Ei av bøkene jeg leste i sommerferien min var The Island skrevet av Victoria Hislop. Dette var ei lettlest bok, og midt i blinken til late sommerdager i sola med bok.
The Island handler om Alex Fielding som reiser til Kreta på ferietur sammen med kjæresten, og hun er fast bestemt på å finne ut mer om sin mors historie på denne turen. Moren, Sofia, har tidligere holdt sin fortid hemmelig, og alt hun har villet fortelle er at hun vokste opp i en liten landsby på Kreta. Da Alex bestemmer seg for å reise til Kreta gir Sifia henne et brev som hun skal ta med til en gammel venn, og hun lover at via denne vennen skal Alex finne ut om morens fortid.
Alex ankommer Plaka, byen moren har vokst opp i, og finner til sin overraskelse ut at rett utenfor kysten ligger øya Spinalonga, Hellas’ tidligere koloni for spedalske. Hun oppsøker så Fotini, morens gamle venninne, og ra henne får hun høre sin families tragiske skjebne.
Boka har kanskje ingen egentlig dybde, men jeg synes alikevel den er litt annerledes enn mange andre lettleste bøker. Vi får innblikk om daglilivet på Spinalonga, og jeg følte at jeg faktisk lærte litt om spedalskhet, en sykdom jeg visste lite om fra tidligere.
Jeg leste i utgangspunktet boka i forbindelse med at jeg gjorde min gamle lesesirket i Oslo en visitt, og flere i lesesirkelen kritiserte boka for å inneholde endimensjonale karakterer. Dette er jeg tildels enig i. De var i stor grad delt inn i karakterer karakterer med enten kun «gode» eller kun «dårlige» egenskaper. Alikevel var det noe som gjorde dem litt mindre endimensjonale etter min mening: Anna følte hun ikke passet i den tradisjonelle rollen som var ment for henne, dette var i stor grad med på å gjøre henne til den hun var. Jeg er enig i at hun kunne ha vært litt mer komplisert, og på den måte ville hun nok blitt et hakk mer troverdig. Maria kan fremstå som en ren engel, men er hun egentlig bare god? På ett sted i boka viser blant annet sjalusi, noe som jeg ser på som en svakhet. Med andre ord er hun ikke helt perfekt, men langt unna er det slett ikke.
Til tross for disse sidene synes jeg boka var ei god sommerlektyre. Den er ikke ment å være tung litteratur, og som det står på forsiden, den er «a beach book with a heart».
På norsk har boka fått tittelen Øya.
Enig – strandbok med hjerte, er i grunnen ingen dårlig beskrivelse… helt klart svakheter og noen lettvindte løsninger her og der, men jeg koste meg med boka. Ikke så allerværst som billektyre på lange finnmarksveier heller 🙂
Jeg prøvde meg på denne i våres, men jeg må innrømme at jeg rett og slett ga den opp. Det skjer ikke ofte, men jeg fikk bare nok. Men jeg leste kanskje ikke nok til å bli grepet?
Er enig med deg, enkel og lettlest bok som jeg hadde glede av ved bassengkanten! Synes det var forfriskende at forfatteren tydeligvis hadde god kjennskap til Kreta og kretiske tradisjoner, jeg ble mer imponert over beskrivelsene av gamle tradisjoner og levesett enn av personene egentlig. Samtidig følte jeg at det å bli isolert på Spinalonga var godt beskrevet, hvor fortvilende isolasjon faktisk kan være og hvordan de prøvde å gjøre det beste ut av det.
Det er sånn bok som haugevis av mennesker sier at jeg «bare MÅÅ lese altså», derfor er jeg lei av den allerede før jeg har startet på den.