Etter å ha lest noen av diktene i Kristin Bergets diktsamling Hennes ansikt fra 2013, ble jeg veldig nysgjerrig på hvem denne kvinnen var, som kunne skrive så til tider groteske dikt. Jeg har funnet ut at dette er hennes tredje diktsamling, hun er født i 1975, og bor i Drøbak. Dessuten er hun redaktør for Signaler.
Diktet jeg har plukket ut som dagens dikt, er et dikt som befinner seg litt ute i boka, og som de andre diktene har det ingen tittel.
Kikkertsiktet er av beste slaget
viser verden litt høyere enn den er
Det tar jeg i betraktning
når jeg skyter
Dette er ikke et dikt som verken gir meg vakre bilder eller en god følelse – tvert i mot! Det fyller meg sterkt av ubehag, og jeg får nærmest lyst til å hive boka i veggen. Og slik er det med flere av diktene i Hennes ansikt. Beskrivelse av dyreblod og kjøtt får det til å grøsse langt nedover ryggen min. Men jeg hiver selvsagt ikke boka i veggen, og jeg leser faktisk videre. For Berget skriver godt. I mine øyne er det å klare å frambringe ubehag hos leseren kanskje en større kunst enn det å gi vakre bilder.
Jeg har ikke lest hele boka enda, men jeg tror sannelig jeg skal gjøre det…
Urovekkende stemning i diktet. Liker det.
Ja, alt trenger ikke være hyggelig for å like det, mener nå jeg. 🙂
Eg har lånt denne diktsamlinga på biblioteket og gleder meg til å sette meg ned med ho ein roleg kveld. Det er bare dei rolege kveldane som er litt mangelvare…
Det tror jeg på, Bjørg. Smårollinger er vel ikke kjent for å sitte musestille. 😉