Jeg begynte å lese engelskspråklige bøker på eget iniativ da jeg gikk på ungdomsskolen. I 13-14 årsalderen gikk jeg på biblioteket og fant ei bok jeg hadde lest deler av på norsk tidligere, nemlig S. E. Hintons The Outsiders. Som tenåring var dette min favorittbok, som jeg leste flere ganger, og den ble også mitt første møte med den amerikanske dikteren Robert Frost.
Robert Frost har skrevet en rekke flotte dikt, og har blant annet vunnet Pulitzer-prisen intet mindre enn fire ganger. Det er flere av diktene jeg er veldig glad i, men det er diktet jeg leste i The Outsiders tidlig i tenårene som i ettertiden alltid har betydd noe ekstra for meg. Jeg kan kanskje ikke forklare hvorfor det er nettopp dette diktet som har satt seg fast i hjetet mitt, men sånn er det nå en gang. Og nå tenkte jeg å dele det med dere:
Nothing Gold Can Stay
Nature’s first green is gold,
Her hardest hue to hold.
Her early leaf’s a flower;
But only so an hour.
Then leaf subsides to leaf.
So Eden sank to grief,
So dawn goes down to day.
Nothing gold can stay.