Bøker er magiske portaler!

Siri Pettersen (f. 1971) kom i år ut med sin første fantasyroman, Odinsbarn. Dette er første bok i serien Ravneringene, hvor vi følger jenta Hirka. Pettersen har tidligere gitt ut tegneserier, og i 2002 mottok hun Sproingprisen som årets nykommer. Jeg har vært så heldig å få intervjue den ferske fantasyforfatteren, og er glad for å kunne dele det med dere her på bloggen.

Hvilket forhold hadde du til bøker som barn?

Filmen «The Neverending Story» fengslet meg, fordi jeg følte at noen endelig hadde skjønt hva bøker betydde for meg! Bøker er og blir magiske portaler til andre verdener, og jeg elsket dem! Men jeg var ofte mer opptatt av det visuelle. Bøkene jeg husker best brukte sterke visuelle uttrykk. «Mitt skattkammer» som var knallrød, boka med hull i coveret, de enorme bøkene jeg nesten måtte bruke begge hender for å åpne, Ruffen-illustrasjonene, fargene i «Aller kjæreste søster» … Og jeg har ikke forandret meg i det hele tatt i så måte. Vakre og spennende bøker er en magnet. Og det MÅ ikke stå noe i dem. Jeg er for eksempel en notisbok-junkie av rang. Paperblanks spesielt. Jeg har snart flere notisbøker enn ordinære bøker …

Hva fikk deg til å begynne å skrive?

Jeg kan ikke huske å ha begynt. Det har alltid foregått. Barnebøkene mine er fulle av tegninger og krøklete bokstaver, jeg laget egne bøker av brevpapir med knappenåler i ryggen. Utfordringen var den konstante dragningen mellom tekst og bilde. Begge deler var alltid like viktig. Så jeg ble tatt av design og tegneserier først. Odinsbarn startet faktisk også som en idé til en tegneserie, men jeg innså at det vokste fort, og jeg var rett og slett ikke god nok til å tegne.

Hvorfor fantasy?

Det var aldri noe jeg tenkte over. Sjangeren var så riktig for meg, og for historien jeg ville fortelle. Kanskje jeg kan skylde på Astrid Lindgren. I «Aller kjæreste søster» avslutter hun med å la porten til den magiske verdenen bli borte, og det var opprørende! (Har et blogginnlegg om det på siri.net) Siden da har jeg vel jaktet på den samme porten

Var valget av en sterk, kvinnelig hovedperson et bevisst valg?

Jeg syns selv det er kjedelig å lese om hjelpeløse karakterer, og da ville jeg i hvertfall ikke skrive om dem! Og som kvinne legger jeg godt merke til hvor ofte vi portretteres som tafatte sidekicks. Selv når kvinner er hovedpersonen henger de ofte bare med på lasset. De er avhengige av andre initiativtakere. Ting skjer MED dem, ikke på grunn av dem. Det bevisste valget var rett og slett å skrive om spennende karakterer. Hirka er sterk, ja. Men likevel er det steder i boka der også hun må støttes. Til og med fysisk bæres av en sterk mann. Det morsomme er at det er hun som bærer ham psykisk. Det er steder som ligner på det mer kjente kjønnsrollemønsteret, men jeg håper jeg alltid har en annen vri.

Hvor henter du inspirasjon til historiene dine?

Å si norrøne myter er veldig fristende, men ikke helt sant. Jeg ville skape noe særpreget, som samtidig skulle virke kjent. Som en troverdig verden ved siden av vår. Et sted som kan tenkes å ha gitt opphav til ting i vår egen kultur. Men jeg graver i hva som helst, så lenge det fasinerer, og universet er farget av mange kulturer. Fjellene i Blindból minner for eksempel om de kinesiske fjellene Huang Shan, med japanske ninjaer, og nordisk natur. Så er det ravn da … Jeg elsker ravn og kråker, og jeg bruker ikke ordet «elsker» lettvint her. De har fulgt meg hele livet. En fengslende, fremmed intelligens. Misforstått, jaget, dyrket. Innflytelsen fra disse skapningene vil bli mer og mer tydelig utover i bøkene.

Har du noen favorittfantasyforfatter(e)?

Nå har jeg så godt som nektet meg selv å lese fantasy i nesten ti år, men jeg leste mye før jeg begynte å skrive. De fleste har Ringenes Herre som sin store fantasyopplevelse, men for meg var det alltid «The Dragonbone Chair» av Tad Williams. Ellers er jeg en fryktelig illojal leser. Jeg lar meg fengsle av to-tre bøker, men hvis serien blir lengre, så faller jeg ofte av lasset. Unntaket er tegneserier. Jeg dyrket til siste slutt «Sandman» av Neil Gaiman/Dave McKean, og «Lone wolf and cub» av Kazuo Koike.

Tusen takk for intervjuet, Siri!