OK, jeg må bare innrømme det: Jeg synes ikke Åsne Seierstad er en stor skribent. Når det er sagt, vil jeg alikevel berømme henne. Hun er modig! Og hennes bok De krenkede er et godt eksempel på hennes mot.
Boka skildrer en konflikt som er nærmest usynlig i media: krigen i Tsjetsjenia. Uten støtte fra Norge dro hun inn i et land hvor alt var usikkert, uten å kunne vite om hun ville komme tilbake. Et land hvor journalister stod i sterk fare for å aldri reise ut igjen. Alikevel gjorde hun det. Og med det bragte hun ei historie tilbake til oss, ei historie vi neppe ville ha blitt fortalt hadde hun ikke gjort som hun gjorde.
Seierstad har brukt personlige historier fra krigen, noe som er med på å skape ei levende bok. Man kan rett og slett ikke unngå å bli berørt. Dermed blir man alikevel grepet, til tross for at språket kanskje ikke er det beste. For en gangs skyld er det ikke språket i fortellingen som står sentralt, men selve budskapet. Et budskap som burde bli hørt.
Forsiden imponerer meg, da. Ingen baklengs N, E eller R, ingen russisk D eller noen av de andre fristelsene. Forfriskende, særlig etter den irriterende BORDT (Borat, altså).
Men hva er budskapet? Hvorfor er hun dårlig som skribent? Hva er essensen i boken? Tar hun, og tar hun i så fall uforbeholdent, tsjetsjenernes side? Hvordan kommer opprørsbevegelsen/frigjørerne fra det hos henne?
Du får lese boka, Andreas, så får du svar. 😉