Siste bok ut i 2018, var Simon Strangers bok Leksikon om lys og mørke. Nok ei bok jeg hadde stått lenge på venteliste på hos biblioteket, og ei bok jeg hadde gledet meg til å lese. Jeg har tidligere lest De som ikke finnes, som jeg likte veldig godt. Boka vant Bokhandlerprisen 2018, og sammen med alle de andre godordene om denne nye boka, var jeg spent på hvordan jeg ville like den.
I boka møter vi Henry Rinnan, skomakersønnen som ble en av Norges mest fryktede og forhatte menn under 2. verdenskrig. Vi møter også den jødiske familien som flytter inn i huset som under siste del av krigen var Rinnanbandens hovedkvarter. Boka beskriver både hva utenforskap og mobbing gjorde med Henry Rinnan, men også hvordan det å bo i huset hvor mennesker hadde blitt torturert og drept gjør med en jødisk familie.
Kapitlene i boka er delt inn som et leksikon, og fra A til Å blir historiene fortalt. For det er definitivt to historier vi blir fortalt, selv om de på sitt vis er vevd inn i hverandre. Om strukturen av boka funket? Tja. Både og. Noen ganger syntes jeg det funket bra, andre ganger syntes jeg det ble litt «tvungent». Med andre ord får Stranger det til med varierende hell. Om det noen sinne kunne ha funket er jeg ikke sikker på, og det er uten tvil en vanskelig oppgave å skulle skrive en roman med en slik form.
Jeg syntes selve fortellingen, eller fortellingene, er godt fortalt på mange måter, og Stranger har stort sett et godt språk (men jeg får fnatt av at han gjennom hele boka konsekvent skriver kafé med «c»).
Alt-i-alt likte jeg boka, og koste meg med å lese den den siste helgen av året. Det er kun de ovennevnte faktorene som gjorde at boka ikke nådde helt opp hos meg. Med andre ord, en forfatter jeg definitivt liker, men dette er nok ikke min favoritt av ham.