Da jeg skulle lese Merket av P. C. og Kristin Cast som en del av Cappelen Damms bokbloggturné, var jeg spent. Det er jo ingen hemmelighet at jeg digger vampyrbøker. Jeg undret på hva denne ville by på, og åpnet boka med stor iver.
Det er ikke ofte jeg opplever å mislike ei bok fra starten av. Faktisk kan jeg ikke huske å noen sinne ha mislikt ei bok allerede etter første avsnitt. Men en gang må kanskje bli den første? Det skjedde desverre med denne boka her. For å si det først som sist: Hadde det ikke vært for at jeg skulle skrive om den, hadde jeg neppe giddet å lese den ut, så dårlig var den.
Denne boka var det mye å sette fingeren på. Noe av det første som slo meg, var det forferdelig dårlige språket. At meningen er at det skal høres ut som undom på er én ting, men den er full av gjentagelser og småfeil. Det muntlige ungdomsspråket høres mer ut som fra ei på 14, og ikke ei på 17. Etter n’te «Seriøst!» hadde jeg mest lyst til å slenge boka i veggen!
For meg personlig har språk så mye å si at hvis det ikke er godt, skal historien være knakende bra for at boka skal gi meg noe. Men heller ikke dette hadde Merket. Dette var mer eller mindre en av de mange «internatskolebøkene» som det går tjue av på dusinet, forskjellen er bare at her er elevene ungdom som skal bli vampyrer, og ikke vanlige tenåringer. Jeg synes allikevel det gjorde liten forskjell, her finner vi de samme intrigene: klikken med de «populære» som mobber de som er yngre/nykommere eller er annerledes, sjalusidrama, og så videre. Boka er rett og slett blottet fra noen egentlig orginalitet.
Merket er i tillegg til dette fyllt av dårlige klisjéer og alle mulige detaljer. Forfatteren lar virkelig ingenting overlates til fantasien, og mater nærmest oss med teskje for at vi skal se sine bilder. På denne måten undervurderes leseren og leserens evne til å danne egne bilder. Kanskje er forfatteren redd for nettopp at leseren skal gjøre nettopp dette, og at det blir «feil»? Hvis dette er tilfellet, synes jeg rett og slett dette er barnslig.
Nei, jeg har virkelig ikke mye positivt å si om denne boka. Jeg undrer meg over at forlaget i det hele tatt gir den ut, og ikke minst om hvorfor den markedsføres? Når vi leser om alle de gode bøkene som blir liggende glemt på lagre levner det liten tvil om hva forlagene tenker – de tenker kapitalisme og penger framfor kvalitet. Nei, Cappelen Damm, dere burde skamme dere for at dere gir ut slik søppel som dette! Jeg kopmmer definitivt ikke til å lese oppfølgeren…
Bloggen Ellikkens bokhylle skrev om denne boka i går, og i morgen skal bloggen abbandono skrive om den.
Da må jeg innrømme at jeg faktisk liker disse bøkene… Riktignok har jeg lest dem på engelsk, så jeg kan ikke uttale meg om språket i den norske oversettelsen.
Jeg skjønner hva du mener med «internatskolebøker» og klisjeer. Noen ganger gjentas ting for ofte – eks at «tvillingene» er en hvit og ei farga jente får vi høre flere ganger.
Når det er sagt, så underholder disse bøkene meg. Selv om jeg ser svakhetene, så liker jeg fortellinga. Jeg liker å lese om jenta som oppdager at hun har spesielle evner, også til en vampyrlærling å være.
De to første bøkene ble anmeldt i barnebokkritikk.no, og fikk ikke så god omtale der heller, men jeg mener å huske at anmelderen mente at bok nr 2 var bedre enn nr 1.
Utover i serien må Zoey og vennene hennes kjempe mot mange sterke krefter som vil forlede skolen og også hele vampyrverdenen. Det jeg kanskje liker best, er at Zoey gjør en del feil, og roter det ganske bra til for seg selv en del ganger. Hun er absolutt ingen perfekt heltinne som gjør alt riktig, men heldigvis har det til nå gått bra til slutt.
I følge IMDB er det planer om å filme House of Night-bøkene, men foreløpig er det ikke så mye informasjon å hente ut om prosjektet:
http://www.imdb.com/title/tt1326273/
Men, Gjertrud, nå vet jeg jo uansett hvordan det går, så da slipper jeg uroe meg for om jeg tok riktig avgjørelse. 😉
Jeg leste boka på engelsk rett før jul og jeg irriterte meg grenseløst over det dårlige «ungdommelige» spårket som var i den, og hadde håpet at det norske forlaget ville gjøre det litt mindre dominerende, men det virker det ikke som om de har gjort.
Jeg ble noen ganger revet med av historien, men jeg har lest så mye av det samme før at jeg ikke kommer til å lese bok nummer to jeg heller. Så glad i vampyrer er jeg ikke.
Jeg må si meg enig i at språket nok kommer i veien for voksne lesere. Da jeg var ferdig med boka satt jeg igjen om tanken om at den kommer til å funke for jenter på 12-14 år, men at min stedatter på 16 (som også er innenfor målgruppen) kommer til å legge den fra seg halvveis. Dette med mindre hun blir fascinert av historien.
Over til noe jeg ser på som positivt: Jeg synes det var forfriskende at vampyrismen ikke er like glorifisert og romantisk som den er i mange andre bøker. Jeg synes også at detaljer som kan knyttes til eldre naturreligioner er fascinerende. Det gir historien et større preg av troverdighet.
Kine: Jeg synes ikke at et ungdommelig språk i utgangspunktet er problematisk, men når det er setninger/ord som stadig gjentas blir det for repeterende og framstår som fattig. I tillegg kommer direkte språkfeil, samt at noen ord velges å oversettes til norske ord, mens andre beholdes på engelsk, noe jeg synes blir underlig. Jeg leser jo i utgangspunktet mange ungdomsbøker, samt at jeg jobber med ungdom, så deres språk er noe jeg strengt tatt er vant til.
Jeg har lest rimelig mange vampyrbøker etterhvert, og synes ikke denne var mindre romantisk/glorifiserende enn mange av de jeg har lest. Jeg vil ikke si at Twilight-serien går for den typiske vapyrboka, i hvert fall ikke slik jeg ser det.
De har helt klart hentet mye inspirasjon fra Wicca/heksekunst, og dette har jeg nok blandede følelser rundt.
Hehe, kan tenke meg at det var ganske «godt» å få slakte boka i ein blogg etter ei slik leseoppleving? 😉
Sjølv er eg forlengst oppgitt over vampyrbølga, då eg hadd håpa den var over på 90-talet, so boka hadde aldri uansett vore aktuell for min del 🙂