Den yngste : dikt av Ingvill Solberg.

Jeg hadde lenge gledet meg til å lese Den yngste : dikt av Ingvill Solberg. Det er ingen hemlighet at jeg er veldig glad i dikt, så det er ekstra spennende når man skal lese dikt av noen man vet godt hvem er. Ingvill Solberg er for oss litteraturbloggere kjent som Lille Søster.

Ingvill Solberg skriver vakkert om det å være yngst. Hun skriver om at det noen ganger kan være vanskelig å finne sin egen identitet som den yngste, samt om søskenforhold. Jeg-stemmen i diktene har et forskjellig forhold til sine søsken, for eksempel har jeg-stemmen et nærere forhold til sin yngste bror enn til sin søster, selv om søsteren er nærmere i alder. Dette kan man, slik jeg ser det, blant annet se i for eksempel disse diktene:

Jeg sover i min søsters seng, og prøver å puste
i takt med henne. Min søster har andre drømmer
enn meg, og kjenner ikke mine drømmer.

Når vi blis større, skal vi ha hvert vårt rom. Når vi
blir voksne, skal vi ha hvert vårt hus. Når vi dør,
skal vi ligge i hver vår grav.

Min søsters drømer
er fulle av vann. Pusten hennes
er jevn og tung.

s. 10, Den yngste : dikt av Ingvill Solberg.

Min yngste bror sier:
La meg bære deg gjennom barndommens farer
og fortelle deg om vindretningene, og om jordas
farger og skyenes.

La meg sette deg opp på greiner
så du får utsyn. Og feste deg som en drage
til min snor.

s. 19, Den yngste : dikt av Ingvill Solberg.

Ingvill Solberg har et godt språk, og jeg synes diktene er vakre. De gir meg fine indre bilder, akkurat slik jeg mener gode dikt skal gjøre. I tillegg har jeg nå planer om å lese Solbergs to foregående diktsamlinger, Ly og Gehør, og håper disse er minst like gode som denne.

Skal du lese én diktsamling i sommer, så les denne!