Jeg fikk Fallteknikk av Inga H. Sætre som en del av Cappelen Damms bokbloggturné, og det begynner til og med å bli ei stund siden jeg leste den. Lenge har jeg forsøkt å skrive om denne boka, men synes det er vanskelig, siden jeg ikke har sterke følelser om den, hverken den ene eller den andre veien.
Jeg visste faktisk ikke at dette var en tegneserie da jeg fikk den, og må innrømme at da jeg oppdaget det ble jeg glad, siden jeg liker tegneserier. Gleden gikk etterhvert over i skuffelse, da jeg oppdaget at starten av boka ikke stod til forventningene. Kanskje er jeg farget av at jeg har lest noen svært gode tegneserier i det siste, med fantastiske illustrasjoner, som The Walking Dead, Jericho, og at jeg leser Neil Gaimans Sandman igjen. Dette er tegneserier av svært høy kvalitet, hvor illustrasjonene er rene kunstverker i seg selv.
Fallteknikk handler om Rakel, som flytter hjemmefra for å gå siste året på videregående i Gjøvik. Hun har ei bestevenninne, Ingrid, spiller i band og begynner i løpet av boka på aikido. Et stykke uti boka skjer det noe med Rakel, som får livet hennes til å ta en uventet retning. Det er antakelig her man kan si den har et slags vendepunkt, og det er først her jeg starter å faktisk like boka.
Illustrasjonene er stort sett ganske enkle og barnslige. Dette er ikke noe negativt i seg selv, men personlig synes jeg de vitner om en kanskje litt lav standard på tegningene. Innimellom er det skutt inn helsides illustrasjoner, og disse er langt bedre enn resten. Jeg synes det er synd at Sætre ikke har tatt seg like stor flid med resten av illustrasjonene, da jeg mener at dette ville ha hevet kvaliteten på boka betraktelig.
Språket er muntlig, noe som i tegneserieform faller naturlig. Det funker og selv om det ikke alltid blir sagt så mye, så er det mer enn nok for å bære fram historien. Når alt kommer til alt har tross alt bildene i tegneserier minst like mye å si for historien, om ikke mer.
Alt-i-alt er dette ei helt grei bok. Den kommer neppe til å finnes blant årets favoritter, men ei heller blant de verste. Den vil rett og slett havne sånn midt på treet. Slik jeg ser det er det først og fremst unge lesere denne boka passer for, og jeg tror at en 16-åring nok ville fått mer ut av den enn hva jeg gjorde.
Jeg var veldig negativ da jeg begynte på Fallteknikk, var ikke spesielt begeistret for tegningene og syntes det tok tid før historien begynte. For meg ble den bare bedre og bedre, det endte opp med at jeg virkelig likte den(og det begynner å bli en del år siden jeg var 16 år he he).
Jeg leser som sagt mye tegneserier, og for meg er illustrasjonene uhyre viktige. Illustrasjonene i Fallteknikk synes jeg ikke holder standarden til det meste av det jeg leser, men det kan selvsagt ha noe med min smak å gjøre. Historien ble helt klart bedre etter hvert, og hadde illustrasjonene vært bedre, ville jeg helt klart ha likt den bedre.