Her forleden dag gikk jeg amok i dikthylla på biblioteket, og lånte med meg masse diktbøker hjem. Diktbøker er gjerne slike som jeg leser litt her og litt der, og ikke nødvendigvis perm til perm, og jeg liker å ha litt å snuse i. Ei av bøkene som ble med meg hjem var New York-notater av José Hierro. Kjenner du meg i det minste bittelitt, vil du neppe bli overrasket, siden du da sikkert har fått med deg at jeg var i New York i sommer.
José Hierro var en spansk poet, født i 1922. Cuaderno de Nueva York kom ut i 1998, bare fire år før han døde, og boka sies å være betraktet som et av høydepunktene i Hierros forfatterskap, og mottok flere priser for utgivelsen. Diktet jeg ønsker å dele finnes på side 63, og har ingen tittel:
Vi var, de var
sunket hen i tiden.
Vekk dem, lengsel.
Vek dem, vår.
Hent skyggene hjem,
bring dem deres rike.
Gi dem liv, gi dem tilbake
sannheten som de eide.
Måtte vinen spørre dem
på sitt gyldne språk,
måtte de gi svar tilbake
med brennende ord,
med ord av skygge,
med sus av vind,
med ange av skog
som tier seg selv.
Dette diktet likte jeg utrolig godt, Elin. Tusen takk for at du delte det med oss i dag.
Jeg har et problem med dikt, og det er det at jeg kan syntes at et dikt er vakkert uten at jeg egentlig forstår meningen bak orden alltid. Kanskje det er derfor jeg leser så mye dikt, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal uttrykke meg i etterkant om det jeg har lest?
For min del trenger ikke dikt alltid gi så mye mening. Hvis det kan gi meg en god følelse, eller et vakkert bilde, så synes jeg diktet har gjort «jobben sin». 🙂 Ikke alltid jeg kan sette ord på det, men det er helt OK.
Eg synest det er veldig viktig at ein kan like dikt utan at ein nødvendigvis må tolke og skjønne meininga heile tida. Faktisk brukte eg ganske mykje plass i masteroppgåva mi for å argumentere for akkurat dette. Dikt er så mykje meir enn meining, det er rytmar, samansetting av lydar, det er ofte litt som musikk. Eg synest det er trist at ein ikkje er meir opptatt av den umiddelbare opplevinga, når ein les dikt, men alltid har dette fokuset på meining. Eg trur vi er litt øydelagde av norskfaget i skulen.
Ja, jeg tror du er inne på noe der, Bjørg.
Det minnet meg på flere såre ting. Men kanskje mest på 11.september? Nydelig var det hvert fall.
Ja, det er rart hvor forskjellig man kan oppfatte dikt. For meg var det ikke sårt… 🙂 Og hva var det ved det som fikk deg til å koble det til 11. september?
Takk for diktet ! Jeg liker så godt disse diktene du deler med oss:-)
`Takk, fint å dele det som er bra!
Veldig fint dikt, forresten. Av ein eller annan grunn har bloggen din ramla ut, då eg skifta frå Google Reader til Feedly, plutseleg kom eg til å tenke på at det var lenge sidan eg hadde vore her inne. Men eg liker at du framleis poster fredagsdikt.
Fredagsdiktene går i rykk og napp. Nå for tiden blir det mest når jeg ramler over diktsamlinger jeg gjerne vil ha fram i lyset, selv om jeg kanskje ikke har lest hele boka.