Etter festen av Hans Petter Laberg.

Etter festen av Hans Petter Laberg er ei bok jeg har sett fram til å lese. Jeg har egentlig ikke hatt så mange forventninger, da jeg visste lite om boka på forhånd, men jeg liker det Laberg skriver.

Etter festen var for meg ingen enkel bok å lese. Dermed blir heller ikke det å skulle skrive om Etter festen en enkel sak. Den var ikke tung å lese fordi den var dårlig skrevet, for det var den absolutt ikke, men fordi det var en ubehagelig opplevelse.

I boka møter vi HP. HP er en ung gutt, som bor sammen med to (relativt) normale foreldre og to små brødre. Han virker som en oppegående og intelligent fyr, men vi skjønner fort at han ikke har det godt med seg selv. Det er to ting som plager ham: At bestemora, som han har hatt et nært forhold til, ligger på sykehus uten å kunne kommunisere, og en ting til, vi ikke får vite hva er. Spesielt dette siste gnager på ham, og vi skjønner fort at det er noe som skjedde på en fest tidligere på sommeren. Med små drypp tar vi del i HPs minner, som kommer i bruddstykker innimellom det som skjer. Vi skjønner hele tiden at det er noe ubehagelig, noe som er med på å gi boka en litt uhyggelig stemning. Denne ekle atmosfæren gjorde at jeg måtte legge vekk boka for å trekke pusten innimellom.

Jeg liker det ungdommelige, nærmest rå, språket. Det har i stor grad et muntlig preg, men det funker veldig godt. Det er en god del dialog, men ikke så mye at man føler det blir overveldende. Det gode språket og selve atmosfæren i boka er hovedelementene som gjør boka så god. Dette, og at det er en god, om enn ubehagelig, historie.

Jeg leste boka som en del av Cappelen Damms bokbloggturné. I går kunne du se den omtalt i Marianne leser, og i morgen kan du lese om den i Shauri’s Blog.