Jeg tror det var fordi jeg hadde sett The Immortalists av Chloe Benjamin «poppe opp» flere ganger på Instagram, at jeg lånte den på biblioteket. Boka kom ut på norsk i år, og har fått navnet De udødelige. I utgangspunktet visste jeg ikke så mye om boka, men hadde hørt den skulle være bra. Hvilke forventninger jeg hadde er jeg faktisk usikker på, men det tok ikke lang tid før jeg ble dratt inn i fortellingen.
I The Immortalists møter vi de fire søsknene Simon, Klara, Daniel og Varya Gold. Det er sommeren 1969, og i New York City tar Daniel søsknene med til en spådame, som de har hørt kan forutse når de skal dø. En og en går de inn til henne, og hver og en får de vite sin egen dødsdato. Dette er starten på historien i boka, og vi følger så søsknene og deres liv en for en.
Det store spørsmålet som stilles i denne historien er «hva gjør du hvis du vet når du skal dø?» Hvilke livsvalg tar du? Velger du å tro på det du blir fortalt? Blir du redd for at noe skal skje deg, eller bestemmer du deg for å leve livet fullt og helt, og tar risikofyllt valg? Hva de forskjellige søsknene velger er ulikt: Homofile Simon reiser til San Francisco for å leve som den han faktisk er, Klara følger drømmen om å bli tryllekunstner, Daniel velger et trygt liv som lege, og Varya vier sitt liv til studier og forskning.
Boka kan sies å ha fire deler, en del for hvert søsken. Selv om fokus i hver del blir den enkelte, og vi ser verden gjennom deres øyne, er de andre søsknene naturlig nok en del av de andres historier. Boka flettes på denne måten fint sammen og gir et godt bilde med ulike synsvinkler.
Om The Immortalists blir den beste boka jeg har lest i 2018, kan jeg ikke si noe om enda (året er tross alt ikke omme, og jeg må se nærmere på hva jeg har lest). At jeg elsket boka, kan jeg derimot med hånden på hjertet innrømme. Boka har et godt driv, en orginal historie og et godt språk. Den er rett og slett vanskelig å legge fra seg!
Har du lest boka? Likte du den?
Denne boken er årets verste samvittighet for bokbloggeren Ellikken. Jeg leste den i sommer – tror jeg det var – og likte den så godt at jeg ville roe det hele ned før jeg begynte å skrive om den. Vel… du skjønner vel hva som skjedde.
– Jeg får bare henvise til deg 🙂
Sånn er det noen ganger. Jeg har selv flere ganger tenkt «denne må jeg skrive om», men så koker det bare bort i kålen.