Jeg har egentlig alltid vært begeistret for kokebøker. I timesvis kan jeg sitte og bla i dem og kikke på deilige retter. Selv om det er sjeldent jeg bruker oppskriftene er de fine til inspirasjon, samt at man noen ganger kan bruke oppskriftene som et utgangspunkt for noe man vil lage selv.
En av mine favoritter er Den store vegetarkokeboken av Susan Tomnay. Den inneholder mange forskjellige oppskrifter på alt fra snacks og småmat til større retter og desserter. I tillegg inneholder den en del informasjon om matvaretyper som er spesielt viktige for vegetarianere. Som nevnt bruker jeg sjelden kokebøkene mine for oppskrifter, men dette er faktisk en av de få jeg har hentet oppskrifter fra flere ganger. En gang lagde jeg for eksempel falafler, og de ble veldig gode, hvis jeg får skryte av meg selv.
Jeg har for tiden to kokebøker hjemme som jeg har lånt på biblioteket (biblioteket bruker å ha kokebøker i bøtter og spann): Vegetarmat til fest av Pamela Sheldon Johns og Yum yum med Noman av Noman Mubashir. Den førstnevnte lånte jeg med meg hjem for å få inspirasjon og tips til nye middagsretter jeg kan lage.
Forordet til Vegetarmat til fest er skrevet av redaktør Chuck Williams, som ikke kan komme på en eneste frukt eller grønnsak han ikke liker, og kan fortelle at han ofte spiser vegetarmat, ikke fordi han er vegetarianer, men fordi han synes det er så godt. Boka innholder mange forskjellige oppskrifter, blant annet på innbakte grønnsaker, rødkålruletter, supper og en hel mengde andre middagsretter. Men det som virkelig får munnen min til å renne er de lekre bildene av dessertene. Bakerst i boka kan man finne ei ordliste inndelt i typer matvarer med en forklaring på hva disse er. Det kan jo være ganske nyttig for en som ikke er så bevandret i matvarenes rike.
For en tid tilbake gikk det en serie på NRK TV hvor Noman Mubashir besøkte mennesker fra forskjellige land, bosatt i Norge, og fikk dem til å lage mat fra sitt hjemland. Dessverre fikk jeg bare med meg et par episoder, men NRK har nå gitt ut boka Yum yum med Noman.
Yum yum med Noman er delt inn i land, men starter med en generell oversikt over forskjellige råvarer. Personlig liker jeg ikke denne oversiktet så godt. Den er rotete og uoversiktlig, samt at den ser ut som en tettskrevet tekst. Det hjelper ikke at informasjonen i seg selv kan være spennende, når teksten ikke innbyr til å bli lest. Jeg har egentlig ikke inntrykk av at designeren av boka har ofret så mye tanke på lesbarhet, men heller vært opptatt av at boka skal se kul ut. Et eksempel på dette ser vi på side 24, som er en av de spanske sidene. Her finner vi en oppskrift av Tortilla de patatas. Slik jeg forstår det er dette rett og slett en type omelett, men det er ikke en oppskrift jeg kommer til å lese nøye. Bakgrunnsfargen på hele sida er grønn, og teksten er sort. De fleste som jobber med lesbar skrift vet at sort tekst på grønn bakgrunn ikke er ideelt. I tillegg er skriften liten, så jeg følte at jeg nærmest fikk hodepine av mitt forsøk på å lese oppskriften.
Boka inneholder dog mange flotte bilder, både av matvarer og matretter, og mye av designet er virkelig flott, men for meg er det ikke noe poeng i et flott design hvis dette går utover brukervennligheten. For meg som hadde gledet meg til å snuse på matretter fra alle verdenshjørner i ei og samme bok ble dette en ganske stor nedtur. Veldig synd, for boka hadde slikt stort potensiale!
Det finnes mange kokebøker der ute, så det bør virkelig være noe å finne for enhver smak og for ethvert nivå. Jeg vil anbefale heftig snusing i hyllene på biblioteket. Det er i tillegg helt gratis. Du finner dem på Deweynummer 641!
Som typograf/designer kan jeg underskrive viktigheten av lesbarhet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kranglet med designere om dette. De mener det visuelle er viktigst, og jeg synes det burde være mulig å få til begge deler: både et kult visuellt uttrykk og god lesbarhet. Det verste eksempelet jeg har sett av dårlig lesbarhet var en magasinside med sterk limegrønn bakgrunn og lysegul skrift. Skriften var i tillegg så liten at den selv i sort ville vært vanskelig å lese. Med gul, liten skrift ble det rett og slett umulig å lese teksten. Stakkars forfatteren av artikkelen. Det hjelper ikke at siden så tøff ut, så lenge det han har brukt timer på å skrive ikke kunne leses av noen. Designere synes ofte vi typografer er vel strenge på lesbarhet, men det er en grunn til det. Lesbarhet behøver absolutt ikke gå ut over kult design. Kunsten er å få til begge deler, og med et godt kreativt hode, samt en viss basiskunnskap om typografi, kan man få til de lekreste sider. De som ignorerer typografi innbyr ikke til at budskapet når frem til mottaker, og da har de i grunn misforstått yrket sitt – nemlig kunsten å formidle et budskap til den som ser og leser.
Forøvrig er jeg som deg – jeg bruker kokebøker til inspirasjon. Det er mye bra der ute, mens andre kokebøker virker som de bare er smelt sammen i et forsøk på å henge med på kokeboktrenden for å tjene noen slanter på veien. En kokebok laget med hjerte er de beste, og lekre bilder som gir vann i munnen hjelper i stor grad.
Ja, lesbarhet er viktig, særlig med kokebøker, som ofte skal leses mens man står med hendene fulle og to sleiver i hver armhule.. Ikke akkurat tiden til å lure på om det står ditten eller datten!!
Hei, kjempefin blogg du har her. Fikk så lyst til å supplere med en liten suppefortelling som har utgangspunkt i «Den stor vegetarkokeboken». Jeg har brukt den i mange år, og favoritten er minestronesuppen. Jeg lager den nesten 🙂 helt som oppskriften, men tar i bacon. Det er blitt en «signatur-rett» for meg, og da min søster giftet seg i sommer, ble jeg spurt om å lage den i bryllupet. Jeg tok utfordringen, og laget suppe for 100 stykker, og alt fra grunnen av. Hørte skammarens dotter på lydbok og kuttet tomater og løk til den store gullmedalje, og fikk trampeklapp klokken 01.00 om natt fra fornøyde bryllupsgjester. Så den er skikkelig god!