Årets første DNF

Livet er for kort til å skulle lese bøker man ikke liker. Det er i hvert fall min mening. Å skulle slite seg gjennom ei bok bare for å ha lest den er lite hensiktsmessig, spesielt med tanke på alle bøkene der ute man faktisk har lyst til å lese, og som kanskje til og med faller bedre i smak. Derfor er jeg blant dem som DNF-er, eller «Did Not Finish», bøker som ikke fenger meg. Som regel gir jeg ei bok 50 – 100 sider, selv om jeg noen ganger legger dem vekk tidligere. Det kommer litt an på.

Den første boka jeg valgte å ikke lese ut i 2019 var Så mye hadde jeg av Trude Marstein. Etter drøye 100 sider fant jeg ut at det ikke var verdt det. Nok en gang har det vist seg at bøker «alle andre» liker, ikke nødvendigvis er min kopp te. Egentlig var det litt trist å legge vekk denne, for jeg hadde gledet meg til å lese den. I månedsvis hadde jeg ventet på boka på biblioteket, og jeg var ikke bare litt spent da det endelig ble min tur. Kanskje var forventningene så høye til denne boka, at fallhøyden ble ekstra stor?

Boka så mye hadde jeg av Trude Marstein, og en kopp kaffe. Foto: Av en annen verden © 2019
Foto: Av en annen verden © 2019

Hvis jeg skal starte med det positive med boka, i hvert fall med utgangspunkt i den fjerdedelen jeg leste, så må jeg si at jeg synes Marstein har et flott språk. Det er ingen tvil om at hun mestrer det språklige. Dessverre er det slik at jeg trenger mer for å kunne si at jeg synes ei bok er god.

Det første jeg la merke til med boka var hovedkarakteren, Monika. Hun er egosentrisk og sytete, og virkelig ikke særlig sympatetisk. Ikke klarte jeg å like de andre karakterene heller, kanskje med unntak av Liv. Liv likte jeg, i hvert fall det lille jeg så av henne i boka. En annen ting var at jeg ikke klarte å relatere til noen av karakterene. Faktisk enda mindre enn jeg kunne relatere til Monika, og det sier sitt.

Disse tingene i seg selv er ikke nødvendigvis nok til å kunne si at «derfor liker jeg ikke boka», men i tillegg kjedet den meg. Selv om karakterene i boka levde livene sine, så følte jeg ikke at det skjedde noe. Jeg opplevde at den rett og slett manglet driv. En historie må, slik jeg ser det, ha en retning. Man må føle at den tar deg videre. Og det følte jeg ikke at denne historien gjorde. Tidligere har jeg lest bøker som i og for seg handler om ganske vanlige liv, og på sett og vis trivielle ting, men som allikevel har et slags driv. Det savnet jeg her.

Har du lest boka? Og hvis du har lest den, likte du den eller likte du den?

4 kommentarer til «Årets første DNF»

  1. Ah, Elin dette var kjekt å lese. Har følt meg ensom når det gjelder denne, siden jeg ikke likte den, mens «alle andre» tydeligvis ser noe som gikk meg hus forbi.

    1. Jeg har heldigvis en kollega som heller ikke likte boka (men hun leste den ut…), og fikk tilbakemelding på Instagram fra en annen som heller ikke likte den. Så vi er definitivt flere!

  2. Interessant, all den tid boken er på kortlisten til Bokbloggerprisen. Dermed «må» den også leses, men nå er i det minste mine forventninger skrudd ned noen hakk.

    Har med andre ord ikke lest boken, men kommer med en generell betraktning om at forfatteren skal skrive meget godt for å komme unna med et usympatisk persongalleri!

    1. Ja, jeg tror at for dem som «klarer seg» med svært godt språk, kan denne boka falle i god smak, men for min del var det liksom det eneste positive… Og det holder ikke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.