Unnskyld av Ida Hegazi Høyer kan jeg trygt si er årets mest ubehagelige leseopplevelse. Jeg er rimelig sikker på at selv om det bare er februar, kommer jeg ikke til å ha en liknende leseopplevelse igjen i år.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie © 2015
I begynnelsen likte jeg virkelig ikke språket. Det var repetativt, og på en måte seigt. I begynnelsen likte jeg faktisk ikke boka i det hele tatt. Jeg er fortsatt usikker på hva jeg egentlig synes. Det vil si, jeg ser at den er godt skrevet, og tar for seg et viktig tema. At den var ubehagelig å lese gjør den ikke nødvendigvis til ei bok jeg tenker jeg ikke liker, men det er noe ubestemmelig der jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Jeg misliker den ikke, men jeg synes det er vanskelig å si at jeg liker den, til tross for alt jeg synes er bra med den. Jeg vet ikke om det henger på greip?
Jeg fattet ganske tidlig at Sebastian slet psykisk, og det var tydelig at han var veldig usikker på seg selv. Det var mange blinkende og tydelige signaler i boka allerede fra starten av, og de ble etter hvert tydeligere og tydeligere. Det er mange ting han sier og gjør som ikke stemmer, ting som tyder på at alt ikke er som de kanskje kan synes å være ved første øyekast.
Historien fortelles fra første person synsvinkel, og jeg innrømmer glatt at jeg-personen til tider irriterte meg. Kanskje hun bare er ung og naiv, men ofte fikk jeg lyst til å ta tak i henne, riste henne og be henne om å åpne øynene og se hva som faktisk foregikk rundt henne.
En annen ting jeg la merke til var at vi aldri egentlig ble kjent med jeg-personen. Selv om vi ser det hele gjennom hennes øyne, får vi vite veldig lite om henne. Jeg kan for eksempel ikke huske at navnet hennes blir nevnt en eneste gang gjennom boka. Vi får vite at hun er en kvinne i starten av tjueårene som jobber i barnehage, at moren er den eneste tilstedeværende forelderen, hun sier at hun ikke vet hvor faren bor, og at hun har boen få venninner. Stort annet får vi egentlig ikke vite.
Dette er neppe ei bok jeg vil trekke fram og anbefale for hvem som helst. Den krever sitt av leseren, jeg ble i hvert fall merkbart psykisk sliten av å lese den. Hadde det ikke vært for at den samleses denne måneden i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, hadde jeg neppe kommet til å lese den ut. Og jeg kommer nok aldri til å lese den igjen.
Du kan se hva andre bokbloggere mener om boka HER.
Så bra at du fikk skrevet om Unnskyld!Jeg er en selvutnevnt tilhenger av romaner som banker meg opp følelsesmessig, og selv om den til tider var vanskelig å lese og jeg måtte ta pauser titt og ofte fordi det var så vond, endte jeg opp med å elske den. Mest sannsynlig nettopp fordi den påvirket meg så sterkt. Jeg anbefaler den til alle rundt meg – men med forbehold om at det ikke er en «kosebok».
Jeg vet om mennesker jeg ikke vil anbefale den til, nettopp på grunn av innhold og hvordan den er skrevet. Jeg vet den kan «trigge» dem. Derfor sier jeg at den ikke er for alle.
Det skjønt jeg, og jeg ville heller ikke anbefalt den direkte til folk jeg vet at kan bli trigger av innholdet. Men jeg har for eksempel tatt den med på jobb i forbindelse med at jeg skulle fortelle og anbefale bøker til kollegene mine. Og da var det en anbefaling med forbehold om at temaet og skildringene var tunge.
*skjønte* og *trigget*. Autocorect….
Greia er at man ikke alltid vet nok om folk til å vite om de kan bli trigget av ting, selv ikke folk man jobber sammen med. Vi snakker ofte om bøker vi leser på jobb, men jeg sier som regel generelt hva jeg tenker om ei bok.
Tror jeg styrer unna denne, hørtes vond og slitsom ut å lese, selv om den nok er interessant.
Tror det er lurt for deg.