Uke 43 av Hanne Ørstavik

Dette var ei bok med mye potensial. Det er ei bok som bare med små grep kunne ha gjort at jeg likte den kjempegodt. Dessverre var det ting ved den som gjorde at jeg bare så vidt orket å lese den ut!

Det at hovedpersonen i boka, Solveig, er en fryktelig irriterende person trenger ikke i seg selv gjøre boka dårlig. Jeg har lest bøker tidligere hvor hovedpersonen har gått meg på nervene, men hvor jeg har elsket selve boka. Solveig står for meg som en patetisk, selvopptatt og barnslig kvinne. Hun lever i sin egen verden, og har liten forståelse for andres syn. Nei, det er mye ved Solveig jeg virkelig ikke liker.

Dog, det er ikke dette som gjør at jeg ikke liker boka. Jeg syntes boka manglet driv. Den kunne ha kuttet ut flere detaljer og kjedelige beskrivelser. Å lese om at det tar så-og-så mange sekunder fra hun setter foten på trappa til hun låser opp døra, for så gå inn i gangen, ta av seg og henge opp jakka, gå opp trappa til andre etasje og gå på do, det synes jeg er overflødig mye beskrivelse av meningsløse handlinger i litterær sammenheng. En sekvens som rett og slett kunne ha vært kuttet ut, uten at innholdet i seg selv hadde blitt forringet.

Jeg synes det er trist. Det er mye tematikk i boka som kunne gjort den spennende, men jeg føler ikke at Ørstavik har klart det. Ikke for min del, i hvert fall. Jeg takler rett og slett ikke skrivestilen hennes. Neppe en forfatter jeg kommer til å lese noe mer av.