlesing for bokbloggprisen: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer kan jeg trygt si er årets mest ubehagelige leseopplevelse. Jeg er rimelig sikker på at selv om det bare er februar, kommer jeg ikke til å ha en liknende leseopplevelse igjen i år.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
Boka ble lest i eBokBib.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015

I begynnelsen likte jeg virkelig ikke språket. Det var repetativt, og på en måte seigt. I begynnelsen likte jeg faktisk ikke boka i det hele tatt. Jeg er fortsatt usikker på hva jeg egentlig synes. Det vil si, jeg ser at den er godt skrevet, og tar for seg et viktig tema. At den var ubehagelig å lese gjør den ikke nødvendigvis til ei bok jeg tenker jeg ikke liker, men det er noe ubestemmelig der jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Jeg misliker den ikke, men jeg synes det er vanskelig å si at jeg liker den, til tross for alt jeg synes er bra med den. Jeg vet ikke om det henger på greip?

Jeg fattet ganske tidlig at Sebastian slet psykisk, og det var tydelig at han var veldig usikker på seg selv. Det var mange blinkende og tydelige signaler i boka allerede fra starten av, og de ble etter hvert tydeligere og tydeligere. Det er mange ting han sier og gjør som ikke stemmer, ting som tyder på at alt ikke er som de kanskje kan synes å være ved første øyekast.

Historien fortelles fra første person synsvinkel, og jeg innrømmer glatt at jeg-personen til tider irriterte meg. Kanskje hun bare er ung og naiv, men ofte fikk jeg lyst til å ta tak i henne, riste henne og be henne om å åpne øynene og se hva som faktisk foregikk rundt henne.

En annen ting jeg la merke til var at vi aldri egentlig ble kjent med jeg-personen. Selv om vi ser det hele gjennom hennes øyne, får vi vite veldig lite om henne. Jeg kan for eksempel ikke huske at navnet hennes blir nevnt en eneste gang gjennom boka. Vi får vite at hun er en kvinne i starten av tjueårene som jobber i barnehage, at moren er den eneste tilstedeværende forelderen, hun sier at hun ikke vet hvor faren bor, og at hun har boen få venninner. Stort annet får vi egentlig ikke vite.

Dette er neppe ei bok jeg vil trekke fram og anbefale for hvem som helst. Den krever sitt av leseren, jeg ble i hvert fall merkbart psykisk sliten av å lese den. Hadde det ikke vært for at den samleses denne måneden i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, hadde jeg neppe kommet til å lese den ut. Og jeg kommer nok aldri til å lese den igjen.

Du kan se hva andre bokbloggere mener om boka HER.

Samlesing for bokbloggprisen: De usynlige av Roy Jacobsen

Plutselig kom juli, og med dette siste bok ut for samlesing for Bokbloggprisen. Tredje bok som er nominert til bokbloggprisens romankategori, er De usynlige av Roy Jacobsen. Jeg har faktisk aldri lest noe av Roy Jacobsen før, og må nok innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg satte i gang.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Boka ble lest i eBokBib.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014

Hadde noen på forhånd fortalt meg at dette var ei bok hvor handlingen er lagt til ei øy nordpå, og hvor handlingen er ganske langsomt, hadde jeg antakelig gjespet og aldri giddet lese boka. Dette til tross, jeg kjedet meg faktisk ikke! Jovisst er det langsom handling, og de store hendelsene er det ikke mange av, men Roy Jacobsen gir et troverdig bilde og skriver vakkert om familien på Barrøy.

Når jeg tenker etter, kan det hende mine tre år boende i Finnmark også var med å prege leseropplevelsen. Riktig nok bodde jeg i en småby, på en langt større øy, men været vinterstid var merkbart: Jeg husker netter hvor stormvindene ristet i huset så det ristet både i det ene og det andre. Så når Jacobsen forteller om byggverk som flyr av gårde, om gavet som slår mot land som med gigantiske slegger, kan jeg se det hele for meg. Jeg kan kjenne vinden ta tak i kroppen og nærmest hive den avgårde.

Har jeg etter dette fått lyst til å lese andre bøker av Jacobsen? Det har jeg absolutt, selv om det neppe blir med det samme. At boka var på kortlista til P2-lytternes romanpris overrasker meg slettes ikke, men at Ravatens Fugletribunalet slo den, kan jeg ikke skjønne.

Nå er altså alle nominerte bøker til bokbloggprisen lest, og snart skal vi stemme. Det blir spennende! I mens kan du lese hva andre har skrevet om månedens bok HER.

Samlesing for bokbloggprisen: Fugletribunalet av Agnes Ravatn

Mars er måneden for samlesing av Agnes Ravatns roman Fugletribunalet i forbindelse med Bokbloggprisen.

Jeg hadde store forventninger til Fugletribunalet, siden «alle» skryter av den. I tillegg har Ravatn stukket av med både P2 lytternes romanpris og Ungdommens kritikerpris for boka. Jeg fikk papirboka fra forlaget, men siden jeg skulle ta med meg boka på reise, bestemte jeg meg for å låne e-boka fra Ryfylkebibliotekene også.

Boka handler om Allis, som etter en offentlig sexskandale flytter inn hos Bagge for å jobbe som hushjelp. Hun har forlatt mann og jobb i byen, for å starte med blanke ark. Til tross for at Bagge helst vil ha henne litt på avstand (han er bestemt på at hun skal spise de tre daglige måltidene etter ham), fascineres hun av denne einstøingen i førtiårene, og etter hvert skal de også komme nærmere hverandre.

I begynnelsen av boka lurte jeg veldig på hva slags bok dette var. Ja, jeg syntes rett og slett den var dørgende kjedelig. «Jeg leser Fugletribunalet og håper det tar seg opp snart. Jeg vil så gjerne like denne boka!» twitret jeg, og krysset fingrene for at noe skulle skje snart. Det skulle ta ca 50 sider før «noe» begynte å skje. Jeg var veldig glad for at boka omsider fikk litt liv, selv om jeg nok fortsatt ikke syntes den var helt optimal. Selv om Ravatn har et nydelig språk, er det noe som mangler innholdsmessig for min del. Jeg mener ikke at ei bok absolutt skal inneholde en masse «action» for at jeg skal like den, men den må gi meg noe. Joda, jeg ser spenningen mellom de to, Allis og Bagge, og det er spenningen mellom dem og det flotte språket, som fikk meg til å ende opp med å synes at boka var «helt OK», men den trege starten og den til dels forventede slutten (i hvert fall for min del), dro den kraftig ned, og den havnet derfor «midt på treet».

Noe som irriterte meg kraftig da jeg leste e-bokutgaven, var at det var veldig mye særskriving. Et av de verste eksemplene var «skrive bords skuffen» (lokasjon 46-47), men da jeg sjekket opp samme avsnitt i papirutgaven, fant jeg ut at alt var OK der. Jeg sjekket videre opp andre særskrivingsfeil fra e-boka opp mot papirutgaven, og fant fort ut at ingen av dem befant seg i papirutgaven! Dette har jeg veldig vanskelig for å forstå: Hvorfor er det slik at papir- og e-bokutgave avviker så sterkt språklig? Er det noen som har en god forklaring på dette? Jeg synes det er helt feil at man som e-bokleser skal få et dårligere produkt enn den som velger papirutgaven!

Ønsker du å se hva de andre bokbloggerne mener om boka, kan du finne lenker til disse HER.

Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Fugletribunalet av Agnes Ravatn.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014