I går kveld var jeg på kino og så filmen Life of Pi, eller Historien om Pi som den heter på norsk. Jeg leste boka av Yann Martel i 2009, og etter å ha sett traileren til filmen, gledet jeg meg til å se den. Selvsagt er sjangsene for skuffelse stor når man har høye forventninger, men jeg hadde hørt mye bra om filmatiseringen.
Life of Pi er historien om Pi Patel, som vokste opp i farens dyrehage i India. En dag bestemmer faren seg for å selge dyrene til en dyrehage i Canada, av økonomiske grunner, og han tar med seg familien og alle dyrene ombord i et lasteskip som skal ta dem til andre siden av jorda. Under en fryktelig storm forliser skipet, og kun Pi og noen få av dyrene overlever. Og det er her den egentlige historien starter, og Pis utrolige reise på havet, og hva han må gjøre for å overleve ombord i en liten livbåt sammen med en stor bengaltiger!
Heldigvis skuffet ikke filmen. Dette er et prakteksemplar på hvordan små endringer i historien får det hele til å fungere visjonelt. Og det er en vakker film, med flott kameraføring og fantastiske farger. Suraj Sharma gjør en flott jobb som Pi, og en historie som normalt sett vil være vanskelig å tro på, framstår som troverdig.
Filmen er nominert til Oscar for beste film, samt flere andre kategorier (hele 11 tilsammen). Blant annet er Ang Lee, kjent som mannen bak Snikende tiger, skjult drage, Brokeback Mountain og en rekke andre filmer, nominert som beste regissør, og jeg synes absolutt han har gjort seg fortjent til det.
Dette er definitivt en film jeg regner med jeg kommer til å se igjen – for den er definitivt verdt å se flere ganger! Løp og se!
Åh, måtte bare bla litt kjapt gjennom dette innlegget, men har planer om å se filmen. Og lese boka. I år. Snart.
Ingen spoilere. 😉 Slikt driver jeg virkelig ikke med. Sier alltid lite om handlingen når jeg skriver om noe, skal jo ikke gjenfortelle historien!