Jeg er litt usikker på når jeg leste Paulo Coelhos Alkymisten for første gang, men jeg tror det må ha vært i 2002 eller 2003. Det er i hvert fall noen få år siden. Nå har jeg nylig blitt ferdig med denne boka for andre gang.
Det jeg husker best fra første gang jeg leste den var at jeg likte atmosfæren i boka så godt. Jeg ble grepet av funderingene og hvordan boka fikk meg til å føle meg, uten at jeg helt kunne sette fingeren på hva det var. Denne gangen ble jeg dessverre ikke like betatt.
Jeg mener ikke at det var totalt meningsløst å lese den igjen, den var absolutt en lett og ledig lesestart på 2008, men den grep meg ikke på samme måte som første gang. Dessuten syntes jeg det ble litt mye snakk om Gud denne gangen, noe jeg definitivt ikke la så godt merke til første gang.
Noe jeg også er usikker på er om den manglende begeistringen kan ha noe med at jeg føler meg mettet på selve forfatteren. Med det mener jeg at jeg føler at jeg har lest nok av hans bøker (jeg har vel lest 3-4 andre romaner han har skrevet også). Slik jeg oppfatter det, så har han mye av samme tematikk og måte å skrive på i romanene sine, og jeg føler egentlig ikke at han tilfører meg noe nytt lenger. Mulig dette er med på å påvirke min oppfatting av Alkymisten også.
Kort sagt: En bok det absolutt er verdt å lese, men det holder kanskje med én gang?
Helt enig.
Jeg istemmer! Én gang er nok.
For meg var leseopplevelsen av «Alkymisten» magisk. Det lar jeg den forbli. Man skal ha noen bøker som man husker som gull, fordi den traff der den skulle akkurat da den skulle. 🙂