Minus meg skrevet av Ingelin Røssland har jeg lest i forbindelse med min jobb som barne- og ungdomsbibliotekar. Boka er en av årets nye ungdomsbøker, og er utgitt på Cappelen Damm.
I boka ble jeg kjent med den unge jenta Linda, straks 13 år, som bor i Trondheim og holder på med stuping på fritiden. Ei aktiv jente, og egentlig ganske vanlig. Under en stupekonkurranse skjer det noe uventet: Midt i et stup stanser Lindas hjerte, og hun kan se seg selv utenfra ved bassengkanten. Njål, den mystiske gutten hun møtte få dager før, dukker så plutselig opp og får hjertet hennes igang igjen.
Minus meg har av noen anmeldere blitt beskrevet som en «feel good roman om døden». Jeg vet ikke om jeg er helt enig, for den fikk meg ikke til å føle meg spesielt bra. Misforstå meg rett, jeg liker boka. Den er godt skrevet, men jeg synes den på mange måter er sår. Den handler på mange måter om å være redd døden, både det å selv skulle dø, men også redd for at noen man er glad i skal dø.
Boka er Røsselands første roman på bokmål, noe jeg synes den bærer preg av. Flere ganger stoppet jeg opp og stusset på grunn av ord eller vendinger jeg ikke føler er naturlig å skrive på bokmål. Ett ord måtte jeg sågar spørre noen om hva betød, da det var helt ukjent for meg, og ei heller fantes i ordboka. Dette er dog småtterier og pirk, og hadde lite å si for selve leseropplevelsen.
Hvis du har lyst til å ta en virtuell kikk i boka, kan du gjøre det på forlagets hjemmesider.
