Beatrice av Noëlle Harrison

Jeg skal ikke nekte for at det var med stor skepsis at jeg startet å lese denne boka på norsk. Faktisk hadde jeg luftet det forforfatteren da jeg fikk henne til å signere den på Juritzen forlags forlagsmøte. Hun forsikret meg om at hun mente oversettelsen skulle være god, så jeg tok sjangsen og satte i gang. Heldigvis ble jeg ikke skuffet – den er godt oversatt. Noen ganger kan jeg riktignok tenke meg til hvilke ord og uttrykk som er brukt i orginalen, uten at dette egentlig gjør noe med selve leseropplevelsen.

Når sant skal sies, så liker jeg faktisk språket i boka. Det er fargerikt og enkelt på samme tid. Jeg opplever det på ingen måte som klisjéaktig. Ordvalgene virker gjennomtenkte, og er med på å få det hele til å flyte.

Boka handler i hovedsak om én person: Beatrice. Hun forsvant for nesten tjue år siden, og selv om hun aldri ble funnet, regner de med at hun er død. Gjennom øynene til bokas mest sendtrale karakterer, bretter en familiehistorie seg ut for oss. Vi blir kjent med deres historie, deres kjærlighet, sinne, svik, bitterhet og ikke minst sorg. De framstår som ekte og troverdige: Ingen av dem er perfekte, de har alle sine små eller store feil. Det er kanskje nettopp dette som gjør at boka virkelig griper en?

Noen vil kanskje hevde at boka ikke har en orginal historie, og den har kanskje ikke det. Men finnes det en historie som ikke egentlig allerede er fortalt? Ikke engang Shakespeares Hamlet var orginal. Det er ikke viktig – det er at historien er godt fortalt som er det sentrale. Og Beatrice er definitivt ei godt fortalt historie.

Boka fikk jeg i «goodiebagen» som ble med hjem etter forlagsmøtet til Juritzen forlag for ei drøy uke siden.