Mars er måneden for samlesing av Agnes Ravatns roman Fugletribunalet i forbindelse med Bokbloggprisen.
Jeg hadde store forventninger til Fugletribunalet, siden «alle» skryter av den. I tillegg har Ravatn stukket av med både P2 lytternes romanpris og Ungdommens kritikerpris for boka. Jeg fikk papirboka fra forlaget, men siden jeg skulle ta med meg boka på reise, bestemte jeg meg for å låne e-boka fra Ryfylkebibliotekene også.
Boka handler om Allis, som etter en offentlig sexskandale flytter inn hos Bagge for å jobbe som hushjelp. Hun har forlatt mann og jobb i byen, for å starte med blanke ark. Til tross for at Bagge helst vil ha henne litt på avstand (han er bestemt på at hun skal spise de tre daglige måltidene etter ham), fascineres hun av denne einstøingen i førtiårene, og etter hvert skal de også komme nærmere hverandre.
I begynnelsen av boka lurte jeg veldig på hva slags bok dette var. Ja, jeg syntes rett og slett den var dørgende kjedelig. «Jeg leser Fugletribunalet og håper det tar seg opp snart. Jeg vil så gjerne like denne boka!» twitret jeg, og krysset fingrene for at noe skulle skje snart. Det skulle ta ca 50 sider før «noe» begynte å skje. Jeg var veldig glad for at boka omsider fikk litt liv, selv om jeg nok fortsatt ikke syntes den var helt optimal. Selv om Ravatn har et nydelig språk, er det noe som mangler innholdsmessig for min del. Jeg mener ikke at ei bok absolutt skal inneholde en masse «action» for at jeg skal like den, men den må gi meg noe. Joda, jeg ser spenningen mellom de to, Allis og Bagge, og det er spenningen mellom dem og det flotte språket, som fikk meg til å ende opp med å synes at boka var «helt OK», men den trege starten og den til dels forventede slutten (i hvert fall for min del), dro den kraftig ned, og den havnet derfor «midt på treet».
Noe som irriterte meg kraftig da jeg leste e-bokutgaven, var at det var veldig mye særskriving. Et av de verste eksemplene var «skrive bords skuffen» (lokasjon 46-47), men da jeg sjekket opp samme avsnitt i papirutgaven, fant jeg ut at alt var OK der. Jeg sjekket videre opp andre særskrivingsfeil fra e-boka opp mot papirutgaven, og fant fort ut at ingen av dem befant seg i papirutgaven! Dette har jeg veldig vanskelig for å forstå: Hvorfor er det slik at papir- og e-bokutgave avviker så sterkt språklig? Er det noen som har en god forklaring på dette? Jeg synes det er helt feil at man som e-bokleser skal få et dårligere produkt enn den som velger papirutgaven!
Ønsker du å se hva de andre bokbloggerne mener om boka, kan du finne lenker til disse HER.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2014
Så rart at det er så store avvik mellom papir- og ebok – det synes jeg ikke eleserne skal finne seg i!
Jeg har også lest boka, og er blant de som virkelig ble grepet av boka. Godt at det finnes forskjellige lesere til forskjellige bøker av forskjellige forfattere 🙂
Ha en glad dag 🙂
Ja, det er virkelig underlig. Skjønner ikke hva som har skjedd der…
Ahhh! Så godt at det er flere enn meg som er lunkne til denne! Som du sier er den grei nok, men jeg synes virkelig det er rart at så innmari mange er så over-super-begeistra.
Men framsida og bokmerket du bruker er verdt å vise fram ;o)
Takk for det. Jeg har planer om å legge ut flere bokmerker (og andre smykker) for salg etter hvert, må bare finne energien. 😉
Det med særskriving har du helt rett i! Jeg tenkte lite over det da jeg leste på brettet, regnet bare med at det var teknisk feil – men det er jo absolutt en uting.
Ellers likte jeg boken godt – mest på grunn av godt språk og sterke karakterer. Men slutten kunne vært bedre, og en del detaljer (som jeg oppfatter som slurvete), trekker ned.
I følge mine kilder er det en teknisk feil i fila fra forlaget, selv om jeg synes «teknisk feil» på skrive bords skuff virker litt underlig. Dårlig kvalitet er det uansett.
Jeg fikk ikke inntrykk av at karakterene var veldig sterke, ikke sterkere enn vanlig… Og forutsigbar slutt er ganske kjedelig.
Merkelig hvor forskjellig en bok kan oppleves. For meg var dette en bok som fenget fra første setning og holdt hele veien. En gotisk thriller henlagt til en vestlandsbygd – det gjør meg glad som leser at en norsk forfatter kan være så utradisjonell og stilsikker. En verdig prisvinner.
Jeg har hørt flere si at de syntes boka var skummel, noe som forundret meg litt, siden jeg ikke ser det skumle i den. Kanskje fordi jeg er vant til skrekk og grøss? For min del, tilførte hun meg ikke noe nytt, i og for seg… Men vi er alle forskjellige, helt klart.
Da rakk jeg meg omsider til å lese omtalen din.
Ser vi er enige i mye. Jeg fant kanskje ikke boka like kjedelig som deg men jeg hadde trodde ikke på forholdet, spenningen og begjæret. Jeg kan gå med på mye, men hvis jeg ikke tror på historien innenfor de rammene som er gitt – er det meste tapt.