Ungdommens Kritikerpris 2011

I går ble de nominerte til Ungdommens kritikerpris offentliggjort. I e-posten jeg mottok via BibliotekNorge-lista står det følgende:

De neste fire månedene skal over 200 ungdommer i videregående skole lese og vurdere det Kritikerlagets jury bestående av Ane Farsethås, Leif Ekle og Sindre Hovdenakk anser som årets 8 beste bøker. Ungdommens Kritikerpris arrangeres av Foreningen !les, og prisen deles ut 1. mars 2012.

– Vi ber ikke ungdommene lese noe enkelt, eller tilpasset, sier daglig leder i Foreningen !les, Wanda Voldner. – Vi ber dem lese noe så hårreisende som god litteratur, og si hva de mener om det. Det har vi svært gode erfaringer med, og vet at bøkene blir grundig lest og vurdert.

De nominerte er:

• Ingvild H. Rishøi: Historien om Fru Berg
• Tomas Espedal: Imot naturen
• Øyvind Rimbereid: Jimmen
• Marit Eikemo: Samtale ventar
• Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie
• Ragnar Hovland: Stille natt
• Anders Bortne: Ismannen
• Stig Sæterbakken: Gjennom natten

Juryens begrunnelse:

Marit Eikemo: Samtale ventar, roman, Samlaget

Romanens hovedperson, Elisabeth Brenner, har mistet kontakten med et av de viktigste fellesskapene i vår moderne verden; arbeidslivet. Egentlig er hun journalist, har hatt en viss suksess, men har vært lenge ute av det. Så kommer tilbudet om å samle inn dialektprøver fra en liten industriby i forfall for et forskningsprosjekt ved universitetet. Det går ikke så godt.

I takt med økningen i Elisabeth Brenners eget ubehag og den desperasjonen hun legger for dagen, utvikles situasjonskomikken. Gjennom den kjærlig satiriske snerten i Eikemos språk blir fortellingen et delvis humoristisk portrett av livet i en vanlig norsk bygd. Samtidig melder leserens ubehag seg – over å lese dette livet som er i ferd med å miste taket i seg selv.

Tomas Espedal: Imot naturen (notatbøkene), roman, Gyldendal

I denne romanen klarer Tomas Espedal å skrive om ynkelig kjærlighetssorg på en måte som føles både ekte og vedkommende. I likhet med Karl Ove Knausgård er heller ikke Espedal redd for å bruke sin egen biografi aktivt i diktningen. I dette tilfellet er det kjærligheten mellom den eldre mannen og den langt yngre kvinnen han skildrer.

Det gjør han både ved hjelp av høystemte tablåer og besettende erotiske skildringer. Men han skriver også om kjærligheten som et konkret stykke arbeid, og om den lammende sorgen som inntreffer når arbeidet mislykkes. Med årets roman har Tomas Espedal igjen skapt et originalt stykke litterær kunst.

Øyvind Rimbereid: Jimmen, dikt, Gyldendal

Jimmen i tittelen på Øyvind Rimbereids nye bok er en hest, en arbeidshest. Sammen med sin eier samler han avfall i Stavangers gater. Det er 1970-tallet, men den historiske fortiden og en fremtid da arbeidshester ikke lenger finnes, klinger med i dette fortellende diktet.

Rimbereid har tidligere skrevet blomsterdikt til finanskrisa og skapt sitt eget norrøninspirerte språk for et olje-Norge 400 år frem i tid. Også denne gang trekker han på tradisjonelle, nærmest gammelmodige, motiver for å skape en poesi som likevel fremstår mer nyskapende enn det meste som utgis i dag. Jimmen er et dikt som åpner for nostalgien uten å bli sentimental, og for en potensiell samfunnskritikk uten å bli forenklende.

Ingvild H. Rishøi: Historien om Fru Berg, noveller, Gyldendal

Tekstene i Ingvild H. Rishøis andre samling består av klassiske noveller i den forstand at de kaster lysglimt inn i ulike menneskeliv på en måte som viser oss de avgjørende øyeblikkene, vendepunktene, og lar leseren forstå noe av dem. Samtidig bidrar hun med en helt særegen og ung stemme til norsk novellekunst, en som også kan være barnlig på troverdig vis, uten at det står i veien for stort alvor.
Ingvild H. Rishøi skriver om barndom, om søsken, en gutts kjærlighet til ei jente, kjærlighet i sin alminnelighet og arbeid. Leseren sitter aldri uberørt igjen.

Anders Bortne: Ismannen, Tiden

Fortelleren i Ismannen er over gjennomsnittet smart og tilegner seg lett den særeste kunnskap. Moren hans er alvorlig syk, men det er faren som er problemet. Faren – Ismannen – er isbader og lever for å sette de mest absurde rekorder i en sport få andre bedriver. Utover det er det ikke så mye han får til. Gutten jobber på høygir med å bygge broer mellom foreldrene og passe på faren så det ikke går galt.
Anders Bortne har skrevet en oppvekstroman utenom det vanlige; en merkelig historie som i et flytende, kortfattet språk med fine dialoger blir relevant og nær mens man leser.

Ragnar Hovland: Stille natt, Samlaget

Hovedpersonen i Stille natt er en forfatter fra samme bygd som Ragnar Hovland, men skal ellers ha seg frabedt å bli sammenliknet med Hovland, som ”kjem frå ein familie av lett alkoholiserte lensmannsbetjentar”. Redaktøren maser stadig på hans store roman, en sjøroman basert på et rykte forfatteren selv har satt ut om sitt ville sjømannsliv – et liv som, lik de fleste av hans planer, bare eksisterer i forfatterens eget hode.

Med et vidd som balanserer mellom det frodig burleske og det ironisk tilbakeholdte skildres forfatterens reise fra ”reservevestlandet” Oslo til det ekte Vestlandet, der mild satire over et norsk forfatterliv møter familiehemmeligheter med dypere røtter.

Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie, Aschehoug

Det aldrende ekteparet Eva og Simon er to tilsynelatende lykkelige og veltilpassede pensjonister. Men når Simon begynner å vise de første tegnene på demens, setter det i gang en kjedereaksjon, som får Eva til å se ganske annerledes på ting i deres felles historie. En ny hushjelp er også med på å endre forholdet de to imellom.

Dager i stillhetens historie er en følsom, til tider kammerspillaktig beretning om det umulige ønsket om å være helt inne i en annen person. Merethe Lindstrøm skriver klokt og stilistisk presist om hvordan skyldfølelse både kan splitte og forene to mennesker.

Stig Sæterbakken: Gjennom natten, Cappelen Damm

En ung gutt tar livet av seg, og familien kastes inn i den dypeste sorg og fortvilelse. I Gjennom natten følger vi tannlegen Karl Meyers reise gjennom sitt eget inferno i kjølvannet av sønnens død. Den bringer ham til bunns i seg selv, og den bringer ham til å konfrontere noen av sine egne, mørkeste sider.

I et på samme tid omstendelig og insisterende språk skildrer Sæterbakken hans historie med en egenartede, brutal ærlighet som gjør denne romanen til en engasjerende leseropplevelse – som på sitt mest intense bærer i seg en nærmest spøkelsesaktig spenning.