Få meg på, for faen av Olaug Nilssen

Denne boka grovt sett delt i tre, og handler om tre forskjellige kvinner: Maria, Alma og «kona til Sebjørn». Man kan si at tema i boka er ønsket om å bli sett. Maria ønsker å bli sett som renholdsarbeider, og at folk skal sette pris på arbeidet hun gjør. Alma ønsker å bli sett av sine klassekammerater, og kanskje aller helst av Artur. Kona til Sebjørn ønsker å bli sett av familien sin, og at de skal verdsette hennes omsorg for dem. Det som knytter disse tre kvinnene sammen er strengt tatt Sebjørn. Maria er dattera hans, Alma jobber som ekstrahjelp i butikken hans, og… Ja, og resten sier seg jo selv.

Boka fikk gode kritikker da den kom ut: «Forfriskende og hemningsløst om tenåringskåthet og opprør.» sa Dagbladet, og Dag og Tids anmelder kunne meddele at «no har ho meg. Etter å ha lese den nye romanen, Få meg på, for faen, melder eg meg inn i fanklubben.» Og så vidt jeg har sett er kritikerene i det store og hele enige: de digger boka.

Og her sitter jeg da, og lurer på hva som er så fantastisk med boka. Skulle sexscenene i boka imponere meg? Nei, de gjorde ikke det. Jeg synes kort sagt hele boka er litt… Tja, patetisk? Jeg synes den mangler dybde. Jeg er ikke ute etter at alle bøker skal ha et større meningsbærende budskap, men jeg sitter igjen med en følelse av at potensialet på sett og vis er der. Det er noe underliggende gjennom hele boka som aldri kommer fram, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det er.

Nei, dette var skuffende greier, dere…