En av trendene i norsk samtidslitteratur de siste årene har vært barn. Ofte om forholdet mellom mor og barn. I høst kom det endelig ei skjønnlitterær bok som skulle handle om noe jeg rent personlig kunne relatere mer til, nemlig ønsket om å ikke få barn. Jeg satte meg på venteliste på biblioteket, og gledet meg til at boka skulle komme til biblioteket.
Hovedpersonen i boka Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg er 35 år, har vært samboer med Philip i flere år, og ønsker seg ikke barn. Dette er noe hun har vært klar på fra før de ble sammen, og Philip har vært enig. Men så annonserer deres nærmeste venner at de venter barn, samtidig som det skjer en del andre ting, som får Philip til å mene at kanskje vil han ha barn allikevel?
Denne boka traff meg rett i hjertet. Jeg er 45 år, og har aldri ønsket meg barn. Flere ganger i boka hadde jeg lyst til å gi jeg-personen en klem, eller jeg ble sint på Philip. Forfatteren setter lys på at vi fortsatt lever i et samfunn hvor det nærmest er forventet at man skal ønske seg barn, spesielt hvis man er kvinne. Populærkulturen er full av mødre, men sjelden portretteres kvinner som er frivillig barnfri og lykkelige over valget de har tatt.
Flere ganger treffer jeg-personen andre som skal kommentere på det at hun ikke har barn, siden hun er i midten 30-årene. Folk som mener at «du burde få en du også» (s. 119), eller folk som mener at man går glipp av noe hvis man ikke får barn. Dette tror jeg mange kan kjenne seg igjen i.
Linn Strømsborg skriver dessuten knakende godt, så dette er ei bok jeg føler har mangla i livet mitt. Ja, dette er ei bok jeg kommer til å kjøpe etter hvert, og ei bok jeg håper mange vil lese, både folk med og uten barn.