Dikt på en fredag.

Vårvisa

I vårtid, i groddtid,
då brister frönas skal,
och råg blir råg och tall blir tall
i frihet utan val.

En ilning av vällust
går genom själ och kropp —
att jag är jag, nödvändigt jag —
en brodd, som hittat opp,

ett vårskott, vars växtkraft
jag knappast anar än —
men stammens sav med bitter smak
med lust jag känner den.

Så bort, all min feghet!
Jag hör min framtid till.
Jag tar mig rätt att växa nu
som rotens krafter vill.

Fra Gömda land av Karin Boye.

3 kommentarer til «Dikt på en fredag.»

  1. Så bort, all min feghet!
    Jag hör min framtid till.

    Nydelige linjer. Noe å strekke seg etter. Bort med all feighet, den er ikke enkel. Heller er ikke det å høre fremtiden til, vi er ofte for begravd i fortiden!

  2. Så bort, all min feghet!
    Jag hör min framtid till.

    Nydelige linjer. Noe å strekke seg etter. Bort med all feighet, den er ikke enkel. Heller er ikke det å høre fremtiden til, vi er ofte for begravd i fortiden!

Legg igjen en kommentar til astridterese Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *