På et utested i Reykjavík møter en mann en kvinne. I lomma har han et preparat, og dette blander han i drinken hennes, uten at hun vet det. Mens dopet begynner å virke, tar han med seg kvinnen hjem… Et par dager etterpå får politiet melding om at en mann er funnet drept i leiligheten sin.
I motsetning til de tidligere krimromanene til Arnaldur Indriðason er det ikke Erlendur Sveinsson, den litt sære politietterforskeren, vi møter som hovedperson. I Irrganger er det hans kollega Elínborg som tar saken, Erlendur er nemlig på ferie.
I begynnelsen synes Elínborg det er en vanskelig sak: De har få ledetråder å gå etter. Men som den skarpe kvinnen Elínborg er, skjønner hun at her må det graves, og etter hvert som hun snuser opp fortiden til den drepte mannen, Runólfur, finner hun mye grums: Bygdesladder, løgner og personlige tragedier spiller en viktig rolle, og det er dette hun må ta tak i for å finne en løsning på saken.
Jeg har tidligere lest alle krimromanene skrevet av Arnaldur Indriðason som er utgitt på norsk, og jeg ble derfor forundret da det var Elínborg og ikke Erlendur som skulle løse saken. Men forrundringen gikk kjapt over til glede, for på denne måten ble jeg bedre kjent med et karakter som har pirret nysgjerrigheten min lenge. I tillegg likte jeg henne godt. I mange krimbøker møter vi «helten» som en sliten anti-helt, gjerne en fraskilt særing av en mann. Dette skiftet ble derfor en fin forrandring, og jeg tror dette må være den av Arnaldur Indriðasons krimromaner jeg har likt best så langt.
Boka er spennende, språket er helt greit, og har man tidligere lest noen av Arnaldur Indriðasons bøker, bør man absolutt få med seg denne også.
Enig med deg! Jeg likte veldig godt å bli litt bedre kjent med Elínborg, og syns også det pirra min nyskjerrighet at de ikke vet hva Erlendur driver med «der oppe i nord». Gleder meg allerede til neste bok! Har du lest noe av Yrsa Sigurdadóttir? Også en veldig god islandsk krimforfatter.
Se HER, Sigrid.