20. september 1999 sovnet min kjære mormor inn. Da hadde hun vært syk en periode, og det var både godt og vondt på samme tid. Det var fint å vite at nå hadde hun det ikke vondt lenger, men det smertet å vite at nå var hun borte for alltid.
Skoleåret 1992/1993 var jeg så heldig å få bo sammen med henne og bestefar, noe som nok var med på å gi meg et enda nærmere forhold til henne. Det var et fint år, selv om det til tider kunne slå litt gnister mellom oss, stabukker som vi kunne være. Vi var nok litt for like på mange områder, hun og jeg…
Min mormor var et fantastisk menneske. En sterk kvinne, som vokste opp på Finnskogen. Hun var jenta som satte utfor de bratteste bakkene og hoppet på ski. Hun var jenta som dro fra de dype skogene til den store byen for å «finne sæ ærbe». Jeg var veldig glad i henne, og minnene om henne kommer alltid til å ha en kjær plass i hjertet mitt.
Som en gammel kvinne bestemte hun seg for å skrive ned sin livshistorie, og etter noen forsøk ble resultatet følgende dikt:
Høyt oppe på berget, der vokste jeg opp
i skogens stillhet, blant granenes topp.
Så over blåner til Klokken i vest
jeg hadde fin barndom, den var som en fest.
Mor og far strevde, vi var søsken tolv
gutter og jenter sprang og lekte på voll.
Vi fikk tidlig lære hva nøysomhet var
og være lydig mot mor og mot far.
Jeg begynte på skolen og veien var lang,
gikk en sti gjennom skogen, hørte fuglene sang.
Når jeg så skolen, da ble jeg glad.
Der fikk jeg lære alt fra Å til A.
Vi barna på skolen, vi lekte, var gla’
mobbet ikke hverandre som barn gjør i da’.
Vi var hjelpsomme og snille, leste, skrev og sang.
Men i kjemitimen – da sa det pang!
Forsøket mislyktes, det kokte og smalt.
Læreren, han skjønte at noe var galt.
Vi barna ble redde, vi hylte i kor
gjemte oss bak pulter, vi så glassplinter for.
Men så kom dagen da sju år var gått,
vi måtte skilles og gå hver til vårt.
Vi sang siste sangen «Alltid freidig hvor du går»,
så gikk vi ut av porten, ut mot ungdom og vår.
Mine år var nå atten, ut i verden jeg for,
stod og vinket farvel til far og til mor.
Jeg kom inn til byen – Åh, jeg syntes den var stor.
Stod der og lurte: Hvor er syd, hvor er nord?
På Rikshospitalet, kirurgen A,
der fikk jeg jobb, og for det ble jeg glad.
Men jeg lå lavest nede, så lavt det går an.
Jeg fikk rydde og vaske gulver, for jeg hadde ingen rang.
Der gikk jeg trofast i sju lange år.
Der traff jeg en venn, da ble alt som en vår.
Vi ville leve sammen og bygge oss et hjem.
Vi fikk to flinke døtre, og vi lever for dem.
Livet har lært meg, det er glede og sorg.
Jeg vil gjemme det lyse og glemme bort sorg.
Mine år er nå mange, åttito er jeg blitt,
og nå er jeg gammel, og håret er hvitt.
Skrevet av Haldis Bakke, født Bekkebråten (05.01.1915 – 20.09.1999).
Så takk for alt du ga, mormor. Jeg kommer nok alltid til å savne deg…
